Kanskje har du opplevd det selv: At skogsterrenget du kjente så godt, plutselig en dag ikke er til å kjenne igjen. Din egen eventyrskog, nærskogen, med mange gamle trær. Nå er den borte. Uten forvarsel har skogsmaskinene vært der.

Om du bare hadde visst, ville du protestert, for denne skogen var levestedet til arter i bratt nedgang. Men du visste ikke. Og forresten; til hvem eller hvor skulle du ha protestert?

– Andre næringer i Norge er mye sterkere regulert enn det skogbruket er, fastslår professor Ole Kristian Fauchald ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo og Fridtjof Nansens Institutt, hvor han deltar i et forskningsprosjekt om bærekraftig skogbruk – ECOREAL.

Det er synd, vil mange si. Ikke bare er skogen sted for rekreasjon og fine opplevelser for mange av oss – skogen er også levested for halvparten av Norges rødlista arter. Flatehogst er hovedtrusselen mot de aller fleste av dem.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Skog er også det vi ikke ser

Selv om vi skulle ønske det aldri så mye, er det ikke lett å hindre eller begrense hogst av biologisk verdifull skog som ikke er vernet. Ennå er bare 5,2 prosent av skogsarealene i Norge beskyttet mot inngrep, hvorav 3,9 prosent av den produktive skogen.

Hovedregelen for det resterende arealet er at skogeiere ikke trenger noen offentlig tillatelse til å flatehogge store arealer og hente ut ressursene.

Trenger tillatelse – andre steder

– Det er lang tradisjon for at skogeier skal kunne drive ganske fritt – uansett hvor store områder han eller hun planlegger å flatehogge. Skogbrukslovens hovedprinsipp er «frihet under ansvar». Så lenge skogeier selv mener å ta ansvar for andre verdier, skal det mye til å stoppe en host, erkjenner Fauchald.

Han mener at myndighetene på denne måten gjør det enkelt for seg selv.

Dette er ulikt forvaltningen av andre naturressurser.

– For å utnytte andre naturressurser kommersielt i det omfanget vi her snakker om, kreves det konsesjon, det vil si en tillatelse fra offentlig myndighet. Vi kan altså ikke begynne å grave etter sølv eller gull uten videre, eller bygge et vannkraftverk på eiendommen vår.

– Oppsiktsvekkende

Når det ikke er nødvendig å søke om lov til å hogge skog, blir det heller ikke fattet noe vedtak om hogsten kan gjennomføres eller ikke. Og da dukker det heller ikke opp krav om å følge de reglene som vanligvis gjelder: Virksomheter som har vesentlige virkninger på miljøet, skal konsekvensene utredes.

– Det er et problem. Norsk skogbruk er ikke hva det en gang var, men likner ofte mer på industri. En stor del av arbeidet i skogen utføres nå av andre enn skogeieren selv. Store investeringer i maskiner krever at det drives intensivt og i stor skala for å få lønnsomhet.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Artsdiskusjonen om Norges sjeldneste lav tok 150 år

– Da blir inngrepene ofte svært omfattende og påvirker livsmiljøet til mange arter sterkt, påpeker Fauchald.

Om norske skogeierne derimot hadde måttet søke tillatelse, mener han det er åpenbart at virkningene av å flatehogge måtte på bordet. Skog er ikke bare trær, men et samspill mellom tusenvis av arter.

– Plan- og bygningsloven er tydelig: Tiltak som har vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn, skal utredes. Å flatehogge store skogsområder er utvilsomt et slikt tiltak, sier jussprofessoren og sier han mener det er oppsiktsvekkende at det ikke stilles krav til konsekvensutredning under det generelle regelverket.

En slik praksis er høyst diskutabel også i europeisk perspektiv.

Svart boks

Jussprofessoren minner om hvordan arealplanlegging vanligvis skjer.

– Hvilke arealer som skal brukes til hva, avklares og vedtas i kommuneplaner – etter reglene i plan- og bygningsloven. For å sikre at interessegrupper og folk flest får et ord med i laget, har kommuneplaner lang saksbehandlingstid, omfattende høringer og innspill. Det skal gi et best mulig grunnlag å fatte beslutningen på. Den åpne saksgangen gjør at berørte parter blir hørt.

