En ny studie viser at ozonhullet ha krympet med fire millioner kvadratkilometer.  (Illustrasjonsfoto: Andrey Armyagov / Shutterstock / NTB scanpix)
En ny studie viser at ozonhullet ha krympet med fire millioner kvadratkilometer. (Illustrasjonsfoto: Andrey Armyagov / Shutterstock / NTB scanpix)

Kronikk: Vi vil fortelle flere suksesshistorier om miljøet

Det er lett å tro at kampen for miljøet er en evig kamp i motvind. Men det finnes mange historier om det motsatte. 

Publisert

Mandag 30. oktober arranger Miljødirektoratet årets miljøgiftkonferanse. Derfor passer det å trekke fram noen av de miljøseirene som har kommet gjennom godt samarbeid mellom forskningsinstitutter, universiteter og regulatoriske myndigheter, det vil si de med ansvar for lover som beskytter miljø og helse.

Flere er knyttet til forurensing og spredning av miljøgifter, og en av de mest kjente er Montréalprotokollen.

Montréalprotokollen for utfasing av ozonødeleggende stoffer ble undertegnet i 1987, bare to år etter at den første forskningsrapporten om ozonhullet i Antarktis ble publisert. I dag er bruken av de verste ozonødeleggende stoffene faset ut, og vi ser en gradvis gjenoppretting av ozonlaget.

En annen og langt mindre kjent historie handler om bromerte flammehemmere.

Hopet seg opp i dyr og fisk

Det produseres cirka 2 millioner tonn flammehemmere i verden hvert år. Disse stoffene tilsettes forskjellige forbrukermaterialer for å redusere brennbarheten, og redder tusenvis av liv samtidig som de sparer samfunnet for store økonomiske belastninger.

I 1987 oppdaget svenske forskere at PBDE, en bromert flammehemmer, samlet seg i høye konsentrasjoner i dyr som lever i arktiske strøk – såkalt opphopning. Funnet viste at PBDE kunne transporteres over lange strekninger via luft og vann, fra industrialiserte områder i sør til fjerne arktiske strøk i nord.

Utover 1990-tallet ble det oppdaget en sterk økning av PBDE i miljøprøver. Ved årtusenskiftet kom norske forskere på banen, på oppdrag fra miljømyndighetene. De fant skyhøye konsentrasjoner av PBDE i fisk fra Mjøsa, noe som førte til en nesten umiddelbar stopp i bruken av PBDE i Norge.

Det ble raskt fulgt opp av regulatoriske myndigheter i EU. I dag er nivåene av PBDE i fisk fra Mjøsa tilbake på samme nivå som før utslippene startet.

Fant og faset ut flere stoffer

I kjølvannet av at man oppdaget at miljøgifter som insektmiddelet DDT, industrikjemikaliet PCB og bromerte flammehemmere hopet seg opp i miljøet, ble det utviklet nye analysemetoder.

Disse førte igjen til at det ble oppdaget andre stoffer som spredte seg i miljøet. Et eksempel er såkalte fluorstoffer som benyttes i brannskum, og som olje- og vannavvisende stoffer i tekstiler og papir.

Disse stoffene brytes ikke ned i naturen, og flere har evne til å hope seg opp i næringskjeden. Oppdagelsen bidro raskt til å fase ut de fluorstoffene som har de største skadevirkningene.

Sur nedbør tok lang tid

Å stoppe sur nedbør som skyldtes utslipp av svovel fra forbrenning av fossilt brensel fra industri, særlig fra store industrinasjoner, tok mye lenger tid.

Sur nedbør førte til utrydding av store fiskebestander i skandinaviske innsjøer, i tillegg til omfattende skogdød i Sentral-Europa. Forskning på sur nedbør startet på slutten av 1960-tallet i Norge, og konsekvensene av forsuringen ble raskt oppdaget.

