Forskere ved Frisch-senteret har studert hvordan vi har bosatt oss i norske nabolag og hvordan dette endret seg fra 1993 til 2017.

De finner ut at de som har høyest og lavest inntekt, bor mer atskilt etter årtusenskiftet.

Det er dette forskerne kaller for segregering.

Denne utviklingen har vært sterkest i Oslo-regionen.

Også andre steder i landet

Men forskerne finner tegn på det samme i byene rundt Oslofjorden: Drammen, Moss, Fredrikstad, Sarpsborg, Tønsberg, Larvik og Sandefjord. I noen grad skjer det samme i byene på Sør- og Vestlandet.

Trondheim og de nordligste store regionene Bodø og Tromsø, skiller seg ut. De har hatt liten eller ingen økning i skillet mellom folk fra ulike samfunnslag.

Dette skriver forskerne om i siste utgave av Tidsskrift for boligforskning.

Tett sammenheng med innvandring

At skillet mellom ulike folk med ulik inntekt har blitt større mener forskerne har nær sammenheng med at Norge har fått en høyere andel innvandrere i den perioden som er studert.

Særlig innvandrere fra Øst-Europa og lavinntektsland klumper seg sammen i visse områder i byene.

Fra 1990 har antallet personer med innvandrerbakgrunn mer enn femdoblet seg i Norge, ifølge en ny offentlig utredning.

Innvandrerne har i stor grad bosatt seg i byene.

Terje Wessel ved Universitetet i Oslo forsker på segregering.

Han skrev blant annet det norske kapitlet i en bok om segregering i Europa som kom ut i 2016.

Her finner han lignende funn som Frisch-forskerne, nemlig at segregeringen har økt i Oslo-området fra tusenårsskiftet.

Betydning for livet videre

Forskning viser at hvordan nabolaget du vokser opp i er sammensatt, kan ha stor betydning for hvor mye utdanning du får og hvordan din karriere på arbeidsmarkedet blir.

I Norge er det derimot ikke påvist veldig store forskjeller i hvilken sjanse du har i livet, avhengig av hvor du vokser opp, forteller Wessel.

– Den nyeste forskningen viser at barn som vokser opp i fattige bydeler, har litt mindre sjanse for å få høyere utdanning enn barn med de samme forutsetninger i andre områder.

Men denne effekten er ikke sterk.

Kan være en skummel utvikling

Det er derimot andre effekter av det å bo adskilt som er skumle og som vi må være oppmerksomme på, mener han.

De kan på sikt bli en større utfordringer enn man kan klare å påvise med enkle statistiske analyser.

– Segregering rammer tillit mellom grupper og tilliten mellom folk som bor i ulike deler av en by. Den rammer viljen til å betale skatt. Det rammer viljen til at de som bor i velstående bydeler ønsker å opprettholde et høyt nivå på velferdsytelser i fattige bydeler, for eksempel.

Hvis dette går riktig ille, vil noen mennesker bo i noen deler av en by, og andre bo i andre deler. Det kan føre til polarisering og at grupper begynner å stå mot hverandre.

– En grunn til at amerikanerne er så splittet som de er, handler nettopp om at de bor hver for seg. Grupper i befolkningen som ikke møter hverandre slutter etter hvert å forstå hverandre, sier Wessel.

Skyldes det virkelig innvandring?

Wessel finner også at den økonomiske segregeringen delvis drives av innvandring.

– Ja, det er en sammenheng. Men hva er det egentlig denne sammenhengen består i? Det har verken jeg eller Frisch-forskerne kontrollert for, mener Wessel.

Han er nå i gang med en ny studie hvor han forsøker å forklare dette, men disse resultatene er ikke publisert.

– Vi vet at når ulikheten i et samfunn blir større, blir også segregeringen større. Men den økonomiske ulikheten i byene rundt Oslo-området har faktisk ikke økt særlig mye etter tusenårsskiftet. Ulikheten i fordelingen av inntekter begynte å øke på 1980-tallet og fortsatte på 1990-tallet. Men i de senere år har dette ligget ganske stabilt.

