Kronikk: Flere muligheter utenfor EU

Det skorter mer på akademisk vilje enn faktiske muligheter når Erik Oddvar Eriksen forsøker å utelukke alternativer til dagens EØS-avtale, skriver Heming Olaussen og Morten Harper i denne kronikken

 (Foto: Colourbox)
(Foto: Colourbox)

Blogg-innlegg fra Erik Oddvar Eriksen

I anledning 2014 som jubileum både for Grunnloven og folkeavstemningen om EU, hevder senterleder Erik Oddvar Eriksen ved ARENA Senter for europaforskning at Norge har stelt seg i et uføre der vi er forpliktet av EU-integrasjonen uten medbestemmelse, og at ”Norge henger fast i en gammeldags suverenitetstenkning som i Europa i dag er overskredet”.

Eriksen har mye rett i at EØS-avtalen sammen med flere andre EU-avtaler er en utfordring for det norske folkestyret. Det blir derimot fullstendig misvisende når Eriksen fremstiller det som om Norge er ”underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater” og at den viktigste forskjellen er mangel på stemmerett i EUs organer. EØS-avtalen er mer avgrenset og noe ganske annet enn et EU-medlemskap.

Professoren vet selvsagt utmerket godt at Norge ikke er tilknyttet en rekke tunge politikkområder i unionen, men skriver som om det ikke er tilfellet.

La oss derfor kort nevne noen sentrale områder: Norge er fri fra EUs pengeunion. Mens eurokrisen merkes så alt for godt i land etter land i EU, styrer vi suverent finanspolitikken, valuta og rente ut fra nasjonale politiske prioriteringer og robust økonomi.

I motsetning til EUs medlemsland styrer også Norge vår egen landbrukspolitikk og fiskeriforvaltning. Utenfor EU er vi innenfor det globale samarbeidet, mens EU-landene er mest opptatt av å bli enig seg i mellom. Norge har for eksempel spilt en foregangsrolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Det har vært mulig nettopp fordi vi ikke er EU-medlem, og ikke er forpliktet av unionens utenrikspolitikk.

EU utfordrer demokratiet i medlemslandene

Det er også meningsløst å fremstille det som om konflikten mellom nasjonalt selvstyre og EUs overnasjonale myndighet er et særnorsk fenomen. Tvert imot har dette spørsmålet kommet mindre på spissen i Norge nettopp fordi vi har et helt annet og mer fristilt forhold til EU enn medlemslandene.

EU-integrasjonen er nå så vidtrekkende og inngripende at den for flere medlemsland vanskelig kan forenes med de nasjonale grunnlovene. Overnasjonaliteten utfordrer de nasjonale demokratiene både politisk og juridisk. Dypere sett er det opplysningstidens idealer om maktfordeling og folkestyre som er satt i spill. På unionsnivået er som kjent EU-kommisjonen både et utøvende og lovforberedende organ, og det lovgivende EU-rådet er ikke direkte folkevalgt.

«Kan Europa reddes?» spurte direktør Ulrike Ackermann ved det Heidelberg-baserte John Stuart-Mill Institute i et essay i tyske Die Welt i fjor. Hun etterlyser den demokratiske legitimiteten for integrasjonen:«[Europeiske borgere] ser med bekymring på oppsmuldringen av konstitusjonelle prinsipper og den økende overføringen av nasjonal suverenitet til EU. Ensretting, byråkrati og overregulering følger med en europeisk integrasjon som har blitt et mål i seg selv. Prisen er definitivt høy… et enormt demokratisk underskudd.» (Die Welt 30.09.13, vår oversettelse.)

I strid med den tyske grunnloven

At det knaker i de nasjonale konstitusjonene har særlig blitt belyst gjennom en rekke saker for den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Spesielt viktig er avgjørelsen om Lisboatraktaten i juni 2009. Domstolen konkluderte med at traktaten var forenlig med den tyske grunnloven, men slo samtidig fast at den tyske gjennomføringen for hvordan Forbundsdagen skal involveres i EU-systemet ikke var tilstrekkelig demokratisk og i strid med grunnloven.

