Forskere har studert lenge og de jobber hardt. Både for å publisere artikler, gjerne i de beste tidsskriftene, undervise og søke om penger prosjekter.

En artikkel i siste nummer av tidsskriftet Nature illustrerer hvor vanskelig en del unge forskere opplever hverdagen sin:

De føler at tiden ikke strekker til, og de får avslag på mange av søknadene sine om penger til å få forske. Søknader som de bruker mye tid og krefter på å skrive.

Nature-artikkelen, som er skrevet av en av tidsskriftets egne medarbeidere, er basert på en uformell undersøkelse som Nature gjorde på Facebook. De spurte åpent unge forskere om hva som var de største utfordringene for dem i jobben.

Rundt 300 svar tikket inn fra forskere over hele verden, i form av en frustrasjonsflom.

Bruker mye tid på søknader om penger

Det er verdt å innvende at det blant de som tok seg tid til å svare, var en overvekt av frustrerte forskere. Det betyr at svarene ikke er helt representative for hele den unge forskerstanden.

Men det de viste var i hvert fall at noen opplevde tilværelsen som temmelig tung. En belgisk forsker i biomedisin opplevde også at flere av kollegaene slet:

«Jeg ser kollegaer bli skilt, utbrent, de hopper av forskningen, og jeg er så sliten nå».

Det kanskje største problemet for forskerne syntes å være hvor mye tid de må bruke på å skrive søknader om penger til forskningen.

En forsker skrev dette som svar på facebook-spørsmålet:

«Jeg bruker all tiden min på å skaffe penger, og tiden jeg bruker på å forske, er mindre enn fem prosent»

Mange avslag også i Norge

Måten forskere får penger til prosjekter på, varierer fra land til land. Men også i Norge kan vi se at antallet søknader som forskere i Norge skriver, er høyt sammenlignet med hvor mange som faktisk får penger.

De fire største universitetene brukte 92,3 årsverk i 2010 på å skrive søknader til prosjekter de ikke fikk penger til, ifølge en artikkel i Aftenposten.

83 prosent av de som sendte inn prosjektsøknader til Forskningsrådet, fikk avslag, ifølge samme artikkel.

Petter Aaslestad, som er leder i Forskerforbundet, har også tidligere uttalt at forbundet mener forskere må bruke altfor mye tid på å skrive søknader for å få penger og at dette spiser av tiden de har til å forske.

– Økt langsiktighet i forskningsprogrammene og økte grunnbevilgninger til institusjonene vil redusere papirarbeidet og gi en mer effektiv forskningsinnsats, samtidig som det styrker institusjonenes selvstyre, sa han i en pressemelding fra forbundet i 2014.

– Dette er også nært koblet til den overdrevne bruken av midlertidighet – at forskere stadig må søke om nye penger til prosjekter. Det tar tiden bort fra å tenke innovativt, legger han til overfor forskning.no.

Han ser samtidig at konkurransen om å få penger til et forskningsprosjekt kan virke stimulerende, men:

– Hvis du må leve av å stadig skaffe penger til nye prosjekter, da bikker det over til å bli en administrativ hindring.

Vanskelig å sjonglere jobb og privatliv

I Nature-artikkelen blir tre unge forskere dypere intervjuet. En av dem er Martin Tingley. Etter å ha avlagt både mastergrad og doktorgrad ved Harvard University og hatt fire år som postdoktor, håpet Tingley at han snart ville kunne forske på det han ønsket – en kombinasjon av statistikk og klimaforskning.

Han håpet at søknadene hans om pengestøtte ville gå rett hjem hos bevilgerne av forskningskroner.

Men å skrive søknader er noe helt annet enn å skrive vitenskapelige artikler, opplever Tingley. Han synes det er en vanskelig sjanger og befant seg plutselig i en situasjon hvor han jobbet 60 til 80 timer i uka med undervisning, forskning og søknadsskriving.

I Norge viste en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i 2012 at forskere her i landet jobbet i gjennomsnitt 47,6 timer per uke i 2010. En vanlig arbeidsuke for en med 100 prosent stilling er 37,5 timer.

Vanskene med å kombinere en forskerkarriere med et privatliv er noe unge forskere er veldig opptatt av, ifølge Aaslestad, som svar på spørsmålet om han kjenner igjen problemstillingen blant medlemmene i Forskerforbundet.

– Kjønnsperspektivet her er vesentlig. Hvis ikke en forskerkarriere også er tilrettelagt for familier i etableringsfasen, vil vi særlig miste kvinnelige forskertalenter, sier han.

– Mangel på oppfølging

En av de unge forskerne som har svart på Natures facebook-spørsmål, er frustrert over mangelen på hjelp fra de som skal være støttespillere.

«Hvis du er uheldig, hvis din overordnede ikke er flink til å skaffe forskningsmidler, ikke har mye tyngde eller ikke er støttende på noen som helst måte, da er du helt fortapt».

Mange unge medlemmer av Forskerforbundet er frustrerte over dårlig oppfølging, for lite veiledning og mangel på karriereplanlegging, ifølge Aaslestad.

– Akademia må passe på så de ikke mister talenter på grunn av dårlig personalbehandling, sier han.

Nature-artikkelen tyder på at mange forskere de har vært i kontakt med, har hatt så store utfordringer at de har vurdert å slutte med forskning.

forskning.no gjorde i fjor en kartlegging av frafall fra doktorgrader her i landet. Instituttleder Petter Bjørstad ved institutt for informatikk ved Universitetet i Bergen, mener at et godt samarbeid med veileder er en av grunnene til at de har et lavt frafall nettopp her.