Samling på toppen

Røffe lavlandsvekster klatrer til fjells for å spise seg store i det varmere klimaet. Og når de ikke kommer høyere, er det samling på toppen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

To av "blomsterjentene", Elisabeth Maquart fra Frankrike og Brooke Wilkerson fra USA var feltassistentene til Jutta Kapfer på Jan Mayen. Her ved en avgrenset rute, som blir brukt ved plantesosiologiske undersøkelser. (Foto: Jutta Kapfer)
To av "blomsterjentene", Elisabeth Maquart fra Frankrike og Brooke Wilkerson fra USA var feltassistentene til Jutta Kapfer på Jan Mayen. Her ved en avgrenset rute, som blir brukt ved plantesosiologiske undersøkelser. (Foto: Jutta Kapfer)

Det er et innvandrerdrama på gang i den norske fjellfloraen. Tidligere klorte nøysomme fjellplanter seg fast, øverst mot den evige sne.

Nå går det hetere for seg. En ny lavlandstrend er i ferd med å ta over.

Røffe, livskraftige planter spiser seg oppover. De trenger mer næring, og finner det. Varmere klima og mer nedbør gir dem det de trenger, førti til hundre meter høyere enn for åtti år siden.

Fjellets hardføre veteraner feies til side av den grønne lavlandsbølgen. Kappløpet oppover skrentene har begynt. Det blir samling på toppen.

Sosiologi for planter

Fordums botanikere gjorde mange grundige undersøkelser av plantesamfunn i den norske fjellheimen. De noterte alle arter som fantes i avgrensede, små områder.

- Det kalles fytososiologi eller plantesosiologi, og var en viktig gren av botanikken i Norge for 50 til 100 år siden, forteller Jutta Kapfer.

Hun er stipendiat ved Universitetet i Bergen, og har selv vært ute i felten i de samme områdene som de gamle botanikerne. Så har hun sammenlignet med sirlige nedtegnelser, opptil åtti år gammel fytososiologi.

- Utfordringen med disse sammenligningene er at gamle dagers forskere ikke oppga nøyaktig hvor de observerte, forteller Kapfer.

Det var spesielt vanskelig i Sikkilsdalen i Jotunheimen. Botanikkprofessoren Rolf Nordhagen kartla området mellom 1922 og 1932. Han hadde jo ikke GPS, og visste vel heller ikke akkurat hvor han var bestandig.

inn i Sikkilsdalen. Til høyre ligger det Sikkilsdalseteret og Prinsehytta. (Foto: Jutta Kapfer)
inn i Sikkilsdalen. Til høyre ligger det Sikkilsdalseteret og Prinsehytta. (Foto: Jutta Kapfer)

Samme sted

For Kapfer og andre som ser på endringer i vegetasjonen med utgangspunkt i gamle fytososiologiske undersøkelser er det nemlig viktig å følge samme undersøkelsesmetode og finne igjen de samme stedene så nøyaktig som mulig.

Det kan være store lokale forskjeller, for eksempel på grunn av et varmehull eller en kuldegrop. De kan kamuflere langsiktige endringer som Kapfer og kollegene hennes leter etter.

Blomsterjentene

- Heldigvis hadde vi bedre stedsangivelser på Jan Mayen. Vi dumpet ned der sommeren 2010, tre forskere i en Twin Otter som var chartret fra Island. Mannskapet på værstasjonen kalte oss blomsterjentene, smiler hun.

Og blomsterjentene fikk prøve teltlivets utfordringer i tåkeheimen på denne geologisk unge vulkanøya.

- Mange steder ligger vulkanasken fortsatt brakk, helt uten vegetasjon. Vi hadde noen ganger problemer med å finne de plantene vi skulle studere, forteller hun.

Likevel er Jan Mayen på mange måter et ønskested for planteøkologer.

- Her har ikke mennesker eller dyr forstyrret vegetasjonen. Alle endringer vi så her, skyldes andre viktige faktorer, som for eksempel endringer i klimaet, sier Kapfer.

Kapfer og de to andre forskerne studerte gress og planten musøre (Salix Herbacea), også kalt verdens minste tresort, maksimalt fem centimeter høy.

