Selv fortidas mennesker var miljøsvin. Det ligger faktisk i vår natur. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB scanpix)
Selv fortidas mennesker var miljøsvin. Det ligger faktisk i vår natur. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB scanpix)

Klimakrisen er ikke ny: Mennesket har alltid utryddet dyr og planter

Det nytter ikke å ønske seg tilbake til urørt natur, mener forskere bak ny bok. Det betyr ikke at vi ikke kan prøve å redde miljøet.

Published

For oss mennesker er det naturlig å endre og ødelegge naturen.

– Det er rett og slett dette som gjør oss til mennesker, sier Hans K. Stenøien, biologiprofessor ved NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Sammen med kollega Reidar Andersen har han skrevet bok om vårt forhold til naturen – fra vi ble mennesker og fram til i dag. Der oppsummerer de andres forskning og filosoferer over utviklingen.

Konklusjonen er at vi mennesker stort sett har tatt for oss der vi kan. Ikke av vond vilje, men for å skaffe mat og overleve. Det å finne stadig nye måter å utnytte naturen på, har vært vår styrke. Det er denne evnen som har gjort oss overlegne på planeten.

Sett fra andre arters perspektiv har vi derimot alltid vært miljøsvin. Vi har bidratt til klimaendringer siden vi begynte å flytte på oss.

– Vi må ta inn over oss at dette har en biologisk forklaring. Det er en sammenheng mellom vår suksess som art og den miljøkrisen som utspiller seg i dag, sier Stenøien.

Klimakrise siden tidenes morgen

For klimakrise er slett ikke noe nytt fenomen. Den «opprinnelige naturen» kan vi se langt etter, det aller meste er i dag påvirket av mennesker. Biologene anslår at det er 20 prosent villmark igjen i hele verden, i Norge bare tolv prosent.

Det er en myte at urfolk alltid er så miljøvennlige. Allerede for mer enn 50 000 år siden, da de første menneskene kom til Australia, fikk vår tukling med naturen katastrofale følger.

«Bare» 5-10 000 år etterpå var dyr som veier mer enn 45 kilo, megafaunaen, borte. 23 av 24 pungdyrslekter døde ut, i tillegg til en rekke fugler og reptiler.

Jakten på nøkkelarter blant de store dyrene bidro trolig til at klimaendringene satte inn. Fraværet deres forandret miljøet.

Det er en myte at urfolk alltid har vært miljøvennlige, ifølge biolog Hans K. Stenøien. (Foto: NTNU)
Det er en myte at urfolk alltid har vært miljøvennlige, ifølge biolog Hans K. Stenøien. (Foto: NTNU)

Fortidsmenneskenes skyld

Stenøien argumenterer for at en sopp i Australia viser at dette var menneskets skyld. Sporomiella bodde i bæsjen til de store pattedyrene.

Da menneskene kom, var det massevis av den. Men så forsvant soppen. Det skjedde for mer enn 40 000 år siden, trolig tusenvis av år før klimaet skiftet fra vått til tørt, der branner herjet og vegetasjonen endret seg fra regnskogaktig til tørrere arter.

«Hvis klima forårsaket masseutryddelsen, skulle man forvente at vegetasjonen skiftet og ble tørketolerant først, mens dyresammensetningen endret seg etterpå, men det er det motsatte som har skjedd. Utryddelsen fant hovedsakelig sted før klimaendringen», skriver forfatterne og viser til en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Science fra 2012.

Men om soppbeviset holder mål, er usikkert. Noen forskere mener tvert imot at det var klimaendringene som ødela, og at de ikke ble utløst av menneskelig påvirkning.

Flere faktorer har nok spilt sammen, men Stenøien understreker at det likevel er liten tvil om at vår kultur har bidratt til ødeleggelse gjennom historien, om enn i ulik grad i forskjellige deler av verden. På diverse øyer i Stillehavet er forskerne sikrere på at vi utryddet rubbel og bit.

Farlige instinkter

Biologiprofessor Dag Olav Hessen ved Universitetet i Oslo kjenner ikke til soppstudiene, men synes konklusjonene høres spekulative ut.

Men at mennesket har utryddet megafauna og i alle fall forsterket effekten av klimaendringer, er han i likhet med de fleste biologer overbevist om.

– Det ligger dypt i oss et instinkt om å sikre oss mest mulig. Det er noe av det samme som gjør at vi slår til på tilbud om å kjøpe to og få tre varer, selv om vi ikke har bruk for verken den andre eller den tredje, sier Hessen.

– Denne tankegangen er i dag livsfarlig og en stor trussel mot oss selv.

Hessen synes diskusjonene i boka er interessante. Han har vært inne på flere av dem i sin egen bok Natur, hva skal vi med den? fra 2008.

