Vitenskapelig publisering er en av grunnpilarene i forskningen. Prosessen er som følger:

Når en forsker har funnet ut noe, sender han eller hun en grundig beskrivelse av metoder og resultater til et forskningstidsskrift.

Redaktøren i tidsskriftet sender artikkelen videre til et knippe fagfolk på samme felt. Disse fagfellene leser grundig igjennom og vurderer forskningen. De peker på svakheter og kommer med en anbefaling om artikkelen kan publiseres eller ikke.

Denne prosessen med såkalt fagfellevurdering betyr at forskning som publiseres i et vitenskapelig tidsskrift er kvalitetssikret.

Men nå er noe galt.

Rovtidsskrifter

I de siste åra har det vokst opp en underskog av useriøse tidsskrifter. De kan til forveksling ligne de etablerte vitenskapelige tidsskriftene, og gir skinn av å ha vanlig fagfellevurdering og kompetente forskere som redaktører.

Men egentlig er de knapt mer enn pengemaskiner for eierne.

Bladene gjør seg lekre for forskere som gjerne vil publisere forskningen de har gjort. Forskerne betaler for å sende inn manusene sine, som gjerne blir trykket uten videre dikkedarer.

Mange av disse såkalte rovtidsskriftene har titler og nettsider som ligner veldig på navnene og nettstedene til tidsskrifter.

• Les Apollons artikkel om toppforskeren som ble lurt av et rovtidsskrift

Anna S. Vindel

I 2013 gjorde forskningsskribenten John Bohannon et kjempestunt, der han sendt ut tulleartikler til en haug med tvilsomme tidsskrifter, og fikk vrøvlet publisert i 157 av dem.

Andre journalister har gjort mindre aksjoner.

Og nå har en gruppe polske forskere satt i gang nok en aksjon for å avsløre luretidsskrifter.

Katarzyna Pisanski og kollegaene hennes satte opp profilen til en fiktiv forsker ved navn Anna O. Szust. Siden oszust er et polsk ord for juks, ville forskerens navn på norsk blitt noe slikt som Anna S. Vindel.

Søkte om å bli redaktør

Szusts profil inneholdt falske forskningstitler og henvisninger til ikke-eksisterende akademiske bokkapitler. Et kjapt søk ville avsløre at bøkene ikke fantes. Selv forlagene de var gitt ut på var oppdiktede. Og ellers inneholdt profilen lite som ga vitenskapelig tyngde.

Anna O. Szusts arbeider var ikke sitert en eneste gang i noen database over akademiske tekster.

Med dette som utgangspunkt, forfattet de polske forskerne brev der Szust søkte om å bli redaktør i vitenskapelige tidsskrifter. De sendte ut en slik søknad – med CV – til 360 publikasjoner.

120 av dem var etablerte vitenskapelige tidsskrifter som var med i lister over anerkjente publikasjoner. 120 var såkalte open access-journaler – tidsskrifter som er gratis for leserne, men som for så vidt kan være svært seriøse. De siste 120 kom fra en liste over mistenkte rovtidsskrifter.

Så var det store spørsmålet: Ville Szust få bli redaktør, bare ut fra brevet?  

Ble redaktør i 48 tidsskrifter

Resultatet var ikke helt uventet.

Szust fikk positivt svar og ble uten videre oppnevnt til redaktør i 48 tidsskrifter. Åtte av dem var fra open access-kategorien, mens de resterende 40 var blant rovtidsskriftene.

I mange tilfeller mottok forskerne raskt en positiv respons, noen ganger bare timer etter at søknaden var sendt inn. To ganger fikk Szust tilbud om å starte et nytt tidsskrift der hun kunne være sjefsredaktør.

Og selv etter at Pisanski og co til slutt sendte en e-post som sa at Szust trakk seg fra stillingen, fortsatte hun å opptre i lister over redaktører på nettsidene til 11 ulike publikasjoner.

Hun står til og med oppført som redaktør for et tidsskrift der hun aldri søkte, skriver Pisanski i en kommentar i Nature.

Dermed har de polske forskerne altså nok en gang vist at det er alvorlige problemer i det vitenskapelig publiseringssystemet.

– Vi håper vårt stunt skaper mer bevissthet rundt problemet med rovtidsskrifter, skriver de i kommentaren.

Referanse:

P. Sorokowski, E. Kulczycki, A. Sorokowska & K. Pisanski, Predatory journals recruit fake editor, Nature, mars 2017.