Å forsøke å bli forsker innebærer for mange at resten av livet settes på vent i en årrekke, på grunn av svært mye arbeid med karrieren. Men langt fra alle lykkes. Og det blir stadig færre. (Illustrasjonsfoto: Dmytro Gilitukha / Shutterstock / NTB scanpix)
USA: Bare halvparten som prøver klarer å bli forskere
Dramatisk økning i antallet akademikere som ikke gjennomfører en forskerkarriere, viser tall fra USA.
Halvparten av alle som jobber for å bli forskere i USA, har droppet ut fem år etter at det ble registrert at de hadde innledet en forskerkarriere.
På 1960-tallet tok det til sammenligning i gjennomsnitt 35 år før en person som innledet en forskerkarriere, ikke lenger var å finne som forsker.
Ved Universitetet i Indiana har man nå nøstet opp karrieren til flere enn 100 000 aspirerende amerikanske forskere over en periode på 50 år.
Flere midlertidig ansatte
En annen klar utvikling, er at stadig flere akademikere er å finne i midlertidige stillinger ved amerikanske universiteter og forskningsinstiutter. De jobber som laboratorieteknikere, forskningsassistenter eller postdoktorer. Og jobben deres er stort sett å yte støtte til stadig færre fast ansatte forskerne.
– Fra 1960 til 2010 økte andelen forskere som tilbringer hele karrieren sin i en eller annen støttefunksjon fra 25 prosent til 60 prosent, sier Staša Milojević, som har ledet denne studien.
Blir aldri førsteforfattere
Milojević og kollegene har også lagd et register med navnene til flere titusener av forskere som har satt navnet sitt på vitenskapelige artikler i høyt rangerte forskningstidsskrifter. Slik finner de en økning på 35 prosentpoeng i antallet forskere som aldri har fått lov til å være førsteforfatter på en studie, det vil si å sette navnet sitt først blant dem som har skrevet forskningsartikkelen.
I den akademisk verden handler stadig mer om å publisere flest mulig forskningsartikler. Det er «publish or perish» (publiser eller forsvinn).
Når så mange aspirerende forskere må vinke farvel til den karrieren de drømte om, så setter Milojević dette i klar sammenheng med at så mange av dem aldri får lov til presentere seg som viktigste forfatter bak en studie.
– Kjernen av problemet er at det produseres langt flere Ph.D.-er (personer med doktorgrader) enn det finnes faste forskerstillinger, legger hun til.
Slik kan universiteter og andre forskningsinstitusjoner hele tiden sikre seg en stor styrke av svært høyt kvalifisert arbeidskraft. Disse utfører nå oppgaver som forskere noen tiår tilbake gjerne satte studenter på mastergradsnivå til å utføre.
forskning.no har gransket
forskning.no gransket for to år siden hvordan det går med postdoktorer i Norge.
Da fant vi at fem-seks år etter at de i 2009 ble registrert som postdoktor i et teknologifag, var det bare 13 prosent som hadde fått en fast stilling som forsker eller faglig ansatt i akademia.
Du finner lenker til flere forskning.no-artikler om temaet i artikkelen under:
Kilde:
Pressemelding fra Indiana University. Pressemeldingen.