Elisabeth Maquart og Brooke Wilkerson på Jan Mayen. Tåken var ganske vanlig, og noen ganger gikk Jutta Kapfer og de to assistentene hennes kilometervis uten å finne plantene de lette etter. (Foto: Jutta Kapfer)
Elisabeth Maquart og Brooke Wilkerson på Jan Mayen. Tåken var ganske vanlig, og noen ganger gikk Jutta Kapfer og de to assistentene hennes kilometervis uten å finne plantene de lette etter. (Foto: Jutta Kapfer)

Klima viktigste faktor

Og endringer så hun. Det var blitt flere musører og mer gress på Jan Mayen, og mindre av andre planter. Klimaendringer er den mest sannsynlige årsaken til disse endringene.

- I fjellområdene i Norge har snødekket trukket seg tilbake, og våren kommer tidligere. Vekstsesongen for plantene har blitt lengre, og de kan vokse seg større og stige lengre opp i fjellene hvor det var for kaldt for dem før, forklarer Kapfer.

Men klimaet betyr ikke alt. I Sikkilsdalen i Jotunheimen har det også tradisjonelt vært mange beitedyr. Det er blant annet et klassisk område for dølahester. Vil ikke beitingen deres kunne endre vegetasjonen?

- Våre undersøkelser viser at endringer i beitepresset sannsynligvis har hatt liten eller ingen betydning for de endringene i vegetasjonen som er observert i området, sier Kapfer.

Men resultatene spriker. Andre undersøkelser viser at beiting og andre endringer i landbruket tvert imot har stor betydning for endringer i vegetasjonen.

Og disse endringene kan motvirke og kamuflere virkningene av et varmere klima, heter det i doktorgradsavhandlingen til Jutta Kapfer.

Busker i myra

Kapfer har ikke bare studert barske fjellområder og områder i Arktis. Hun har også tråkket uti Åkhultmyra i Småland i Sør-Sverige og gransket endringene siden den først ble undersøkt, i 1954. Her virket klimaendringene på andre måter enn i fjellet.

- Økt nedbør gir mer næring fra lufta. Varmere klima gir økt mikrobiologisk aktivitet, og enda mer næring. Dermed kan dvergbusker og trær slå røtter.

- Røttene suger vann ut av myra. Sammen med varmere klima bidrar de til å tørke den ut, slik at for eksempel sivblom og andre typiske myrarter forsvinner, forklarer Kapfer.

Jutta og assistentene hennes jobbet en solrik dag i Åkhultmyren. Så kom en mann og spurte dem hva de gjorde. De forklarte at de re-samplet en studie av Nils Malmer fra 1950-tallet for å se på endringer i myrvegetasjonen. Etter en stund fortalte han at han var Nils Malmer, på besøk i myren med kona og barnebarn! Her er Nils Malmer sammen med Jutta Kapfer. (Foto: Jessica Abbott)
Jutta og assistentene hennes jobbet en solrik dag i Åkhultmyren. Så kom en mann og spurte dem hva de gjorde. De forklarte at de re-samplet en studie av Nils Malmer fra 1950-tallet for å se på endringer i myrvegetasjonen. Etter en stund fortalte han at han var Nils Malmer, på besøk i myren med kona og barnebarn! Her er Nils Malmer sammen med Jutta Kapfer. (Foto: Jessica Abbott)

Kler fjellet

Trærne er altså i ferd med å kle både fjell og myrer her oppe i nord. Nyere og mer nøyaktigere studier vil vise tendensene enda klarere, når de bare får noen flere år på seg.

- Hvis trenden fortsetter som nå, vil busker kle mer og mer av arktiske områder, og trærne følger etter, sier Kapfer.

- I fjellet kan særegne fjellarter forsvinne, og frodigere lavlandsarter overtar. De klatrer videre oppover, helt til de ikke kan komme høyere, fortsetter hun.

- Da blir det samling – på toppen.

Referanse:

Jutta Kapfer: Last-century vegetational changes in northern Europe. Characterisation, causes, and consequences. Dissertation for the degree of philosophiae doctor (PhD) at the University of Bergen August 2011.

Oppsummering av resultatene på nettsidene til Universitetet i Bergen

(Disputasen finner sted 4. november 2011)

Powered by Labrador CMS