Skamplettene etter Rio

For ti år siden ble verdens øyne rettet mot Rio de Janeiro, og et verdenstoppmøte som satte verdens miljømessige, sosiale og økonomiske kriser på agendaen. Man inngikk løfter som skulle rette opp problemene - men mange av avtalene kollapset.

Publisert

Nå er verdens øyne rettet mot verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg; RIO+10. I den anledning har Det internasjonale instituttet for bærekraftig utvikling (IISD) vurdert fremgangen siden Rio, og laget en liste over de ti mest blendende fiaskoene - i tillegg til ti undervurderte suksesser - over de siste ti årene.

Hva har verden klart å oppnå siden 1992? Hvor har vi kommet til kort, og hva skal vi gjøre nå? Instituttet setter fingeren på manglende politisk vilje til å følge opp forpliktelsene som ble gjort i Rio, men skimter et håp i det fjerne for den blå planeten.

  fiaskoene:

1. Avtalene fra Rio kollapset: Tiåret har vært preget av lederskap som har kollapset, og de rike landene har sviktet sine løfter fra 1992.
2. De rike drar opp stigen: Tross i at inntektene har økt globalt, øker fremdeles antallet mennesker som lever i absolutt fattigdom.
3. Bruk og kast: Tross i økende bevissthet om problemene, fortsetter de rike landene sin forurensende livsstil.
4. Hjelpen har en prislapp: Utviklingshjelpens dumhet og betingelser har gjort stor skade i utviklingslandene.
5. Prislapp på jorden: Økonomer sender fremedels ut feil signaler, og miljøet taper i takseringen.
6. Krigene herjer: Store håp for verdensfred etter den kalde krigen er knust av en ny flom væpnede konflikter.
7. Havet er sykt: Marine økosystemer betaler en høy pris for overfiske, forurensning og kystutvikling.
8. Vannet tar slutt: Klimaforandringer sammen med politiske spenninger og mindre og mindre rent vann er oppskrift på konflikt.
9. AIDS: Viruset har laget kaos, særlig i Afrika, og ødeleggelsen fortsetter.
10. Tapt for alltid: Utryddelsen av arter fortsetter utenfor kontroll, og tross i gode intensjoner fra Biodiversitetskonvensjonen, forsvinner flere tusen arter i året.

kilde: International institute for sustainable development

Det så så bra ut

Under toppmøtet i Rio i 1992 inngikk både industriland og utviklingsland i forpliktelser. Utviklingslandene skulle være med i flersidige miljøavtaler, for eksempel konvensjonen om biologisk mangfold og konvensjonen for klimaendringer.

Industrilandene skulle på sin side smøre hjulene gjennom å hjelpe utviklingslandene med å bygge ut kapasitet og teknologi, og fjerne handelsbarrierer og gjeld. Her er historien om noe av det som har gått galt:

Business as usual

I virkeligheten kollapset det hele. I følge Det internasjonale instituttet for bærekraftig utvikling har liberaliseringen hav handelen åpnet store nye markeder for eksportører til utviklingsland, men gjort lite for utviklingslandene. Handelsbarrierer for viktige varer, som klær og jordbruksprodukter, utestenger utviklingslandenes leverandører fra rike markeder som Europa Nord-Amerika.

Styresmaktene på den nordlige halvkulen holdt altså ikke sin del av handelsavtalen, og utviklingslandene har hatt et lunkent forhold til egne forpliktelser. Habitatene forsvinner, begrensede ressurser forsvinner, og drivhusgassene pumpes ut.

Denne fiaskoen har fått mange til å undre seg over industrilandenes intensjoner, og har stilt spørsmålstegn ved institusjonene som skulle koordinere gjennomføringen av avtalene. En av utfordringene for toppmøtet i Johannesburg er å komme til en enighet om hva som gikk galt, og å starte konstruksjonen av et mer effektivt handelsrammeverk, mener IISD.

- Skjer ikke dette, kan oppfatningen av at den globale frihandelen er fundamentalt uforenlig med en bærekraftig utvikling vinne fram, rapporterer instituttet.

Kløften mellom fattig og rik vokser

Rundt 1,3 milliarder mennesker lever på mindre enn en dollar om dagen, og minst 160 millioner barn lider av feilernæring. FN har som mål å halvere sult og fattigdom innen 2015, men uten fundamentale endringer av forpliktelser kan suksessen la vente på seg. FN sier nettoverdien av de tre rikeste familiene i verden - Gates, Sultanen av Brunei og Walton - tilsvarer bruttonasjonalproduktet til verdens 43 fattigste land til sammen.