Så dette viser at det er et kraftig etterslep. Det tok lang tid før den økonomiske ulikheten fikk utslag på hvordan folk bosatte seg.

Wessel mener at det er for tidlig å ensidig knytte segregering til innvandring.

– Dette er noe det bør må det forskes mer på. Det er andre momenter som Frisch-forskerne ikke har tatt med i sin analyse, for eksempel endringer i næringsstrukturen.

Næringsstrukturen i Oslo endret seg dramatisk på 1980- og 1990-tallet, finner han i sin forskning.

Arbeidsplassene innen industri forsvant mer eller mindre. Innen servicenæringen gikk det i motsatt retning, disse arbeidsplassene økte kraftig.

Lite kunnskap

Men er det egentlig mulig for myndighetene å gjøre tiltak for å få til større sosial blanding mellom folk i nabolag?

Dette har byforsker Bengt Andersen og Ingar Brattbakk ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet skrevet en artikkel om i Tidsskrift i boligforskning.

Der oppsummerer de den vitenskapelige litteraturen på såkalte områdesatsinger. Dette er satsinger som blant annet skal forhindre segregering og løfte områder som sliter med blant annet integrering, arbeidsledighet og kriminalitet.

Hvilke erfaringer har vi i Norge med områdesatsinger, som for eksempel Groruddalsatsingen i Oslo? spør forskerne.

Det er ikke så lett å få svar på. De finner nemlig nesten ikke forskning på dette i Norge. Og absolutt ingen studier har sett eksplisitt på hva disse satsingene har gjort for segregering, forteller Andersen.

Likevel kan vi anta at politikken ikke har hatt suksess på dette feltet, all den tid den sosioøkonomiske og etniske segregasjonen ikke har blitt merkbart redusert i Oslo, den byen med mest omfattende politikk for områdesatsing over tid, mener forskeren.

– Når det er sagt, så kan det være at segregasjonen hadde økt mer uten områdesatsingene.

Ikke så enkelt

Men det finnes noen studier fra Sverige og Danmark.

Denne forskningen kan tyde på at det er vanskelig å gjøre noe for å få mer sosial blanding gjennom områdesatsinger, forteller Andersen.

Også forskning fra Nederland viser at det ikke er så enkelt å gjøre radikale tiltak for å skape mer sosial blanding og harmoni i nabolag.

– Disse studiene tyder på at enten vil ikke gruppene omgås med hverandre eller så blir det skurring i nabolagene, forteller forskeren.

Myndighetene kan ikke styre

Det er imidlertid utfordrende for forskerne å sammenlikne oss med våre naboland, i og med at vi har ordnet oss på en annen måte på boligmarkedet. Her eier en langt større andel av befolkningen sin egen bolig enn i land som Sverige og Danmark.

Men det er ikke noen grunn til å tro at det skal være lettere å gjøre noe med disse utfordringene i et selveier-land, mener Andersen.

– Hvis staten sto bak og eide en haug med boliger som den kunne leid ut, så kunne man i større grad styre hvor folk skulle bo. I Norge blir det vanskelig.

Et paradoks

Det er et paradoks at vi nesten ikke har forskning på dette området, mener Andersen.

– Vi har en stor sentralisering i Norge. Mange flere vil bo i byen og det er der utfordringene er størst. Både med hensyn til arbeidsledighet, barnefattigdom og kriminalitet.

Likevel er det det ikke mye oppmerksomhet om byforskning eller bypolitikk verken i departementer eller i Forskningsrådet. Det lille som er gjort, er evalueringer. Disse er utført av konsulentfirmaer, ikke forskere.

Hvordan gikk det på Tøyen?

Tøyen er en bydel i indre øst Oslo som har fått et områdeløft de siste årene.

Dette var et krav partiet SV stilte for at partiet skulle sikre bystyreflertall for bygging av nytt Munch-museum i Bjørvika.

Tøyen har en svært blandet befolkning, både økonomisk og etnisk. Området har i lang tid vært forbundet med store utfordringer. Det er mange sosiale boliger der og et lite levende bymiljø.