Det ble gjennomført skadereduserende tiltak, blant annet kalking av vassdrag, men ikke innført noen internasjonale reguleringer, som for eksempel strengere krav til utslipp av svovel. Det var store økonomiske interesser som stod på spill, og som et ekko fra dagens klimadebatt fantes det kritiske røster.

Siden 1980 har avsetningen av svovel i Norge blitt redusert med cirka 85 prosent og fisken har begynt å komme tilbake i mange norske vann. Men det var først i 1985 at Helsinkiprotokollen med mål om reduksjon av svovelutslipp ble undertegnet.

Risikabel vridning?

Felles for disse eksemplene er at regulerende tiltak ikke hadde blitt gjennomført uten en systematisk forskningsaktivitet med kartlegging av sammenhenger mellom spredning, eksponering og skadeeffekter.

Tidligere var det i stor grad de regulatoriske myndighetene som stod med bevisbyrden hvis de ønsket strengere regulering av kjemikaliebruk eller kjemikalieutslipp. De var avhengig av solide forskningsdata for å få tilstrekkelig ryggdekning for å gjennomføre tiltak.

Dette har gjennom årene gradvis endret seg, og i dag er det produsentene selv som står med bevisbyrden hvis de ønsker å ta i bruk eller slippe kjemikalier ut i miljøet. Det er en god ting!

Samtidig utgjør denne nye ansvarsfordelingen en risiko, fordi den kan gi inntrykk av at det nå er mindre behov for uavhengig forskning på miljøgifter og skadevirkninger av disse. Det er et oppfatning som ikke bør feste seg.

150 000 kjemikalier

Det dukker opp stadig nye problemstillinger. Det europeiske kjemikaliebyrået, ECHA, har per i dag registrert nærmere 150 000 forskjellige kjemikalier. Hvilken effekt de har på miljøet er kun undersøkt for et lite fåtall av stoffene.  Dette er det flere grunner til, blant annet er regulatoriske krav til testing av nye kjemikalier styrt av bruksområde og produksjonsvolum.

I tillegg sliter vi fortsatt med «gamle synder» fra en tid der lovreguleringen var mindre streng, og det høye antallet stoffer gjør det også knapt mulig å undersøke hvert enkelt stoff for alle negative konsekvenser. Sikkert er det imidlertid at uventede og utilsiktede skadeeffekter av kjemikalieutslipp til miljøet fort kan dukke opp.

Insektmidler i kombinasjon med andre faktorer når det gjelder massedød av bier kan være et slikt tilfelle. Å studere kombinasjonseffekter er krevende, og vi har fortsatt svært lite kunnskap om effekter og risikovurdering av blandinger av kjemikalier.

Uten et aktivt forskningsmiljø med mulighet for å studere skjebne og effekter av miljøforurensninger vil framtidige suksesshistorier bli færre, fordi regulatoriske myndigheter får dårligere grunnlag for å gjennomføre tiltak som kan beskytte dyr og mennesker for unødvendig eksponering for farlige stoffer.

Les også: Miljøgifter setter seg i klærne

Norge er pådriver

Forskning er en forutsetning for å forstå hvilke konsekvenser miljøgifter og miljøforurensinger har for samfunnet som helhet. I tillegg bidrar forskning på miljøforurensninger til at kostnadene av miljøtiltak kan reduseres betraktelig, ved å gjøre dem mer treffsikre.

Norske regulatoriske myndigheter har lenge vært en internasjonal pådriver for regulering av miljøfarlige kjemikalier. Dette har vært mulig takket være en overordnet forståelse av miljøgifter, basert på et trygt fundament av fagkunnskap på forekomst, spredning og effekter.

Disse tre pilarene, som bærer den tverrfaglige broen mellom natur- og samfunnsfagene må tilpasse seg stadig nye stoffer og problemstillinger. Dette krever at man kontinuerlig fornyer ikke bare den overordnete forståelsen, men minst like mye det faglige fundamentet for forskning på forekomst, spredning og effekter. Slik kan vi sikre at vi også i fremtiden kan fortelle flere suksesshistorier.