Miljøgifter i mors mage gir overvektige døtre

Når mor spiser fisk og får miljøgiftene PCB og DDE i blodet, blir døtrene overvektige. Kjemikalier i mors mage har stor betydning for helsen resten av livet, forklarer forsker.

Publisert
Mer og mer forskning tyder på at kjemikalier bidrar til fedmeepidemien. Dansk forskning viser at PCB og DDE i mors mage fører til overvektige døtre. (Foto: Colourbox)
Mer og mer forskning tyder på at kjemikalier bidrar til fedmeepidemien. Dansk forskning viser at PCB og DDE i mors mage fører til overvektige døtre. (Foto: Colourbox)

Fakta:

PCB er et kjemikalie som langt opp på 1970-tallet ble brukt som kjølevæske i elektronikkindustrien. Det har også blitt brukt i maling og sement. Stoffet er i dag forbudt fordi det blant annet kan øke risikoen for kreft.

DDE er et et nedbrytingsprodukt av sprøytegiften DDT. DDT ble brukt i stort omfang i perioden fra andre verdenskrig og frem til 1970-tallet, da det ble forbudt på grunn av mistanke om økt kreftrisiko.

Oppfinneren av DDT, Pul Hermann Müller, fikk i 1948 Nobelprisen i medisin for dette.

Både DDE og PCB finnes i naturen i dag og vil også gjøre det mange år fram i tiden. Her hopes kjemikaliene ofte opp i fisk.

(Kilde: United States Environmental Protection Agency)

Mer og mer forskning peker på at kosthold og manglende mosjon ikke er hele forklaringen på fedmeepidemien, og at kjemikalieforurensning også bærer delen sin av skylden.

En ny dansk studie er med på å dokumentere dette.

Overvektige færøyske mødre med det største innholdet av miljøgiftene PCB og DDE i blodet får de gjennomsnittlig mest overvektige døtre, viser studien.

Kommer fra fisk

PCB og DDE har mødrene fått via et kosthold med mye fisk og hvalkjøtt. Det har antagelig endret genetikken hos de ufødte barna, forklarer forskerne.

Dette gjør at barna får problemer med å holde vekta resten av livet.

Det forteller opphavskvinnen til den nye studien, doktorgradsstudent Jeanett L. Tang-Peronard.

– Kjemikaliene ser ut til å aktivere det genetiske elementet i fedme. Noen kjemikalier kan trolig omprogrammere fostres DNA, noe som fører til en lang rekke sykdommer eller problemer med stoffskiftet, sier Tang-Peronard, som arbeider ved Institut for Sygdomsforebyggelse ved Bispebjerg og Frederiksberg sykehus samt Avdeling for Miljømedicin ved Syddansk Universitet.

Spis fisk likevel

Ifølge Tang-Peronard bør man likevel fortsette å spise fisk.

– De sunne tingene i fisk veier nok opp for den negative effekten av kjemikaliene. Det krevet mange nye undersøkelser før forskerne får oversikt over hvilke kjemikalier som er skadelige, og hvor stort problemet er.

– Her har jeg bare undersøkt to kjemikalier, og det er jo mange tusen andre i miljøet, forteller Tang-Peronard.

Skader spesielt sju år gamle jenter

Tang-Peronard har undersøkt et datamateriale fra en gruppe på 640 færøyske kvinner som fødte i årene fra 1997 til 2000.

Hun har sett på innholdet av PCB og DDE i blodet hos de gravide, samt på BMI for kvinnene selv og barna deres.

Undersøkelsen viste at kvinner som hadde høye nivåer av kjemikaliene i blodet, fikk døtre som veide 6 kilo mer og hadde 2,5 centimeter større midjeomkrets da de var 7 år gamle.

Overraskende nok var det ingen effekt å spore da døtrene bare var 5 år gamle.

– Det tyder på at det tar noe tid før effekten slår igjennom. Andre studier har vist at noen kjemikalier først viser en effekt etter 20 år eller mer, men vi vet fortsatt ikke hvorfor.

– Det er også interessant at det bare rammer jenter. Det tyder på at kjemikaliene har en østrogen-effekt og derfor skader jentene mer enn guttene i fosterstadiet, sier Tang-Peronard.

Slik skader kjemikalier fostres DNA

Hvordan kjemikaliene påvirker fosteret, er fremdeles ikke helt avklart.

Noen forskere tror kjemikaliene endrer på genenes funksjon, slik at noen gener blir aktivert, mens andre blir skrudd av. Det kalles epigenetikk.

Kjemikaliene endrer altså ikke selve DNA-et, men derimot på den måten det er foldet rundt seg selv på. Det gjør at noen gener blir vanskeligere eller lettere å lese av.

Det kan påvirke utviklingen av forskjellige lidelser og sykdommer – for eksempel fedme.

– Det er veldig interessant, for vi vet at fostre er veldig mottakelige overfor epigenetiske endringer, sier Tang-Peronard.

Fedme og kjemikalier henger sammen

Berit L. Heitmann er professor på Institut for Sygdomsforebyggelse og en av veilederne for Tang-Peronards doktorgradsprosjekt. Hun forteller at studiet er den eneste av sitt slag som viser koblingen mellom fedme og kjemikalier, og at det er et forskningsfelt i rask utvikling.

– Stadig mer forskning tyder på at forskjellige miljøgifter kan ha en effekt på risikoen for fedme. Men det er en helt ny oppdagelse. Vi vet at for mye mat og for lite trening ikke kan forklare hele fedmeepidemien, og dette er forklaring som kan bidra til å fylle det hullet.

– Slike studier er med på å skape ny kunnskap, men vi må bygge ut med flere studier. Det er altså for tidlig å slå alarm, forteller Heitmann.

Annen mat kan være like giftig

Heitmann forklarer også at det ikke bare er fiskespisere som er i faresonen.

Også landbruksprodukter inneholder store mengder miljøgifter som forskere fortsatt ikke har kartlagt effekten av.

– Problemet er at vi har en blanding av de gamle miljøgiftene, som nå har blitt forbudt, og nye miljøgifter. Det er flere tusen ulike kjemikalier som interagerer med hverandre, og vi vet ikke hvordan det påvirker risikoen for å utvikle fedme, sier Heitmann.

Referanser:

Jeanett L Tang-Péronard og Berit L Heitmann m.fl: Association between prenatal polychlorinated biphenyl exposure and obesity development at ages 5 and 7 y: a prospective cohort study of 656 children from the Faroe Islands,The American Journal of Clinical Nutrition, 2014, doi: 10.3945/​ajcn.113.066720

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.