- Det kommer an på hvordan man oppfatter kunst, mener Jorunn Spord Borgen, forsker ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU).

- Noen mener kunst og vitenskap må nærme seg hverandre i en felles kunnskapsutvikling. Andre synes områdene må være atskilt men likestilte, mens det også er noen som mener kunsten ikke er rasjonell og aldri kan beskrives innenfor vitenskapens forskningsbegrep.

- Ingen motsetning

Siden opplysningstiden har kunst og forskning ofte blitt ansett som atskilte og motstående fagområder. Den tradisjonelle myten om forskere er at de har et firkantet verdenssyn av A4-typen, der alt som ikke kan beskrives vitenskapelig forkastes som tull og tøys.

- Men faktisk har lite av forskningen gjennom tidene vært så lukket, sier Borgen.

- I Norge og mange andre land var det mye kritikk av denne måten å se verden på. I virkeligheten tar svært mye av forskning utgangspunkt i praksis, i liv og hverdag - akkurat som kunst. Der er det ingen motsetning.

Sfærenes musikk

Forskning og kunst har i lang tid vært nære følgesvenner. Matematikeren Pythagoras (den gamle grekeren med trekanten) mente at musikkskalaen hadde samme oppbygning som matematiske tallrekker, og at stjerner og planeter beveget seg i kuleformede skall med en matematisk avstand som skapte himmelsk musikk.

Matematiske prinsipper har også blitt brukt i bilder og malerier, med utgangspunkt i Fibonaccis tallrekke og det harmoniske “gylne snitt”.

I moderne tid har matematikken bidratt til fraktalkunst og “kaoskunst”, der musikk og bilder skapes med utgangspunkt i vitenskapelig kaosteori.

Da Vinci og Vesalius

Da moderne vitenskap kom på banen med renessansen, ble det viktig å studere natur og omgivelser med egne, direkte observasjoner. Leonardo da Vincis skisser av menneskekroppen er like mye kunst som vitenskap.

Vitenskapelige bøker ble illustrert med detaljerte tegninger og bilder, som i Andreas Vesalius’ berømte verk om menneskekroppen fra 1543. Og i botanikkbøker kunne kunstneren tegne planten minst like godt som forskeren kunne beskrive den.

Den lysende kaninen

Moderne forskning har gitt kunst flere uttrykksmuligheter. Elektronisk kunst, laserkunst og knøttliten nanokunst bygger på moderne teknologi. Den genetiske kunstneren Eduardo Kac laget en lysende kanin ved å manipulere genene til en levende albinokanin. Og ved hjelp av dataprogrammer kan kunstnere “dyrke” fram kunstverk som etterligner biologisk utvikling i prosessen - såkalt utviklingskunst.

Den ensomme ulven

Mens vitenskapen har hatt sin forskermyte, har kunstverdenen hatt en kunstnermyte - den ensomme ulven på utsiden av samfunnet, nådeløst drevet av talent og inspirasjon, som lever og ånder for Stor Kunst.

- Denne kunstnermyten fremhever kunstneren som en unik person med spesielle anlegg, sier Jorunn Spord Borgen.

- Ifølge denne tanken kan man ikke lære å bli kunstner, og kunnskap og forskning på området er dermed uinteressant.

Fremtidens kunstner

Men kunstnerrollen er i endring, mener kunsthistorikere. Skillet mellom kunsten og annen samfunnsvirksomhet kan være på vei ut.

- Det er ikke lenger den unike kunstneren, men allrounderen som er fremtidens kunstnerrolle, tror Borgen.

“I dagens kulturliv kreves egenskaper som fleksibilitet, mobilitet, prosjektkompetanse osv., og arbeidstakerens rolle blir mer som kulturentrepenør og frilanser enn som kunstner i tradisjonell forstand”, skriver hun i notatet “Aspirantordningen - ny stipendordning for nye kunstnerrroller”.

- Felles utfordring

- De største utfordringene i dagens samfunn må takles av kunst og vitenskap i fellesskap, konkluderte det britiske Council for Science and Technology i en rapport fra 2001.

Britene fulgte opp med å etablere et samarbeidsprogram mellom forskere og kunstnere, der de lærer av hverandres ulike arbeidsmetoder i felles forskningsgrupper.

Data, musikk og informatikk

En av disse gruppene er Computation Creativity Research Group ved University of Sussex. Forskningsgruppa vil skape kreative verk ut av universitetets forskning på hjerneprosesser, kunstig intelligens og robotikk, og utvikler blant annet et nytt fagfelt i “musikkinformatikk” - en kombinasjon av musikk og datafag.

- Vi håper prosjektene kan stimulere til nyskapning både i forskning og kunst. Mange av de som er tilknyttet forskningsgruppa ser ikke store forskjellen mellom de to områdene uansett, sier Andrew Gartland-Jones, foreleser i datamusikk og informatikk.

Produsenter av kunnskap

Kanskje både forskere og kunstnere til syvende og sist produserer kunnskap - en bedre forståelse av oss selv og omgivelsene.

Tradisjonell kunnskapsproduksjon har foregått ved universitetene og innenfor forskning, men på 1990-tallet kom begrepet “ny kunnskapsproduksjon” som er mer tverrfaglig og basert på løsning av praktiske problemer.

- Både kunstnere og forskere ser på det de gjør som kunnskapsproduksjon. Begge kunnskapsproduksjonsformer foregår parallellt, og i sin beste form fungerer de gjensidig befruktende, mener Jorunn Spord Borgen.