Også i industrilandene øker gapet mellom fattig og rik. FN beregner at mer enn 100 millioner mennesker i rike land lever i fattigdom (dette inkluderer 15 prosent av amerikanerne). De rike tjener stadig mer, mens de fattige blir fattigere.

Mange utviklingsland bruker nå mer penger på å betjene sin gjeld, enn de bruker på å skaffe grunnleggende sosiale tjenester til innbyggerne. Man erkjenner at handel er minst like viktig som u-hjelp for å bedre langtidsutsiktene for disse landene.

Vi konsumerer og konsumerer og konsumerer?

Å ha en bærekraftig livsstil synes å være utrolig vanskelig. Punkt åtte i Rioerklæringen sier det slik: “For å oppnå en bærekraftig utvikling og en høyere livskvalitet for alle mennesker, bør stater redusere og eliminere produksjonsmønster og forbruksmønster som ikke er bærekraftige.”

Resirkulering, fornybar energi og bedre luft i byene er noen landevinninger, men de fleste indikatorene på global forurensning peker fremdeles i feil retning. Energiforbruket øker, biltrafikken øker, og flere forsker hevder forbruket vårt er større enn jordkloden kan tåle - det økologiske underskuddet øker.

Prinsippene om bærekraftig utvikling har altså ikke klart å påvirke hverdagslivet i veldig stor grad. Delvis skyldes dette oppfatningen om at en miljøvennlig livsstil betyr lavere levestandard.

- Uheldigvis har ikke tiåret etter Rio klart å fjerne myten om at det å leve bærekraftig er det samme som å fryse i mørket, kommenterer Det internasjonale instituttet for bærekraftig utvikling.

Feilslått u-hjelp

Gjeldssanering har gjort utviklingslandenes økonomier ustabile, og har gått på bekostning av sosiale tjenester. For mange land har såkalte strukturtilpasningsprogram (SAP) blitt synonymt med fattigdom, ulikhet og miljømessig forfall. Strukturtilpasning, som var forpliktelser til å gjennomføre reformer i økonomien (liberalisering), ble introdusert tidlig på 1980-tallet av det Internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken - i bytte mot en gjeldssanering av utviklingslandenes stadig voksende gjeld.

Resultatet var at mottakerlandene kuttet sosiale utgifter og solgte statseiendom, og i mange tilfeller har man slett ikke oppnådd økonomisk vekst. I de verste tilfellene har skole- og helsesystemene blitt rasert, industrien kollapset, arbeidsløsheten har gått opp, og fattige familier lever på sultegrensa.

I tillegg har forhandlingene om lån i bytte mot tilpasning av økonomien ofte vært hemmelighetspreget og udemokratiske. Statsledere i utviklingsland har blitt oppmuntret til å forbigå de vanlige beslutningsprosessene, og i noen tilfeller har politikere blitt tilbudt en bit av kaka gjennom statlige privatiseringsprogrammer.

- Noen kritikere har gått så langt som til å si at strukturtilpasningsprogrammene har vært mer enn et dyrt feiltrinn; de har vært en konspirasjon fra rike land for å tvinge ned kostnadene på råmaterialer og åpne opp store nye eksportmarkeder, skriver IISD.

I 1999 ble programmene erstattet med Poverty Reduction Growth Facility, hvor utviklingsland må skissere opp strategier for å redusere fattigdommen. Kritikere hevder fremdeles at rike land dikterer betingelsene for når de skal tilby hjelp.

Perverse subsidier til forurensende industri

I 1992 visste man at den industrielle utviklingen hadde kostet mye for miljøet, og det var enighet om at de miljømessige og sosiale virkningene skulle bli med i det økonomiske regnskapet for handelsmaskineriet. Tanken var at den frie handelen dermed kunne florere - uten å skade økosystemer eller tømme sjeldne ressurser.

Men det har gått sakte å iverksette prinsippet om at forurenseren skal betale forurensningen. Det er vanskelig å sette en prislapp på miljøskader, og ikke er viljen der bestandig heller, så mange miljømessige kostnader forblir utenfor regnskapet. I praksis beløper de seg faktisk til indirekte subsidier for forurensende industrier.

