- Det er ganske mange paralleller mellom Finland og Norge i nyere historie, sier professor Matti Klinge i et foredrag i Det Norske Videnskaps-akademi.

Finland var del av kongeriket Sverige til 1809. Fra 1809 ble Finland et storfyrstedømme under Russland, men med egen grunnlov og egne institusjoner.

Norge var del av kongeriket Danmark/Norge til 1814. Fra da av var vi et eget kongerike i union med Sverige, men også vi hadde egen grunnlov og egne institusjoner.

Kulturlivet en viktig faktor

Både Finland og Norge hadde en blomstring i kulturlivet utover 1800-tallet.

Kulturen styrket ikke bare identiteten innad i landene, men skapte også statsdannelsene legitimitet overfor stormaktene.

- Institusjoner og kultur skapte grunnlaget for både Finlands og Norges suksess som selvstendige stater. Og det var et grunnlag mange andre statsdannelser på denne tiden manglet, sier Klinge.

1814 var ingen isolert begivenhet

Noen av de nye statsdannelsene mellom 1793 og 1814 var republikkene Batavia, Lombardia, Cispadania, Liguria, Cisalpina og Lemania.

Kongeriker oppstod i Bayern, Würtenberg, Westphalen, Hannover og Norge. Storfyrstedømmer ble dannet i Warschau og Finland, mens Baden ble storhertugdømme.

Haiti, Mexico, Chile, Venezuela og Paraguay ble selvstendige stater.

Norge og Finland var unntakene

Fra den franske revolusjonen er det med andre ord en periode hvor det skjedde territorielle og konstitusjonelle forandringer nesten hvert år.

Norge og Finland får sine egne grunnlover i et Europa i forandring.

Ser vi på statene som oppstod i Europa er nok mange av navnene helt ukjente for de fleste. Grunnen er at ingen av disse statsdannelsene har overlevd.

Unntakene er Finland og Norge.

1905 og 1917

Også i 1905 var det et klima hvor det meste syntes mulig. Den russisk-japanske krigen med påfølgende uro, streik og revolusjonsforsøk i Russland var én viktig faktor.

I Finland fikk dette langt større utslag enn i Norge, og gjorde at den direkte betydningen av Norges frigjøring i 1905 ikke ble så stor i Finland. Finnene hadde nærmere og mer dramatiske ting å forholde seg til.

Finlands generalguvernør og diktator, den panslaviske general Bobrikov, ble myrdet i 1904. Attentatmannen Eugen Schauman ble folkehelt. I 1905 var det store streiker og væpnet klassekamp.

Tyskland hjalp Finland til selvstendighet

Resultatet ble at tsaren i november 1905 godkjente et finsk manifest. Det ble utarbeidet en ny forfatning, og i 1906 ble Finland blant annet det første land i verden som ga kvinner både allmenn stemmerett og valgbarhet.

Først i forbindelse med den første verdenskrigen vant Finland sin suverenitet, og da bare med avgjørende militær tysk inngripen. Finland skulle fra først av bli en vasallstat under Tyskland, men deres nederlag frigjorde Finland helt.

Samtidig med Finland ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Ukraina, Georgia, Armenia og Aserbadsjan selvstendige stater, men de fikk alle lide under krig, revolusjoner og annekteringer i langt større grad enn Finland.

Parallellitet

Som vi har sett, er det viktige sammenfall i Finlands og i Norges historiske utvikling mot suverene stater.

Rundt år 1800 var begge land dessuten blant Europas fattigste. Allerede 100 år senere var vi begge kommet oss opp blant de mer velstående. I dag er begge land blant verdens rikeste.

- Men hvorfor ble Finland og Norge suksessrike statsdannelser, når så mange andre mislyktes?

En egen statlighet

- Finland var ikke under Sverige, vi var en del av Sverige. På samme måte var Norge en del av Danmark/Norge. Det skapte et grunnlag for 1809 og 1814 som var sterkere enn for mange av de andre statsdannelsene, sier Klinge til forskning.no.

- Dette grunnlaget ble ytterligere styrket gjennom den statlighet som ble bygget etter 1809 og 1814. Det gjorde også at Finland hadde en særstilling i Russland, og ikke var en del av dumasystemet, men hadde sin egen Lantdag.

- Egne universiteter og akademia spilte også en viktig rolle i begge land.

Kulturen blomstrer

- Utover 1800-tallet var det en viss likhet i Ungarn, Norge, Finland og Irlands utvikling mot mer selvstendighet både administrativt, økonomisk og fremfor alt kulturelt.

- I Finland hadde man en tidlig kulturell blomstring med navn som Lønnroth, Snellman og Runeberg, som også nådde Norge.

- I Norge fantes Wergeland, og senere Ibsen, Bjørnson, Garborg, Kielland, Lie og Grieg som alle ble kjente i Finland. Allerede på 1870-tallet skrev Vasenius en avhandling om Ibsen. Bjørnson ble møtt med faner, ni ganger hurra og “Ja vi elsker” da han kom til Finland i 1888.

Kulturlivet tegnet nasjonene for omverdenen

- Kulturlivet styrket nasjonalfølelse og identitet i de to land.

- Men det sterke kulturlivet gjorde også at Finland og Norge ble oppfattet som særskilte nasjoner av omverdenen og stormaktene.

- Det var derfor ingen overraskelse for omverdenen med et helt suverent Norge i 1905. Grunnen var lagt gjennom lang tid i forveien.

De nye statene i Østeuropa

Vi har sett en del likhetspunkter mellom Norge og Finlands historiske utvikling, en utvikling som har vært langt mer suksessrik enn mange av de nye landene i Østeuropa.

Fra 1. mai 2004 ble også flere av disse landene medlem av EU. Flere av dem har likevel langt svakere demokratiske tradisjoner, og et styresett med mindre legitimitet enn hva tilfellet er i Finland og Norge.

Finland har selv vært under Russland, og har en vanskeligere og blodigere moderne historie enn hva tilfellet er i Norge. Borgerkrigen i 1918 er én ting. Den andre verdenskrig ble også langt mer blodig enn i Norge.

Geologi og respekt for individet

Likevel har demokratiet i Finland dype røtter, og respekten for institusjonene og for menneskeliv ligner mer på hvordan det er i Norge enn i mange tidligere østblokkland. Hvordan har dere klart det?

- Mange av forklaringene har vi allerede gått gjennom. I tillegg er det nok snakk om geologi.

- Verken Norge eller Finland har det jordbruket vi ser i Østeuropa, og som vi ser ansatser til allerede i Skåne og i Danmark.

- Finland og Norge har det felles at naturen skaper relativt lav befolkningstetthet og mange småbruk. Det gir individualismen og individet en annen stilling enn hva tilfellet er på de store europeiske sletter, sier Klinge til forskning.no.

Lenker:

Det Norske Videnskaps-Akademi

Det Norske Videnskaps-Akademi Foredrag 2004