– En drøm er blitt virkelig, kvinnelige forskere har fått en egen stemme i Brüssel.

Slik hilste visepresident Brigitte Mühlenbruch deltakerne på den første generalforsamlingen til European Platform of Women Scientists (EPWS) i april 2007.

Med midler fra EU-kommisjonen skulle organisasjonen samle de nasjonale nettverkene for kvinnelige forskere på europeisk nivå.

Tre år etter er ikke drømmen like levende lenger. EPWS er blitt tvunget til å stenge kontoret i Brüssel og si opp sekretariatet. Det er tomt for penger, og organisasjonen drives videre på frivillig basis.

– Vi eksisterer fremdeles, men alt arbeidet må nå gjøres av styremedlemmene på frivillig basis. Vi gjør vårt beste, men det er dessverre ikke mulig å holde samme aktivitet som tidligere, forteller Isa Schön, biolog ved Royal Belgian Institute for Natural Sciences og styremedlem og kasserer i EPWS.

– Ambisjonen vår er å holde nettsidene oppdatert, sende ut jevnlige nyhetsbrev og avholde generalforsamling til sommeren. Det er viktig for oss å vise at vi fremdeles eksisterer, selv om kontoret vårt er stengt. Men kapasiteten til å jobbe forskningspolitisk er dessverre blitt sterk redusert.

Fattige nettverk

Nettverkene for kvinnelige forskere ble ansett som nøkkelaktører da EU-kommisjonen begynte sitt arbeid for å fremme kvinner i forskning på slutten av 1990-tallet. Derfor lagde kommisjonen en oversikt over alle nettverkene i Europa, og utlyste midler til å sette opp en felles organisasjon for disse.

EPWS skulle være en forskningspolitisk aktør på europeisk nivå med beina planta i grasrotorganisasjoner i de enkelte landene.

På et vis har strategien lykkes. Ifølge plattformens nettsider har EPWS i dag mer enn 100 medlemsnettverk fra 40 ulike land. Til sammen representerer disse nettverkene mer enn 12.000 kvinnelige forskere fra ulike fagområder.

Problemet er bare at disse nettverkene ikke har penger til å drive et sekretariat i Brüssel.

– EPWS ble startet opp med midler fra EUs 6. rammeprogram for forskning, og ideen var at plattformen i løpet av de første årene skulle finne nye finansieringskilder, forteller Schön.

Ifølge henne har plattformen hatt for liten tid til å finne en stabil økonomisk løsning, samtidig som finanskrisen har gjort dette vanskeligere.

– Nettverkene for kvinnelige forskere er fattige, og har ingen mulighet til å betale en høy medlemsavgift. Det er dermed ikke mulig å drive en organisasjon som EPWS uten ekstern støtte. Men det er det ikke lett å finne.

– De enkelte medlemslandene støtter gjerne slike ting nasjonalt, og de ser ikke sin rolle i å støtte en europeisk organisasjon på området. Og det er ikke mulig å finansiere drift med sponsor- eller prosjektmidler, sier Schön.

Hun er ikke optimistisk når det gjelder en løsning på situasjonen. EUs regelverk hindrer kommisjonen i å fortsette støtten til organisasjonen, og foreløpig finnes det ingen andre større finansieringskilder å støtte driften på.

Ny strategi

EUs regler for finansiering av prosjekter har rammet EPWS hardt. Men organisasjonen har også blitt merket av skiftende likestillingspolitiske vinder.

For mens det å engasjere de kvinnelige forskerne ble sett på som avgjørende for ti år siden, er det andre ting som står i fokus for likestillingsarbeidet i dag.

– Vår tidligere strategi handlet om å sette i verk tiltak som skulle fikse kvinnene. Det vil si å få dem til å velge vitenskapelige karrierer, bli værende i disse og avansere. Vi fokuserte blant annet på å bygge nettverk og sette i gang mentorprogram, forklarer Louisa Prista, leder for enheten som har ansvar for likestillingsarbeidet i EUs generaldirektorat for forskning.

