Sara R. Yazdani er en av mange stipendiater som håper på et langt forskerliv, men hun vet at mange har den samme drømmen.  (Foto: Ola Sæther)
Sara R. Yazdani er en av mange stipendiater som håper på et langt forskerliv, men hun vet at mange har den samme drømmen. (Foto: Ola Sæther)

Unge forskere har urealistiske forventninger

Nesten halvparten av stipendiater og postdoktorer ser for seg at de fortsatt er forsker om ti år, viser en ny undersøkelse. I realiteten vil langt færre få de ettertraktede stillingene.

Publisert

Artikkelen ble først publisert på Uniforum

Uniforum er en avis som utgis av Universitetet i Oslo. Avisen redigeres etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Om undersøkelsen

840 unge forskere fra alle typer forskningsinstitusjoner (universitetet, universitetssykehus, høgskoler og forskningsinstitutter) i alle faser av karrieren har svart.

En tilsvarende undersøkelse er ikke gjennomført tidligere. Datamaterialet er derfor unikt i norsk sammenheng og gir oss breddeinnsikt om unge forskeres syn på forskerkarrieren.

Undersøkelsen er gjennomført av Akademiet for yngre forskere og UiODoc, stipendiatorganisasjonen ved Universitetet i Oslo.

Funnene presenteres på UiO tirsdag 29. november.

– Dette er klart bekymringsfullt. Vi vet jo at 80 prosent av stipendiatene skal ut, og skal få andre stillinger enn i forskning og utvikling, sier Guro Lind i Akademiet for yngre forskere til Uniforum.

Sammen med UiOs stipendiatorganisasjon, UiODoc, har de spurt unge forskere om deres forventede karriereveier. 44 prosent av dem som svarte ser for seg at de fortsatt jobber som forsker om ti år, mens andre undersøkelser viser at bare 20 prosent av de med stipendiatene blir værende innenfor forskning og utvikling.

– Så kan man jo spørre seg hvorfor de tror det?, sier Lind.

Vil gjerne, men vet bedre

– Jeg vil veldig gjerne fortsette i en forskerstilling, selv om det kanskje er en utopisk visjon, sier Sara R. Yazdani.

Hun har under et år igjen av doktorgradsstipendiatet ved Institutt for medier og kommunikasjon på Det humanistiske fakultetet ved UiO. Hun håper på å være en av de som slipper gjennom nåløyet, blant annet fordi hennes institutt vokser og rekrutterer nye ansatte.

– Disse tre årene er den mest spennende tiden i mitt liv, men også den mest utfordrende, sier Yazdani, og viser til det store presset etter å publisere, formidle og bygge nettverk som forsker, i tillegg til å skrive selve avhandlingen.

Nettopp dette er det Lind setter spørsmål ved, at stipendiatene oppfordres til å jobbe beinhardt med avhandlingen sin og legge grunnlaget for en vitenskapelig karriere, når flertallet av dem skal finne en karriere utenfor akademia.

Yazdani er forberedt på at veien fram ikke nødvendigvis blir enkel, og sier at mange med doktorgrad fra humaniora må skape stillingene sine selv, også gjennom å søke egne forskningsmidler.

– Det har jeg tenkt en del på det siste halvåret. Det beste og mest interessante er selvsagt en postdoktor-stilling. Etter livet her ser jeg for meg en frilanstilværelse med egne forskningsmidler, kombinert med kunstkritikk og andre kunstprosjekter, sier Yazdani, som også er kunstkritiker og kurator.

For hvis akademia ikke har noe å tilby Yazdani, så er hun blant dem som har flere bein å stå på. Lind foreslår at flere unge forskere burde få råd om hvordan de kan sikre seg flere ulike muligheter hvis akademia ikke lenger har noe å tilby dem. 

– Jeg har til og med en drøm om å flytte til hjemlandet mitt, Iran og startet et kunst- og forskningsprosjekt der. Tenkning og forskning kan man også drive med utenfor universitetene og kulturinstitusjonene også. Der lever den et viktig liv, sier Yazdani optimistisk. 

–Enorm «mismatch»

–Man kan jo spørre om de unge forskerne misledes av utdanningsinstitusjonene. Det er i hvert fall en enorm mismatch med realiteten!, sier Lind.

Hun er spesielt bekymret for postdoktorene, som fordyper seg videre i smale fagfelt og risikerer å fordype seg så mye at de blir lite aktuelle til andre stillinger.

– Det er på grensen til uetisk forvalting av den gruppen, dette er forskningens arbeidshester, sier Lind.

Målet for henne er ikke at alle skal få faste, vitenskapelige stillinger og bli professorer, men at overgangene ut i resten av arbeidslivet skal bli mindre harde.

– Man utdanner til bredden av kunnskapssamfunnet, men løpet er ikke rigget til det, legger hun til.

Vanskeligere med årene

Undersøkelsen viser også at de som har vært ansatt lengst i midlertidige stillinger, synes at midlertidigheten er vanskeligst.

En av dem som har deltatt i undersøkelsen svarer «Når jobben bare blir en hel rekke midlertidige stillinger, hvordan skal dette kunne kombineres med familie, huslån og trygghet?  Hadde forskerlivet kunne bydd på mindre usikkerhet og mer trygghet - ville jeg definitivt fortsatt innenfor forskning. Nå er jeg usikker på om det er verdt det».

– De som holder på med en doktorgrad ser muligheten for å bli postdoktorer, men de som allerede er der, ser ikke flere stillinger i horisonten, da går den harde realiteten opp for dem, kommenterer Lind.

Menn har mer troen

De midlertidig ansatte mennene tror i større grad enn midlertidig ansatte kvinner at de vil få fast stilling, og har mer tro på at de fortsatt driver med forskning om ti år. Undersøkelsen har ikke svar på hvorfor det er slik, men Lind foreslår at det kan være et resultat av at det er flere menn enn kvinner i de faste stillingene.

– Det er jo ikke veldig inspirerende å se på kjønnsfordelingen oppover i det akademiske hierarkiet, sier Lind. 

Artikkelen ble først publisert på Uniforum.