Kombinert med direkte finansiell større til industrielle aktiviteter som skader miljøet, for eksempel kjernekraft eller veiarbeid, beløper subsidiene seg til enorme summer. I “Perverse Subsidies” fra 2001 ramset forfatterne Norman Mayers og Jennifer Kent opp seks nøkkelområder hvor økologisk skade blir støttet av skattepenger: Jordbruk, fossilt brensel, kjernekraft, veitransport, vann, fiskerier og skogdrift.

- Å ta høyde for miljømessige kostnader er vanskelig, for det betyr høyere priser, og oppfatningen er at det som koster folket penger, koster også politikerne stemmer, kommenterer IISD.

Konfliktene raser

Da den kalde krigen var over, øynet man håp om fredelige tilstander, men nesten umiddelbart eksploderte Jugoslavia og Den persiske gulfen, samtidig som ufreden holdt frem med å råde i mer enn 15 afrikanske land. Mellom 30 og 50 væpnede konflikter pågår til enhver tid. De aller fleste liv som går tapt er sivile. Man går ut fra at over en kvart million unge under 18 er involvert i væpnet konflikt til enhver tid.

Verdens atomvåpenarsenal tilsvarer i dag 5 000 megatonn TNT - rundt 4 000 ganger kraftigere enn bombene over Hiroshima og Nagasaki. I 1998 testet også Pakistan og India atomvåpen, og plasserte seg som atommakter sammen med USA, Russland, Israel, Kina, Frankrike og Storbritannia.

- Selv den mest kostbare politikk for å forhindre krig er billigere, i liv og ressurser, enn den billigste intervensjon, sier FNs generalsekreter Kofi Annan.

Havet tømmes

Overfiske, forurensning, økende vanntemperatur som følge av klimaendringer, ekstreme El Niño - alle er faktorer som påvirker havet og fisket i verden. I Nordsjøen kollapser torskebestanden, og Europakommisjonen mener fiskeflåten i EU er dobbelt så stor som størrelsen som trengs for å fange fisken som er tilgjengelig. Utenfor Vest-Afrika ser man også en nedgang i fangsten, og noen arter forsvinner fullstendig.

IISD levner ingen tvil om at trålerfisket fra 1980- og 1990-tallet ikke er bærekraftig, men spørsmålet er om styresmaktene vil sette en stopper i tide, så bestandene rekker å komme seg igjen.

Men det er ikke bare fisken som forsvinner. World Resources Institute har beregnet at over halvparten av korallrevene i verden er potensielt truet av menneskelig aktivitet.

En milliard uten rent drikkevann

Man beregner at en milliard mennesker ikke har tilgang til rent drikkevann. Asia og Afrika sør for Sahara er regionene hvor vannmangelen er mest alvorlig. FN har advart om at to tredjedeler av verdens befolkning vil lide under moderat til alvorlig vannmangel i 2025 dersom utviklingen fortsetter.

Elver renner ofte over landegrenser, og spenninger mellom nabostater på grunn av vann er vanlig: Jordan, Nilen, Rio Grande - de er grunnlag for opphetede krangler mellom naboer.

Debatten om hvordan problemene skal løses handler om hvorvidt det er lurt å effektivisere bruken av vann heller enn å bygge store, skjemmende og kanskje økologisk skadelige infrastrukturer. Vannmangel henger sammen med matmangel: Man trenger rundt 1 000 tonn vann for å dyrke ett tonn korn.

AIDS - dødsfallene stiger

Litt over to tiår har gått siden AIDS først ble diagnostisert, og sykdommen har drept mer enn 20 millioner mennesker i verden - en tredjedel av disse menneskene levde i Afrika sør for Sahara. I dette området bærer nesten en av ti (mest kvinner) viruset.

I tillegg til all lidelsen, ødelegger sykdommen demografiske strukturer, og rammer mennesker i sin beste alder; mødre, fedre, gårdbrukere, lærere. Sykdommen er også knyttet til fattigdom, og bærer et stigma som har gjort at nasjonale ledere har valgt å se en annen vei.

Artene som forsvinner

Man tror at mellom 20 000 og 100 000 arter forsvinner fra jorden hvert år - mange til og med før de har blitt oppdaget. Dette er et utryddingstempo som er 1 000 ganger større enn gjennomsnittet de siste 65 millioner årene.

Menneskenes tilstedeværelse på jorden er omtrent like subtil som asteroiden som utryddet dinosaurene. Habitatene forsvinner, og tropisk tegnskog hogges ned og forsvinner med samme fart som for ti år siden; rundt en prosent i året. Mange av stedene med størst biologisk mangfold er stedene hvor habitatene forsvinner raskest.