– Forfatterne slår hull på mytene om en natur i balanse og den edle villmann som lever i pakt med den. Naturen er alltid i endring. Men det som er annerledes i dag, er at vi har blitt så veldig mange og legger beslag på så mye mer ressurser. Vi er i ferd med å sage over greina vi sitter på, sier professoren.

– Det ligger dypt i oss et instinkt om å sikre oss mest mulig. Denne tankegangen er i dag livsfarlig og en stor trussel mot oss selv, sier biolog Dag Olav Hessen. (Foto: Mimsy Møller / NTB Scanpix)
– Det ligger dypt i oss et instinkt om å sikre oss mest mulig. Denne tankegangen er i dag livsfarlig og en stor trussel mot oss selv, sier biolog Dag Olav Hessen. (Foto: Mimsy Møller / NTB Scanpix)

Biologien vår er ingen unnskyldning

Etter Australia, fortsatte vi vår voldsomme ferd gjennom naturen, via Asia og Amerika. Innføringen av jordbruket satte også dype spor for 10 000 år siden. Til den industrielle revolusjonen fra 1700-tallet virkelig fikk fart i sakene.

Men herjingene våre er tross alt mye mer omfattende nå. Stenøien har selv i en kronikk på forskning.no minnet oss på at arter i vår tid utryddes i et voldsomt tempo. Vi er egenhendig i ferd med å sørge for jordas sjette masseutryddelse.

Det at ødeleggelse ligger i vår natur, betyr ikke at vi skal ture fram uten hensyn. De første folkene på New Zealand kan neppe lastes for jakt på dyr og fugler, for de skjønte ikke hva det kunne føre til.

– Den kunnskapen har vi i dag. Derfor er det ingen unnskyldning: Vi må ta ansvar for at vi endrer naturen, sier Stenøien.

Ikke bare på vegne av andre arter, men for å redde oss selv. Selve motoren i vår utvikling, den som har gjort oss sterkere, kan nå føre til vår egen undergang.

Samarbeid er også menneskelig

Heldigvis ligger det også i vår natur å samarbeide. Stenøien er optimist.

– Vi har alle forutsetninger for å gjøre noe med miljøkrisen.

Hessen er mer pessimistisk, selv om han har skrevet en hel bok, Vi, om hvordan vi alltid har vært nødt til å samarbeide for å overleve.

– Det finnes eksempler på grupper som har klart å leve bærekraftig, men det er stort sett små samfunn der man føler ansvar for hverandre. I internasjonale, anonymiserte samfunn, bryter dette lettere sammen.

Likevel er det mye godt å si om mennesket, mener Hessen. Vi har en moralsk bevissthet, og i motsetning til andre dyr er vi ikke helt styrt av biologien.

– Hvis vi klarer å få til en felles bevisstgjøring, kan vi klare det. Kanskje sommerens hetebølger og tørke er en vekker.

– Sjeldne arter ikke alltid viktige

Mens Hessen fortsatt tror på idealisme, mener Stenøien at miljøkampen må bli mindre idealistisk og mer realistisk.

– Vi kan ikke betrakte den naturen vi har i dag som statisk. Mange av artene i Norge har ikke vært her så lenge. Og det var gjerne mennesker som tok dem med hit, sier Stenøien.

Arter kommer og går.

– Det at en art er sjelden, betyr ikke nødvendigvis at vi skal ta vare på den.

Men økosystemene må bestå. Derfor vil han heller satse på å ta vare på arter som kan hjelpe det med å overleve. Arter som spiller ulike roller i økosystemene, som utfyller hverandre.

Hessen er enig.

– Det viktigste er å ta vare på store naturområder som kan utvikle seg videre og tåle klimaendringene, sier han.

Men han synes Stenøien blir i overkant pragmatisk når han hevder at vi ikke nødvendigvis trenger mange arter med samme funksjon.

– Jeg mener at vi bør bevare alle arter. Så får vi heller innse at det ikke er mulig. Ved å sørge for intakte økosystemer legger vi i alle fall til rette for at arter dør ut naturlig, ikke på grunn av oss.

– Må prioritere hardt framover

Vi vet ikke hvilke arter som blir viktige i framtida, også for oss mennesker. Bare tenk på penicillinet, argumenterte universitetslektor Kristina Bjureke ved Naturhistorisk museum i Oslo da forskning.no snakket med henne i fjor – hvem hadde vel trodd at denne soppen skulle redde liv?

Det slutter Stenøien seg til. Men han mener at vi framover blir nødt til å prioritere hardt med et endret klima og følgelig store forandringer i naturen.

– For å sette det på spissen: Det er liten vits i å bruke store ressurser på å bevare en art hvis økosystemet som den tilhører kollapser.

Referanse:

Hans K. Stenøien og Reidar Andersen: Arten som forandret alt. Historien om menneskets erobring av naturen. J.M. Stenersens Forlag AS, 2018.