• Les også i Forskningsmagasinet Apollon: Mesteparten av verdens sopper er fortsatt ukjent

I skogen, derimot, gjelder andre regler. Der er kommuneplanene stort sett irrelevante. Isteden skal skogbruker utarbeide en skogbruksplan. Den inneholder blant annet en oversikt over ressursene og miljøverdiene på skogeiendommen.

Skogeier lager som regel ikke planen selv, men overlater jobben til et av skogeiersamvirkene, som Viken Skog.

– Tvert imot; slike planer blir til nærmest i en svart boks. Og når de først er utarbeidet, er det egentlig ingen som ser dem, andre enn skogeieren selv og eventuelt myndighetene, hvis de skulle være interessert.

Om du frykter hogst i nærskogen din og vil se skogbruksplanen for området, er du nødt til å kreve innsyn.

– Men det er det ikke uten videre gitt at du får. En skogbruksplan er en plan for næringsvirksomhet, og dermed kan deler av planen unntas fra offentlighet som «forretningshemmeligheter».

Ingen meldeplikt

Fauchald viser til skogbruksloven: Et tilsynelatende viktig virkemiddel i loven er meldeplikt. Når skogeier ikke behøver å søke om tillatelse til å hogge skog, kunne et mer beskjedent krav være å måtte si ifra før en starter hogsten.

– Kommunen kan vedta at skogeierne skal ha plikt til å melde inn planene de har om hogst. Men knapt en eneste norsk kommune har vedtatt noe sånt, framholder han.

Så selv om skogbruket er den næringen som påvirker naturområdene med flest trua arter mest negativt, er det likevel den eneste næringen som ikke trenger å melde fra før de gjør inngrep.

Fauchald forteller at det var helt annerledes for nesten hundre år siden.

– På 1930-tallet hadde norske kommuner lagd seg et stort, rettslig system rundt hogst. Men så ble det bestemt at dette skulle en kvitte seg med. Loven ble endret. Fra å ha over 400 kommuner med omfattende reguleringer og meldeplikt gikk en til null.

Fauchald mener både skogen, naturverdiene og vi alle taper på det.

Kunne satt noen grenser

Om det hadde vært meldeplikt for hogst, var det mulig å avgjøre om virkningene var så omfattende at de burde på bordet.

– Det ville vært nærliggende å si at om hogsten har vesentlige konsekvenser på miljø eller samfunn, så skal den utredes – slik plan- og bygningsloven krever, mener juristen.

– I dag er det liten kontroll med hvordan skog hogges – selv der skogen ligger tett på boligområder og folk ferdes mye. Å kreve konsekvensutredning i slike tilfeller hadde gitt en konsistens i lovgivningen vi mangler i dag – og som det hadde vært ganske enkelt å innføre.

Tette bånd

Når meldeplikt i praksis ikke brukes, fortsetter han, så ender vi opp med et system med lite åpenhet og innsyn for dem som blir berørt og er interessert i å gjøre noe med den planlagte hogsten.

– I en kommune kan det oppstå sterke tillitsforhold mellom dem som driver næringsvirksomhet og dem som fatter beslutninger på vegne av kommunen. I et åpent system hadde det vært mulig å gå inn og se: Hva slags bånd finnes mellom skogeiere og lokale myndigheter? Blir tredjepartsinteressene ivaretatt – altså vil kommunen slåss for interessene mine, jeg som risikerer å få nærskogen min flatehogd?

Bukken og havresekken

Skogbruksloven sier at skogeierne må kjenne til naturverdiene på eiendommen sin og ta hensyn til dem ved hogst. Dette ansvaret overlater myndighetene i stor grad til private sertifiseringsordninger.

– Det er i hovedsak sertifikatenes krav til bærekraftig drift som styrer hvordan skogsdrift skal gjennomføres og hvilke miljøhensyn som må tas – og ikke myndighetenes. I dag er det den såkalte PEFC-standarden som dominerer – kontrollert av representanter for skognæringen.

Krever ikke biologi

Før en kan begynne å hogge en skog, må naturverdiene være kartlagt og registrert. Hvem gjør dette, og hvordan?

I Norge er skogforvaltningen basert på næringens egen kunnskapsinnhenting – såkalt Miljøregistrering i skog (MiS).