Det førte til hektisk aktivitet i myndighetsapparatet for å få frem en ny regulering av parlamentets involvering og rettigheter, slik at Lisboatraktaten kunne ratifiseres. Den nye reguleringen ga Forbundsdagen større adgang til å godkjenne eller avvise forpliktelser landet inngår på EU-nivå.

Domstolen kom også med en advarsel om at EUs utvikling nærmet seg grensen for hva grunnloven gir adgang til. Hvis EU utvikles til en føderasjon, sier domstolen, vil det kreve både endringer i grunnloven og en folkeavstemning. Annen videre integrasjon, altså uten at EU blir en føderasjon, er forenlig med grunnloven bare hvis det er tilstrekkelig involvering av den folkevalgte Forbundsdagen.

Mot det det irske rettsapparatet

I Irland har vi også sett flere saker om EU-traktaters brudd på grunnloven for rettsapparatet. Senest saken parlamentsmedlemmet Thomas Pringle reiste i 2012 med påstand om at traktaten om Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM) var i inngått i strid med EU-retten og at en irsk tilslutning ville bryte med grunnloven.

ESM er en organisasjon etablert av eurolandene for å administrere låneprogrammene til medlemslandene, med kompetanse til å betale ut midler fra stabilitetsfondet uten godkjenning av nasjonale parlamenter. På spørsmål fra irsk Høyesterett avviste EU-domstolen i november 2012 alle Pringles påstander.

Danskene stevnet egen regjeringen

Danskene har også hatt flere runder for rettsapparatet om EU-traktatene. I 2008 stevnet en gruppe danske borgere regjeringen med påstand om at den hadde tiltrådt Lisboatraktaten på en måte som var i strid med grunnloven.

Det førte til en omfattende rettssak, som først ble avsluttet i februar i fjor med dom i Høyesterett der regjeringen ble frikjent, dog uten at domstolen gjorde en selvstendig, konkret vurdering av om tiltredelsen til Lisboatraktaten medførte en grunnlovsstridig suverenitetsavståelse.

Det finnes flere alternativer til EØS

Eriksen avviser norsk EU-medlemskap som politisk uaktuelt, men ser heller ikke muligheten for andre alternativer: “Etter alt å dømme kan ikke Norge få en frihandelsavtale som den Sveits har,” hevder han. Det skorter mer på akademisk vilje enn faktiske muligheter når ARENA-lederen på denne måten forsøker å utelukke alternativer til dagens EØS-avtale.

Alternativrapporten fra 2012 påviser flere alternative samarbeidsformer som vil gi EU mindre makt over det norske samfunnet enn i dag. Frihandelsavtalen vi baserte oss på før EØS, WTO-regelverket, en felles EFTA-avtale eller en ny tosidig avtale er noen mulige spor.

Nei til EU vil særlig utforske mulighetene som ligger i en moderne tosidig handelsavtale.

Rapporten Norge og EØS: Handlemønstre og rammer for samhandel i EØS-avtalen (2013) fra MENON Business Economics påviser at næringslivsinteressene vil kunne ivaretas med en handelsavtale etter mal fra den EU inngikk i 2011 med Sør-Korea.

Hvorfor skulle ikke EU ønske å inngå en ny handelsavtale med Norge dersom EØS-avtalen sies opp? EU har like stor interesse av et ryddig handelsforhold med Norge, som omvendt. Norge har varer EU mangler, som olje, gass, fisk og mineraler. Vi har en kjøpesterk befolkning, og er en av EUs største handelspartnere.

Sveits har levd utmerket med en tosidig modell i over tyve år, etter at sveitserne avviste EØS-avtalen i en folkeavstemning. Før jul fastslo den sveitsiske regjeringen igjen at den ikke vil gi etter for press fra EU om å avgi suverenitet slik Norge gjør i EØS. Det er selvsagt inspirasjon for Nei til EU, men burde også spore til nytenkning i europaforskningen.

Powered by Labrador CMS