Draculas huggtenner og heksens gule øyne har ingenting å gjøre med fortrengte seksuelle fantasier, kastrasjonsangst eller penismisunnelse. De vekker gru, fordi de minner oss om rovdyrene på den afrikanske savannen.

Dette hevder Mathias Clasen, forfatter og litteraturstudent. Han skriver om sine to favorittema: horror og litteraturdarwinisme – under tittelen ”Darwin og Dracula”.

Clasen utfordrer den gode gamle litteraturanalysen, slik vi kjenner den fra skolen. Med støtte i evolusjonens far, Charles Darwin, tar han et oppgjør med våre tolkninger av skjønnlitteratur, film og andre kunstarter som bilder og symboler.

- Når barnet får en angstfølelse av å høre om hekser og drager i eventyr, er det fordi menneskebarnet rent biologisk er programmert til å frykte alt som minner om rovdyr, sier Mathias Clasen og forklarer:

- Alle som har hatt noe med små barn å gjøre, vet hvor vanskelig det er å lære dem å ikke stikke strikkepinner i stikkontakten. Og at de skal være forsiktig når de går ut i trafikken.

- Til gjengjeld er det ikke vanskelig å forklare et barn at de skal passe seg for hunder. Det vet barnet godt selv, fordi det ligger i barnets natur å være på vakt overfor rovdyr, sier litteraturdarwinisten.

Kunst pirrer biologiske instinkter

Litteraturdarwinismen oppsto i USA på starten av nittitallet. Teorien tar utgangspunkt i at all litteratur og kunst på en eller annen måte handler om mennesket som biologisk vesen.

- Litteratur er skrevet av mennesker til mennesker, og den handler stort sett alltid om mennesker. Derfor gir det god mening å bruke kunnskapen fra darwinistisk utviklingslære og evolusjonspsykologien.

- Kunst forsøker å pirre folks biologiske instinkter, som har røtter tilbake til den gangen da mennesket var et dyr blant mange andre dyr, sier Mathias Clasen.

- Når man kaster et darwinistisk blikk på horrorfilm, ser man at de, akkurat som eventyrene, bugner av monstre og andre figurer som minner oss om rovdyr.

- Jeg synes det er interessant at man som bymenneske reagerer så sterkt på noe som til hverdags ikke utgjør en reell fare, sier Clasen og forklarer:

- Det henger sammen med at den menneskelige hjernen aldri helt har forlatt savannen og den tiden da det var god grunn til å frykte alt mulig. Vi er fra naturens hånd utstyrt til å være særlig oppmerksomme på dyr.

Utfordrer vår angst

For litteraturdarwinismen er det ikke noe selvmotsigende i at mennesket søker det de frykter, som for eksempel ved å se horrorfilm. Også her skal forklaringen finnes i biologien, mener Clasen.

- I likhet med andre pattedyr er vi født med en evne til å leke og utforske vårt følelsesmessige repertoar. Når kattunger eller apeunger slåss for moro skyld, er det for å trene på noen ferdigheter de skal bruke senere i livet.

- Det samme kan man ikke si om mennesket. Vi har utviklet oss til å bli et kulturelt dyr, men bærer likevel fortsatt rundt på noen rent biologiske mekanismer.

- Disse urtilstandene, inkludert angsten for rovdyrets tenner, prøver vi å håndtere gjennom litteraturen og filmen, avslutter Mathias Clasen.