Barn av enslige forsørgere utgjør nesten 40 prosent av alle barn i lavinntektshusholdninger i Norge, viser en ny rapport.  (Foto: Shutterstock/NTB scanpix)
Barn av enslige forsørgere utgjør nesten 40 prosent av alle barn i lavinntektshusholdninger i Norge, viser en ny rapport. (Foto: Shutterstock/NTB scanpix)

Advarer politikerne mot raske endringer for å bekjempe barnefattigdom

Vi beveger vi oss mot et samfunn med større økonomisk ulikhet. Dette bekreftes av nye tall om barnefattigdom i Norge. Men kan vi stoppe utviklingen?

Publisert

Oppvekstrapporten 2017

Rapporten viser at 10 prosent av alle barn vokste opp i en lavinntektsfamile i 2015. Dette utgjør nesten 100 000 barn. I 2001 gjaldt det 3,3 prosent. Dersom denne utviklingen fortsetter vil barnefattigdommen øke med om lag 50 prosent, til en andel på 15 prosent. Da ender Norge opp med å ”ta igjen” flere andre land i Europa.

Lavinntektsgrensen er satt til 60 prosent av det som er medianinntekten i Norge.

Oppvekstrapporten viser hvor mange fattige barn det er i hver kommune. Øverst på lista står Fosnes kommune i Nord-Trøndelag. Der lever tre av ti barn i fattigdom.

På de to neste plassene på lista er nordlandskommunene Træna og Bindal, med henholdsvis 20,2 og 19,8 prosent barnefattigdom.

 

Andelen barn som vokser opp i en husholdning med vedvarende lav inntekt har mer enn doblet seg i Norge de siste 15 årene.

Er vi på vei mot samme tilstander som i USA og mange land i Europa, hvor ulikhetene fortsatt er mye større enn i Norge?

Dette spørsmålet sto sentralt da Barne-, ungdoms- og familedirektoratet (Bufdir) la fram en ny rapport om barns oppvekst i Norge på en konferanse torsdag.

Advarer mot en farlig utvikling

Richard Wilkinson, britisk professor i sosialmedisin, mener at mye av årsaken til at Norge nettopp er blitt rangert som det lykkeligste landet i verden er fordi vi er et av landene hvor det er lite ulikheter mellom folk.

– Selv om barnefattigdommen i Norge har økt, er det blitt mye verre og har skjedd i et større tempo i andre deler av Europa, sier han.

Wilkinson har likevel i flere sammenhenger vært i Norge og advart mot en farlig utvikling når de økonomiske ulikhetene øker også her.

Ulikheten har sin pris

Wilkinson har sammen med sin kone Kate Pickett skrevet boka «Ulikhetens pris». Her legger de fram forskning som dokumenterer at økonomisk ulikhet skaper en rekke problemer for et samfunn.

Richard Wilkinson, professor emeritus i sosialepidemologi ved Universitetet i Nottingham, var i Oslo i forbindelse med lanseringen av en rapport om oppvekst i Norge. (Foto: (Skjermdump fra Bufdir))
Richard Wilkinson, professor emeritus i sosialepidemologi ved Universitetet i Nottingham, var i Oslo i forbindelse med lanseringen av en rapport om oppvekst i Norge. (Foto: (Skjermdump fra Bufdir))

Kriminalitet, psykiske sykdommer, fedme, narkotikamisbruk, barnedødelighet. Dette er blant de variablene som henger sammen med ulikhet. Det mener Pickett og Wilkinson at kan bevise ved hjelp av statistikk.

Jo større ulikheter, jo større problemer.

Land med små forskjeller, som de skandinaviske, ligger foreløpig i riktig ende av skalaen i alle disse sammenliknende studiene.

– Ulikhet handler ikke om å ha mye eller lite. Ulikhet handler om å bli plassert sosialt lavere enn andre i samfunnet, sier Wilkinson.

Dette mener han får effekt på helse, levealder og viktige verdier som evnen til å stole på andre mennesker.

Politikerne må være forsiktige

Kalle Moene, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, mener rapporten som Bufdir har lagt fram er viktig og at den vil bli brukt flittig i høstens valgkamp.

