Den tidligere forskningsdirektøren ved Universitetet i Oslo har i til sammen seks år fulgt norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter fra statssekretærposten i departementet.

Han er langt fra fornøyd med alt han ser.

­Hvem du kjenner kan noen ganger i betydelig grad påvirke om du får en jobb ved disse institusjonene. Det er altså ikke dyktighet alene som avgjør, konstaterte Haugstad nylig under et debattmøte om karriereutvikling i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo.

• Les også: Uenige om tiltak for flere kvinnelige forskere

– Dette er alvorlige påstander som jeg ikke kjenner meg igjen i, sier rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo til forskning.no.

Rektor Dag Rune Olsen ved Universitet i Bergen mener statssekretæren i Kunnskapsdepartementet beskriver en kultur som fantes tidligere, men som ikke lenger er der.

Kaller det «nepotisme»

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sin høyre hånd overfor universitetene og resten av norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, karakteriserte det han ser i norsk akademia som «nepotisme».

Denne nepotismen handler blant annet om at professorer, førsteamanuenser og andre i ledende stillinger som er veiledere overfor doktorgradsstudenter, føler en slags forpliktelse til å få fram «sine» studenter.

• Les også: Gamle forskere skaper rekrutteringstrøbbel

– Konsekvensen kan være at karrieren noen ganger bestemmes i betydelig grad av hvem man kjenner, på bekostning av dyktighet, sa Haugstad i Vitenskapsakademiet.

– Det holder altså ikke å være dyktig. Du må også ha en veileder som passer på deg.

Sikrer folk i eget fagmiljø

Haugstad mener det finnes sosiale normer ved universitetene som tilsier at man skal opptre på denne måten.

– Veiledere som ikke gjør dette, møter ofte sosiale sanksjoner fra sine kolleger, mener han.

– Slik sikrer man folk i sitt eget fagmiljø.

En klart negativ konsekvens av dette, er at studenter og unge forskere ikke får erfaring fra andre fagmiljøer enn sitt eget.

Ikke premiere utholdenhet

Høyre-politikeren oppfordrer til å gjøre akademiske karriereveier mer forutsigbare.

Det blir de ikke om ulike akademiske miljøer først og fremst tenker på seg selv og sine egne studenter, fremholdt han.

­Haugstad mener akademiske institusjoner må slutte å premiere utholdenhet. Holdninger som «nå har hun eller han gått og ventet så lenge, så nå er det hennes eller hans tur.»

Stillinger skreddersys

Skal stillingsutlysninger fra universitetene være reelle, så må de være frie for skreddersøm.

– Det vi enkelt ganger ser, er at utlysninger er tilpasset et «navn». Da blir det krevende å nå opp i konkurransen om du kommer fra en annen institusjon eller et annet land, sa Haugstad.

– Samtidig lures du til å bruke tid og ressurser på å søke om en jobb du aldri kommer til å få.

• Les også: Forskere bør delta i offentlige debatter

Statssekretæren oppfordrer institusjonene til å premiere kandidater som viser at de er mobile og selvstendige, ikke kandidater som går og venter på tur.

Når man skal ansette noen i stillinger ved universiteter og høyskoler, mener statssekretæren første skritt er å sikre at det er en god tilgang på kandidater. Deretter bør man velge den beste kandidaten.

UiO-rektor: – Kjenner meg ikke igjen

Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo (UiO) mener statssekretæren kommer med alvorlige påstander som ikke beskriver virkeligheten ved hans universitet.

– Slike påstander bør være basert på evidens og ikke på anekdoter, sier Ottersen til forskning.no.

– Ansettelser og utlysninger ved UiO må gjennom faglige vurderinger og tilsettingskomiteer, nettopp for å sikre at det er den best kvalifiserte som når opp. Dersom søkere føler seg forbigått, kan de klage på dette.

– I utgangspunktet kjenner jeg meg ikke igjen i den beskrivelsen Haugstad gir, sier Ottersen.

UiB-rektor: – Ikke lenger tilfelle

Rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen (UiB) gir statssekretæren medhold i at den kulturen han beskriver, tidligere eksisterte ved norske akademiske institusjoner.

– Min klare oppfatning er at dette ikke lenger er tilfelle, sier Olsen til forskning.no.

– Det er nok riktig at professorer tidligere følte en forpliktelse til å få frem «sine» studenter. Men situasjonen i dag er jo at professorer utdanner en rekke kandidater på doktorgradsnivå og er mer enn innforstått med at langt de fleste av disse ikke kommer til å ha en karriere innen egen institusjon eller ved andre universiteter.

– Når det er sagt, så er jeg helt ening med Haugstad i at det er at for lav mobilitet i norsk akademia. Ved en del utenlandske institusjoner er det eksempelvis ikke mulig å utføre postdoktorperioden sin ved samme institusjon som man har avlagt doktorgraden sin. Det sikrer mobilitet.