– Men så skjønte vi at det ikke er kvinnene som er problemet. Problemet ligger i stedet hos institusjonene og i forskningssystemene. Derfor har vi gått over til en strategi der vi vil fikse disse i stedet.

Nå er målet å oppmuntre til strukturelle endringer ved forskningsinstitusjonene. Denne strategien har gjort at kommisjonen i dag ser etter nye partnere å samarbeide med.

Utfordringen er å få ledere for forskningsinstitusjoner til å engasjere seg i arbeidet for likestilling, ikke å støtte aktivistiske kvinnelige forskere. (Les mer om EU-kommisjonens arbeid med likestilling i forskning: Etterlyser forpliktende tiltak).

Trenger grasrota

Schön er delvis enig i at dette er en god strategi.

– Vi trenger å jobbe på to nivåer samtidig. Det er nødvendig med strukturelle endringer ved institusjonene. Men vi trenger også engasjementet fra grasrota for å få til endringer, sier Schön.

Hun peker på at kvinnelige forskere ofte har færre nettverk enn sine mannlige kolleger, og at nettverkene for kvinnelige forskerne dermed styrker den enkeltes muligheter til å lykkes på sitt fagområde.

Slik spiller disse en annen rolle enn det strukturelle endringer vil gjøre.

– Det er helt feil tidspunkt for å stoppe opp den økonomiske støtten nå. Satsingen på kvinnelige forskere er helt avgjørende i utviklingen av det felleseuropeiske forskningsområdet og EUs satsing på å bli en ledende forskningsregion.

Hun viser til EU-kommisjonens nye forslag til økonomisk strategi for unionen, EU 2020. I dette dokumentet, som skal følge opp Lisboa-strategien fra 2000, identifiserer kommisjonen tre hoveddrivkrefter for økonomisk vekst.

En av disse kaller de smart vekst. Dette er kunnskapsbasert vekst basert på utdanning og forskning, innovasjon og kreativitet.

EPWS har også uttalt seg om EU2020. De mener europeisk forskning er avhengig av å nå alle sine potensielle bidragsytere, om en skal nå målene satt i strategien.

”Dette er spesielt viktig i forhold til kvinnelige forskere, sett i forhold til den vesentlige kjønnsubalansen i forskning, hvor kvinner representerer mer enn halvparten av studentene, men innehar gjennomsnittlig bare 18 % av seniorstillingene”, skriver organisasjonen i sin høringsuttalelse.

Rammer Øst-Europa

Hva så med aktiviteten i EPWS? Har organisasjonen spilt en viktig rolle for kvinnelige forskere i perioden den har eksistert?

Schön sitt svar er ja. Hun har i en årrekke vært aktiv i det belgiske nasjonale nettverket for kvinnelige forskere BeWise, og mener det har vært en stor støtte i å ha et europeisk samlingspunkt.

– EPWS har spilt en viktig rolle som en møteplass for de nasjonale nettverkene. Her har vi utvekslet erfaringer og sett på hvordan vi kan bygge større og bedre nettverk og slik styrke kvinnelige forskeres posisjon innenfor en rekke fagområder, forteller Schön.

Hun mener det også har vært viktig at nettverkene her har kunnet jobbe sammen på tvers med ulike politiske tema, for eksempel om hvordan man kan fremme kjønnsperspektiver i forskning. Kvinnelige forskere i Øst-Europa er likevel dem som rammes hardest av den tomme pengekassa i EPWS, mener Schön.

– EPWS var et stort håp for kvinner i de tidligere øst-europeiske landene. De kommer fra fattige forskningssystemer og mangler de finansielle midlene som trengs for å få sin stemme hørt i Brüssel. Men de burde ha rett til å bli hørt på lik linje med andre, om ikke mer.