Forskjellige miljøfaktorer blir registrert, som død ved, gamle trær og bekkekløfter som kan tyde på rikt biologisk mangfold. Skogbruket registrerer altså ikke trua arter, men kun miljøer hvor det kan være sannsynlig at de finnes.

Fauchald viser til at det har vært mye konflikt rundt disse registreringene.

– Noen steder gjøres registreringene av biologer – som går ut i terrenget og undersøker grundig hvilke arter som finnes. Andre steder ser en mer teknisk på det og sender ut en person som krysser av kriterier på et skjema.

At miljøregistreringene ofte skjer på den siste måten, blir bekreftet av stadige funn av truete arter, viktige naturmiljøer og miljøkvaliteter som skulle vært fanget opp, men som ikke er det.

Følgen kan bli at skog med store naturverdier hogges, og tømmeret selges som miljøsertifisert.

Fauchald viser til at skogentreprenørene opererer uten noe krav om biologisk kunnskap.

– De som opererer i denne sektoren, gjør det langt på vei ukontrollert, mener han.

Skogeierne og deres foreninger gir entreprenører i oppdrag å drifte skogen. Det er skogteknikere tilknyttet skognæringens egne takseringsselskaper, som registrerer naturverdiene.

Fauchald synes det er spesielt at myndighetene ikke regulerer kompetanse og kvalitet, men overlater det til sertifiseringsordninger.

Privat og lukket

Juristen peker på de nære forbindelsene som eksisterer mellom skogbruket og de som sertifiserer.

– Skogbruket er oppdragsgiver. Når du skal forholde deg til en oppdragsgiver, vil du helst rapportere tilbake på en måte som gjør at du får nye oppdrag.

Fauchald understreker at reguleringen av skogen i Norge i stor grad er lukket og privat.

– Vi har ingen garantier for at store naturverdier ikke blir ødelagt. Skogeierforeningene har regionale foretak som i praksis drifter skogene i store områder. De skal ha inntjening og gi overskudd tilbake til skogeierne.

– Det finnes ingen overordnet vurdering av hvor vi skal ta vare på gammelskog og hvor vi skal prioritere å ha plantasjeskog.

Staten vet ikke

Én ting er at du og jeg ikke vet om gammelskogen som hogges; Fauchald peker på at det også gjelder staten.

– Ett eksempel: Da jeg spurte myndighetene om hvilke kommuner som har innført meldeplikt, kunne verken direktorat eller departement gi meg noe svar. Hadde jeg spurt for hundre år siden, hadde derimot myndighetene kunnet svare. Da hadde de full oversikt, forteller Fauchald.

En spesiell lov

Ulike lover regulerer ulike næringer i Norge. Skogbruksloven skiller seg ut, mener Fauchald.

– Loven ble ikke gjenstand for noen offentlig utredning da den ble til for 17 år siden. Ikke noe utvalg, ingen NOU. Isteden skrev Landbruksdepartementet en liten utredning, som i stor grad videreførte det systemet vi hadde allerede – tilpasset småskaladrift.

Med en bredere offentlig utredning hadde nok loven sett ganske annerledes ut, tror juristen og peker på en slags disconnect i hele systemet.

– Vi regulerer i liten grad skogeierforeningene, og det finnes knapt regler for entreprenørene – de som i hovedsak gjennomfører hogst, drenering og markberedning.

Fauchald synes det er oppsiktsvekkende at et stort og viktig areal som skogen ikke har vært gjenstand for en grundig utredning og minner om at skog er mye mer enn tømmer.

– Skogen gir oss økosystemtjenester vi er helt avhengige av: vern mot ras, flom og erosjon. Og ikke minst er skogbunnen og skogen et enormt lager for CO₂. Når skogen flatehogges, fører det til store utslipp og dårligere opptak av karbon.

Under press

Men nå er skoglovgivningen under press. Norge skal kutte drastisk i sine klimagassutslipp. Da trengs full oversikt over virkningene av skogbruket. Fauchald minner om at EØS-avtalen forplikter myndighetene til økt kunnskap.

– Stortinget må sørge for at skogbruket er regulert på en måte som sikrer troverdighet og langsiktighet – og god balanse mellom lokal verdiskapning, næringsvirksomhet, klima, naturmangfold og friluftsliv.

Denne saken ble først publisert i Forksningsmagasinet Apollon. Les originalen her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også

Høyere temperaturer kan endre barskoger dramatisk