En leser lurer på hvor historien om tannfeen kommer fra.

For det er et merkelig fenomen. Vi mener jo at foreldre ikke skal lyve for barna sine. Vi forteller dem at spøkelser bare er overtro og at troll ikke finnes på ordentlig.

Men vi bløffer i vei om at en liten fe dukker opp når de har mistet en melketann.

Det finnes ikke norsk forskning på tannfeer. Det nærmeste vi kommer, er Ida Tolgensbakk. Hun er førstekonservator på Norsk Folkemuseum.

Gravde ned tenner

For seks år siden sendte nemlig Folkemuseet ut en spørreundersøkelse om tannfeen.

– Det er en enkel tradisjon. Folk forestiller seg et lite, magisk vesen, ofte inspirert av Tingeling hos Disney. Feen samler inn melketenner og legger igjen penger, sier Tolgensbakk til forskning.no.

Men det finnes andre varianter, ifølge den engelske forskeren K.J. Toumba.

I mange europeiske land var det vanlig å grave ned melketennene. I India og andre asiatiske land kastet de melketanna opp i lufta og ønsket seg musetann, som vokser hele livet.

Noen steder var det fellingen av den sjette tannen som ble markert – med gave eller penger under puta.

Ikke alle land har tannfeer, ifølge Toumba.

Tannmusa

I Sør-Amerika og Spania har de tannmus. Musa gjør det samme som feen: Tar tanna og legger igjen penger.

Tannfeen tar mange former. De aller fleste mener tannfeen har vinger.

75 prosent mener feen er hunkjønn, men det finnes også noen som beskriver feen som mann, kanin, barn, drage eller tannlege.

I Norge er det kvinnelig fe med vinger som er vanligst. Men tradisjonen er ikke gammel her i landet.

Ny i Norge

I undersøkelsen til Folkemuseet fortalte mange at de selv ikke hadde hatt tannfe som barn, men at de hadde startet opp med egne barn.

Ida Tolgensbakk tror tradisjonen kommer fra filmer, bøker og media, og at tannfeen ble vanlig etter andre verdenskrig.

Hun kaller det en lekende overtro.

– Vi tror ikke på tannfeen på ordentlig. Det er en slags lek mellom voksne og barn. Begge parter later som de tror på tannfeen, sier Tolgensbakk.

Hun sammenligner med julenissen. Vi vet at han ikke finnes på ordentlig, men det er hyggelig å late som.

Tannfe-trøbbel

Det er ikke alltid enkelt med tannfeen. Et vanlig problem, ifølge foreldrene i undersøkelsen, var at de glemte å putte penger i glasset om kvelden. Et tomt glass krevde forklaring.

– Da fortalte de barnet at kanskje tannfeen var syk, og at de kunne skrive brev til henne, forteller Tolgensbakk.

Dessuten var mange opptatt av prisen på en tann. Foreldrene ville ikke skape inflasjon i barnegruppen, samtidig skulle det være nok til at det ble stas for barnet.

– Noen hadde også ulik pris på vanlige melketenner og jeksler, sier Tolgensbakk.

Dessuten har mangel på mynter blitt et problem. Vipps gjør ikke samme susen.

Men hvorfor holder vi på med tannfe fortsatt?

Gammel tro lever fortsatt

– Tannfeen hører til de trosforestillinger og praksiser som ikke er religiøse, sier Ane Ohrvik, professor i kulturhistorie på Universitetet i Oslo.

Hun nevner andre eksempler på slike forestillinger som fortsatt praktiseres.

– Vi banker i bordet. Vi reagerer på et bord som er dekket til 13 personer. Vi henger oss opp i bestemte tall. Hverdagen vår er full av forestillinger om alt mulig, sier Ohrvik til forskning.no.

I dag setter vi forskning og fakta høyt. Allikevel tror folk på mye rart.

Ikke så farlig

– Uansett så mye vi kanskje prøver på det motsatte, så lever vi i en verden av gamle og nye myter og forestillinger, sier Ohrvik.

Og vi tar gamle forestillinger med oss videre.

– Kanskje er det et grunnleggende behov? Det vet kanskje psykologene mer om enn jeg som er kulturhistoriker.

Hun tror ikke at det er så farlig for barn å bli fortalt om tannfeen.

– Nei, verken julenissen eller tannfeen. Vi lærer som barn at noen ting stemmer, mens andre ting ikke stemmer. Sånn er livet, sier Ohrvik.

Referanse:

K.J. Toumba: The legend of the «tooth fairy». Eur Arch Paediatr Dent, 2013