– Jeg ser ikke røde stater og blå stater, bare et Amerikas forente stater, sa han i en energisk seierstale til jublende støttespillere i Wilmington i hjemstaten Delaware og framholdt at amerikanerne må slutte å behandle hverandre som fiender.

Tiden er nå kommet for å helbrede Amerika etter en uhyggelig periode av demonisering, sa han og lovte å være president også for dem som ikke støttet ham.

– Jeg forstår at dere er skuffet. Jeg har tapt noen ganger jeg også. Men nå er tiden kommet for å legge bort den harde retorikken, senke temperaturen og se hverandre igjen, lytte til hverandre, sa han.

Lover samling og gjenoppbygging

Han lovte også å gjenoppbygge USA og gjøre USA respektert i verden igjen, og han varslet at han allerede mandag oppnevner en arbeidsgruppe bestående av vitenskapsfolk for å bekjempe den eskalerende koronakrisen.

Biden gjorde det klart at det er nødvendig å samle et land som nå er hardt rammet av den stadig mer katastrofale pandemien og kombinasjonen av økonomisk krise og dyp sosial uro

Han brukte en god bolk av talen til å takke alle, fra familien til alle de frivillige i valgkampen og alle dem som støttet ham og de nesten 75 millionene som stemte på ham.

Til tonene av hans avdøde sønn Beaus favorittband Coldplay sluttet hele hans familie, med barn og barnebarn, og Harris' familie seg til ham på scenen før et fargerikt fyrverkerishow.

Presentert av Harris

Joe Biden ble presentert av påtroppende visepresident Kamala Harris, som blir USAs første kvinnelige og ikke-hvite visepresident.

– Da selve USAs sjel sto på spill, stilte dere opp. Dere har beskyttet vårt demokratis integritet. Og takk til det amerikanske folket for rekorddeltakelsen i valget, sa hun og takket også alle valgmedarbeiderne for innsatsen.

Hun takket også Biden for å være modig nok til å bryte den svært solide barrieren det var å velge en kvinne som visepresidentkandidat.

– Om jeg er den første, kommer jeg ikke til å være den siste, sa Harris.

Dager med usikkerhet

Talen ble holdt etter over tre dager med usikkerhet under en langtrukken opptelling, inntil han ble kåret lørdag, men uten at president Donald Trump, som Biden for øvrig ikke nevnte ved navn, har villet innrømme at han har tapt.

Allerede timer før talene hadde lokalbefolkningen i Bidens hjemby strømmet til den store parkeringsplassen ved konferansesenteret der Biden talte, og der de av hensyn til koronapandemien skulle komme i bil.

Det var feststemning med flere tusen jublende tilhengere som sto tett i tett mellom bilene eller satt tett sammen oppe på biltakene, alle med munnbind, men uten sosial avstand, og viftet med store amerikanske flagg og valgplakater med Biden Harris.

Feststemning

Det var feststemning over hele USA ellers også etter at Biden ble kåret. Allerede på ettermiddagen strømmet jublende mennesker ut i gatene i Washington, Philadelphia, New York, Atlanta og andre byer for å feire at Trump var slått, og festen fortsatte utover kvelden.

I delstatshovedsteder fra Atlanta til Tallahassee og Austin, Bismarck og Phoenix samlet grupper av Trumps tilhengere seg også. De nektet å godta nederlaget og hevdet det var fusk i opptellingen.

Trump spilte golf

Trump selv dro av gårde på golfbanen, og i stedet for å holde den tradisjonelle talen der den beseirede presidenten erkjenner nederlaget og gratulerer vinneren, tvitret han senere på dagen igjen at han hadde vunnet, og at valget var preget av fusk.

Det er ikke lagt fram noen bevis for fusk under opptellingen, og republikanske guvernører, valgansvarlige i flere stater og lederen for den føderale valgkommisjonen, Ellen Weintraub, sier at opptellingen har gått ryddig for seg.

Noen republikanere, blant dem senatorene Mitt Romney, har gratulert Biden med seieren, mens flere støttespillere i Kongressen varslet at valget ennå ikke er over siden opptellingen ikke er avsluttet og det er meldt om fusk.

CNNs Hvite hus-korrespondent Jim Acosta sier at hans kontakter i Det hvite hus forteller ham at noen av Trumps medarbeidere forsøker å overbevise presidenten om at han har tapt.

Les også:

Slik brukes Norden som både forbilde og skremmebilde i amerikansk politikk