Han oppfordrer politikerne til å være varsomme med å gjøre store endringer i et land som Norge, hvor det går såpass bra som det gjør.

Moene minner også om at de fleste barn i Norge har opplevd materiell forbedring de siste årene, til tross for at den relative fattigdommen blant barn i Norge har økt. At den norske middelklassen har økt så mye i materiell levestandard at den fattigste gruppen blir hengende etter, er likevel noe vi bør ta på alvor.

– Vi må ikke tro at det har blitt en dramatisk forverring i levekårene til barn i Norge. Men dette er et varsko om at det kan gå gal vei, sier Moene.

Alt henger sammen med alt

Den skandinaviske velferdsmodellen er ikke skjør, mener professoren. Men alt henger sammen med alt. Det er mange selvregulerende mekanismer i dette systemet.

– Det er noe i disse samfunnene hvor vi har små forskjeller, god helsepolitikk, lite mobbing og gode leseferdigheter som henger sammen. Disse faktorene har justert seg til hverandre. Deregulering på ett område kan lede til større forskjeller. Og større forskjeller kan igjen føre til mindre oppslutning om den type politikk som har opprettholdt dette systemet, sier Moene.

Han kommer derfor med en advarsel til alle politikere:

– Hvis dere synes det er viktig med små forskjeller og stabile sosiale forhold, god generell helse, god utdanning i befolkningen, så skal dere ikke eksperimentere for mye. Én endring kan sette i sving andre endringer og vi kan bevege oss bort fra det vi i dag ser på som gode tilstander.

Kan vi stoppe utviklingen?

Politikerne kan bruke økonomifaget til å forstå hvilke tiltak som er mest effektive mot fattigdom, inkludert barnefattigdom.

– Man skulle tro at det å ta velferdsstatsbudsjettene og rette dem inn mot de mest sårbare gruppene i samfunnet, ville være mest effektivt for å bekjempe fattigdom. Men vår økonomiske forskning viser at målretting ikke er politisk levedyktig. Støtten til målrettede programmer faller lett når sympatien med de gruppene som skal nås, forsvinner, mener Moene.

Økonomiprofessor Kalle Moene advarer politikerne mot å gjøre store endringer i velferdspolitikken for å bekjempe fattigdom. Bare én endring kan sette i sving større endringer. (Foto: Skjermdump fra Bufdir)
Økonomiprofessor Kalle Moene advarer politikerne mot å gjøre store endringer i velferdspolitikken for å bekjempe fattigdom. Bare én endring kan sette i sving større endringer. (Foto: Skjermdump fra Bufdir)

Han bruker et eksempel fra USA som etter andre verdenskrig var et samfunn med god utvikling og ekspansjon av velferdsstaten. Forskjellene var små. Men utover 1960-tallet startet rasekonfliktene. Da ble det slutt på støtten til svake grupper.

De første som ble pekt ut som en gruppe som ikke skulle få støtte var enslige mødre. De ble kalt «welfare queens». Det ble påstått at de levde med sine menn, men tjente mye på å late som om de ikke gjorde det. Når historien ble sjekket, var det ingen sannhetsgehalt i dem. Men da var støtten borte.

Regulering av husleier bedre enn bostøtte

Moene mener at de tiltakene som er universelle, gir mye mer også til de aller fattigste i samfunnet.

– Politikerne kommer igjen og igjen tilbake til dette med behovsprøving av barnetrygden og andre velferdsordninger. Men vi må bevege oss i motsatt retning, mot å gi mer grunnleggende rettigheter til den enkelte. Slik får vi tiltak som er politisk levedyktige. Da splitter vi ikke opp samfunnet i dem som bidrar og dem som får.

Det er umulig for en familie med én inntekt å bo i Oslo i dag, minner Moene om.

I stedet for å gi målrettet bostøtte til fattige familiene, vil det bære bedre å regulere husleiene i byen, mener han.

– Det hadde vært et tiltak som mange hadde tjent på og som vil vært spesielt gunstige for fattige barnefamilier.

 

Kilde:

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet: «Oppvekstrapporten 2017. Økte forskjeller – gjør det noe?» Rappporten