Et vakkert sted i hjernen

Hjernens egen skjønnhetsflekk er funnet. Dette området lyser opp i møtet med det vakre, uansett om det befinner seg blant noter eller penselstrøk.

Publisert
Britiske forskere mener de har funnet et hjerneområde som gjenkjenner skjønnhet, uavhengig av medium. (Foto: Musée du Louvre)
Britiske forskere mener de har funnet et hjerneområde som gjenkjenner skjønnhet, uavhengig av medium. (Foto: Musée du Louvre)

Hva er skjønnhet? Ligger det vakre i selve tingen, eller i blikket til den som titter? Og har vi en universell sans for skjønnhet, som gjenkjenner det pene uansett om det finnes i et maleri eller en melodi?

Filosofer har fundert over disse spørsmålene i årtusener. Nå er imidlertid nevrobiologer på sporet av noen av svarene. De har nemlig funnet et hjerneområde som gjenkjenner skjønnhet, uavhengig av medium.

Noen definisjon av skjønnhet kan vi derimot se langt etter. Reaksjonen er nemlig basert på individuell smak, og kan dermed være like sterk for Mozart som Napalm Death.

Eget senter for skjønnhet

Det er Semir Zeki og kollegaer fra University College London som har undersøkt hjernens sans for estetikk. De huket inn 21 frivillige fra forskjellige kulturer og med ulik etnisk bakgrunn, og fikk alle til å vurdere ei rekke malerier og musikksnutter.

Deltagerne klassifiserte verkene som vakre, stygge eller ingen av delene. Etterpå fikk de høre og se de samme stykkene og bildene mens forskerne fotograferte hjernene deres i en fMRI-skanner.

Bildene viste at hjernene fikk en helt spesiell reaksjon i møtet med det vakre. Både musikken og bildene økte aktiviteten i den såkalte medial orbitofrontal cortex, en del av hjernens glede- og belønningssenter.

Stygge kunst- eller musikkverk vakte derimot ikke noen lignende reaksjon i et spesielt sted av hjernen.

Ingen universell definisjon

Dersom flere studier av flere typer stimuli viser det samme, ser det faktisk ut til at skjønnhet eksisterer som et abstrakt konsept inne i hjernen, konkluderer forskerne. Man kan kanskje til og med si at det finnes et nevrologisk mål på skjønnhet.

- Nesten alt kan anses som kunst, men vi mener at bare verkene som gir aktivitet i medial orbitofrontal cortex vil falle inn under klassifikasjonen vakker kunst, sier Zeki i en pressemelding fra Wellcome Trust.

- Et maleri av for eksempel Francis Bacon kan ha stor kunstnerisk verdi, men kvalifiserer ikke nødvendigvis som vakkert. Det samme kan sies om de mer ”vanskelige” klassiske komponistene.

- Og selv om deres komposisjoner kan bli sett på som mer kunstnerisk enn rockemusikk, vil vi, hos de som finner sistnevnte mer givende og vakkert, forvente å se større aktivitet i den spesielle hjerneregionen når de lytter til Van Halen enn til Wagner.

Det betyr så klart også at det er vanskelig å gi noen universell definisjon av hva som er vakkert. For selv om mange altså vil velge seg Mozarts pianokonserter, er det alltid andre som faller i staver over de liflige trillene fra vokalisten i Napalm Death.

Sistnevnte skal vel selv nevrobiologene slite med å finne en brukbar forklaring på.

Referanse:

Tomohiro Ishizu, Semir Zeki, Toward A Brain-Based Theory of Beauty, PLoS ONE, 2011; 6 (7)