I norsk og internasjonal forskningspolitikk er det et uttalt ønske om at forskningen blir mer ansvarsbevisst. Det vil si at forskere som jobber med teknologi- og innovasjonsprosjekter også må tenke på de etiske og samfunnsmessige konsekvensene i forskningsprosessen.

I fagmiljøet blir disse etiske, juridiske og samfunnsmessige utfordringene kalt ELSA.

Mange forskere synes kanskje denne ELSA-forskningen er unødvendig og kan virke forstyrrende. Vi vil likevel påstå at dette er nødvendig for å unngå at vi forsker på teknologiske løsninger som senere kan vise seg å ha uheldige samfunnsmessige konsekvenser. Det er bedre å finne ut dette tidlig i forskningsprosessen, og ta høyde for det i den videre forskningen, snarere enn i etterkant. Slik kan forskere og samfunn spare både tid og penger.

Å jobbe sammen

Det er et ideal at forskningen skal være fri og uavhengig. Forskerne skal kunne forfølge forskningsideer uten å bli styrt politisk eller økonomisk. Likevel er det et anerkjent prinsipp at det må være forskningsetiske rammer for forskningen. Gjennom mange år var det i hovedsak overlatt til den enkelte forsker å være ansvarlig. Etter hvert som teknologien har utviklet seg, er det blitt enda mer komplisert for den enkelte forsker alltid å ha oversikt over alle etiske, juridiske eller samfunnsmessige sider ved egen forskning. Samtidig er flere oppmerksomme på at forholdet mellom vitenskapen og samfunnet er komplisert og til dels uoversiktlig.

Mange tror at det ikke lenger er så tydelige skillelinjer som mottoet for verdensutstillingen i Chicago i 1933 tydet på: Science Finds – Industry Applies – Man Conforms. Vitenskapen finner. Industrien anvender. Mennesket tilpasser seg.

Forskningsrådet legger nå vekt på at forskere må analysere etiske, juridiske og samfunnsmessige aspekter ved forskningen. Et viktig spørsmål blir da hvorvidt samfunnsvitere og humanister faktisk blir lyttet til, og om forskning på etiske og samfunnsmessige aspekter får noen konkrete effekter.

Her gir vi et eksempel fra et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd, der ELSA-bidraget nettopp fikk konsekvenser for den videre forskningen i prosjektet. Våre erfaringer viser at det er behov for å følge opp etiske og samfunnsmessige aspekter ved forskningsprosjekter, og at slike analyser kan gi verdifull innsikt for fremtidige prioriteringer i forskningen.

Ansvarlige alger

I mikroalge-prosjektet, som er finansiert av Norges forskningsråds første idelab, ser forskere på om ørsmå alger, såkalte mikroalger, kan være en del av løsningen for et nullutslippssamfunn.

Prosjektet ledes av Universitetet i Bergen, og har deltagere fra forskningsmiljøer i Trondheim, Tromsø, Bergen og Oslo. Prosjektets grunntanke er å bruke mikroalgenes evne til å ta opp CO2 fra atmosfæren på to måter: For det første for å undersøke om dette kan brukes til å redusere CO2-innholdet i atmosfæren gjennom havgjødsling; for det andre for å se om vi kan finne eller utvikle mikroalger som lager fettsyrer av CO2 og sollys som enkelt kan omdannes til alfa-olefiner, en svært viktig ressurs for kjemisk industri. Alfa-olefinene lages i dag i all hovedsak av olje og naturgass.

I starten av prosjektet har vi tatt for oss den første bruken, nemlig det å bruke mikroalger til å ta opp og lagre CO2. Dette kunne være en type nødbrems om CO2-innholdet i atmosfæren skulle passere et kritisk punkt der det ikke lenger er mulig å snu den globale oppvarmingen. Ideen er at mikroalgene fanger CO2 gjennom fotosyntesen. Når mikroalgene dør, synker de ned til havbunnen og blir en del av sedimentene der. Dette er naturlige prosesser som skjer hele tiden, men ved hjelp av havgjødsling i kombinasjon med såing av spesielle algearter, vil denne effekten i teorien kunne bli større. Store mengder CO2 vil dermed bli fjernet fra atmosfæren.

Stanset kontroversiell forskning

Forbruksforskningsinstituttet SIFO har sammen med Norsk institutt for vannforskning (NIVA) hatt ansvaret for å vurdere de etiske, samfunnsmessige og juridiske aspektene ved å bruke mikroalger. Vi fant at er lite trolig at CO2-fangst ved bruk av mikroalger vil være en effektiv nødbrems slik de mest optimistiske scenarioene i klimaforskningen har beskrevet. Konsekvensene for havmiljøet ved en storstilt gjødsling og eventuelt såing av alger vil være betydelige og ukontrollerbare. Først og fremst kan vi tenke oss alvorlige lokale effekter for andre organismer i områder der algeoppblomstringen finner sted. Dernest er det nok vanskelig å unngå at algene driver med havstrømmer til andre områder, hvor de kan true sårbare eller verdifulle ressurser.

Gjødsling vil også utfordre gjeldende reguleringer, blant annet London-protokollen som regulerer forurensing og dumping til havs. Tiltaket er også en type geoengineering, det vil si manipulering av jordens store systemer for å bremse den globale oppvarmingen. Det er generelt knyttet store etiske betenkeligheter til slike tiltak. Prosjektgruppen bestemte derfor å avbryte forskningen på utvikling av mikroalger til karbonfangst og lagring gjennom havgjødsling.

ELSA-blikket på forskningen førte til en diskusjon i forskningsgruppen som gikk ut over de rent naturfaglige problemstillingene. Diskusjonen innebar refleksjon over hva resultatene av forskningen kunne føre til og nytten av å forfølge spesifikke problemstillinger – i dette tilfellet forskning på alger for karbonfangst- og lagring.

I vårt tilfelle hadde ELSA-forskningen en konkret effekt. Aktivitetene knyttet til mulig bruk av mikroalger som klima-nødbrems er blitt stoppet. Midlene skal i stedet konsentreres om prosjektets andre mål hvor mikroalgene brukes som en fornybar og tilnærmet karbonnøytral ressurs til kjemisk produksjon av alt fra polymerer til såper.

Bør holde ambisjonene oppe

Vi håper dette eksempelet kan tjene som inspirasjon både for andre forskere som strever med vanskelige spørsmål, og for Norges forskningsråd. De må ikke dra i nødbremsen, men snarere holde trykket og ambisjonene oppe når det gjelder integrering av ELSA-aspekter i teknologi- og innovasjonsprosjekter.

Det er ikke nødvendigvis slik at forskning og innovasjon i utgangspunktet blir utført ansvarlig. Forskning blir gjort av forskere som er spesialister på sine felt, og forskingsresultatene skal til slutt bli produkter og tjenester som skal ut i komplekse, globale markeder. Men hva det vil si å være ansvarlig da, og hvem det er som er som har og kan ta ansvar, er vanskelige, og helt nødvendige spørsmål å stille. Dette vil kreve god og grundig refleksjon i et samspill mellom forskere fra ulike disipliner.