Mens mange nordmenn i disse dager har sommerferie, er norske villbier i full gang med sommerjobben. Maker skal finnes, reir skal bygges og bielarver skal mates med pollen og nektar samlet fra blomster nær reiret. Summingen fra humler og andre bier hører sommeren til.

Dessverre har endringer i bruken av norsk natur ført til at en tredjedel av drøyt 200 norske biearter regnes som truete eller nær truete, og 12 arter regnes som utdødd fra norsk natur.

Heldigvis for biene blir stadig flere klar over den viktige jobben de utfører ved å pollinere matvekster og ville planter. Regjeringen har nylig lansert en nasjonal pollinatorstrategi. Strategien oppfordrer private, frivillige og offentlige aktører til innsats for å øke og formidle kunnskapen om villbier og andre pollinerende insekter, og til å sikre dem gode leveområder.

Miljødirektoratet skal utarbeide en samlet tiltaksplan i løpet av 2019. Denne tiltaksplanen bør inkludere økte ressurser til kartlegging, opplæring i artskunnskap, og til forsking – særlig for å finne fram til effektive tiltak for å forbedre kvaliteten på leveområdene.

Kartlegging og overvåking − oversikt over hva og hvor

Hvis vi skal ta vare på villbiene, må vi vite hvilke arter vi har og hvor de er.

Hittil er 206 arter av villbier registrert i Norge, inkludert 35 humlearter. Men kunnskapen om villbier i Norge er mangelfull, og det haster med å skaffe bedre oversikt. Dette krever en systematisk innsamling av villbier i ulike miljøer og at artsfunn blir registrert til offentlig tilgjengelige artsdatabaser.

Frivillige aktører som kartlegger villbier, oppsøker som regel områder som er lett tilgjengelige og der man forventer å finne mange arter, for eksempel i kulturlandskapet. Store, avsidesliggende områder har til nå aldri blitt undersøkt. Forskere − som gjerne har andre formål med sine prosjekter − samler ofte insekter i miljøer som artskartleggerne ikke oppsøker.

De publiserer sine forskningsresultater, men – i motsetning til artskartleggere – rapporterer de i liten grad sine artsobservasjoner inn i artsdatabaser. Her må vi forskere bli bedre til å rapportere artsfunn, fordi de kan være et viktig supplement til det viktige kartleggingsarbeidet som gjøres av frivillige organisasjoner.

Kraftgatetraseer i skog er et eksempel på et slikt miljø som artskartleggere ikke oppsøker. Slike områder kan fungere som alternative habitater for arter som er under press i kultulanskapet, men kan også ha artssamfunn og arter av villbier som sjeldent forekommer i kulturlandskapet, slik som den sterkt truete arten skogkjeglebie (Coelioxys lanceolata). Dette er en av Nordens sjeldneste biearter, og var inntil nylig bare kjent fra fire lokaliteter i Norge. I forbindelse med vår forskning på villbier i kraftgater, har vi har funnet arten på flere lokaliteter.

For å rette opp skjevheter og tette hull i det eksisterende kunnskapsgrunnlaget, er det viktig med systematisk kartlegging og overvåking av biefaunaen i et bredt spekter av miljøer og lokaliteter.

Utdanning av kartleggere med artskunnskap

For å skaffe oversikt over biefaunaen i Norge, trenger vi folk som vet hvordan de skal lete, og hva de skal se etter.

Kartlegging av villbier krever både artskunnskap og kunnskap om naturkartlegging. Det burde være et større fokus på artskunnskap og praktisk feltundervisning ved universiteter og høgskoler. Til tross for stor etterspørsel blant studentene, og behov for kompetansen i arbeidslivet, er det flere utdanningsinstitusjoner som bygger ned denne delen av utdanningen fordi det er mer ressurskrevende enn klasseromsundervisning.

Det er viktig å prioritere at studentene får prøve seg med praktisk opplæring ute i naturen – slik utdanner vi gode fagfolk og gode naturforvaltere!

Samarbeid mellom forskere og arealforvaltere

Biene mister viktige leveområder som følge av endringer i vår arealbruk.

Dette er den viktigste årsaken til at mange arter av villbier står i fare for å forsvinne, med global oppvarming som en ny, gryende trussel. Offentlige og private aktører som forvalter store arealer, må skaffe seg oversikt over viktige leveområder for villbier, og – i samarbeid med forskere – finne løsninger for effektiv forvaltning av disse arealene.

Det er viktig å finne ut hvor og hvordan man får «flest bier for pengene» for å sikre at de viktigste leveområdene blir prioritert for bie-vennlig skjøtsel og bevaring. I tilfeller der bevaring av den opprinnelige naturen ikke lenger er mulig, er det viktig å vurdere effektene av endret arealbruk og verdien av alternative habitater for villbiene.

Et eksempel på et slikt samarbeid er et prosjekt der vi − i samarbeid med Statnett SF − har undersøkt hvordan planter og bier påvirkes av rydding av kraftgatetraseer i skog. Vår forskning viser at traseene kan gi både mat og husly til mange ulike biearter; ved riktig skjøtsel kan man skape åpne, blomsterrike habitater med ulike typer reirplasser for bier, både over og under bakken. Relativt små endringer i skjøtselspraksis kan gjøre forholdene bedre eller verre for biene, og det er viktig med et godt samarbeid mellom forskere og forvaltere for å finne fram til riktig skjøtselspraksis.

Mer forskning på bie-vennlige skjøtselsmetoder i alternative habitater, i tillegg til kartlegging og overvåking av arter og leveområder, er viktige tiltak for å redde villbiene – og dermed sikre at de forsetter å gjøre sommerjobben sin.