Det har vært satt i gang flere tiltak de siste årene for å tiltrekke seg flere ressurssterke innflyttere til området. Det kom hippe restauranter, kafeer og cocktailbarer til Tøyensenteret.

Samlet sett har politikerne hatt ambisjon om en større sosial blanding på Tøyen.

Flere fra den majoritetsnorske middelklassen har flyttet hit de siste årene.

Mange flytter igjen

Men målsettingen om at såkalte «ressurssterke» foreldre skal bli boende på Tøyen, har ikke politikerne lykkes like godt med, viser forskningen.

De som flyttet inn som unge par, flytter ut når de får barn som nærmer seg skolealder.

I en studie har OsloMet-forskerne Bengt Andersen, Vanessa Nyagoha Idland Kadasia og arkitekt Astri Margareta Dalseide forsøkt å få et svar på hvorfor middelklasseforeldre flytter.

De har gjort intervjuer med åtte majoritetsnorske middelklasseforeldre som har flyttet fra Tøyen etter at områdeløftet ble satt i gang.

De fleste hadde flyttet kort tid før intervjuene fant sted, mens andre hadde flyttet noen år tidligere.

I tillegg intervjuet de en tøyenfamilie på flyttefot, en utflyttet familie som ennå ikke hadde barn, samt flere som på intervjutidspunktet så på seg selv som bofaste.

Små leiligheter

Foreldrene som flytter eller planlegger å flytte fra Tøyen begrunner det på den ene siden med praktiske årsaker.

Leilighetene der er ofte små, og det blir trangt når man stifter familie.

I tillegg ønsker foreldre at barna skal komme tettere på naturen og leke mer fritt.

Mange snakker likevel varmt om Tøyen.

De vil gjerne at barna skal eksponeres for mangfold og bli mer tolerante overfor annerledeshet.

Men de er også urolige for levekårsutfordringene her. Det kan være bekymringer for fremtidsutsiktene innenfor utdanning eller at barna skal trekkes inn i et uheldig miljø.

Bekymret for kvaliteten på skolen

Foreldrene var spesielt bekymret for skolens kvalitet, forteller Andersen.

I annen forskning de har gjort ser forskerne at skole har blitt en mye mer avgjørende faktor for om barnefamilier flytter eller blir boende de siste årene.

– Selv om mange av de som bor på Tøyen og i bydeler på østkanten av Oslo er fornøyd, er de også i en slags beredskap og klar til å flytte om det oppstår problemer. Dette ser vi ikke når vi gjør intervjuer på vestkanten i Oslo, forteller Andersen.

– Foreldrene er opptatt av elevsammensetning og uro. Men det er ikke bare læringsmiljø foreldrene er opptatt av. De er også det sosiale fellesskapet – eller mangelen på det – som påvirker flyttingen.

Flytting er et stort problem

Så selv om hippe kafeer har ført til at flere har fått øynene opp for Tøyen, blir altså ikke området noe annet enn en mellomstasjon i livet for mange.

Forskningen både til Andersen og andre kan tyde på at nabolagets etniske profil er mye av årsaken til dette.

Dette er ting som det er vanskelig endre av områdeløft alene eller bypolitikken mer generelt, mener forskerne.

Men noe kan kanskje gjøres.

Rektor ved Tøyen skole sier til forskerne at han mener at mobiliteten er det store problemet på Tøyen. Fordi mange av innvandrerne bor i leieleiligheter på korttidskontrakter, blir barna stadig vekk revet opp.

«Elever kan komme her på en torsdag og si "vi skal flytte i morgen." Og det er jo ille for dem selv, og det er ille for kameratene som er blitt glad i dem og har relasjon. Og lærer–elev selvfølgelig, og, og hele klassemiljøet. Så kommer det kanskje en ny et par uker etter. Sånn er det hele tida».

Han ønsker at politikerne kunne greie å sette noen stopper for det.

«For det er jo selvfølgelig ødeleggende for samfunnet», sier rektoren.

Kilde:

Tidsskrift for boligforskning: Storbyen for alle? 2/2020

LES OGSÅ:

Oslos gylne ghettoer