At Arktis går i dvale om vinteren er en gammel sannhet, som blant annet forstyrres av noen små hoppekreps.

- Vi vet ikke så mye om livet der oppe om vinteren, for forskningstoktene foregår i sommerhalvåret, sier Elisabeth Halvorsen, som er marinsystemøkolog ved Universitetet i Tromsø.

Det var en helårsfast målestasjon på Svalbard som gjorde noen observasjoner som vakte forskernes oppmerksomhet. Noe var i virksomhet der oppe selv i mørketida.

Dette gjorde at Halvorsen ble med på forskningstoktet The Polar Night Cruise i januar i år. Det er sjelden forskere besøker fjerne arktiske strøk på denne tiden av året.

- Vi hadde flaks. Stormvær som Dagmar og Berit gjorde at isen lå langt nord, sier Halvorsen til forskning.no.

- Det var slett ikke stille og rolig og dvaletilstander der oppe, forteller Halvorsen. – Det var tvert i mot høy aktivitet. Mitt studieobjekt, hoppekrepsen kvalåta, var i vårmodus allerede i januar.

Kvalåte i høy aktivitet

Kvalåta (Calanus hyperboreus) er den største av de tre hoppekreps-artene som finnes i Arktis. Men den er ikke stor, bare fire til fem millimeter lang.

Til tross for beskjeden størrelse, er kvalåta en viktig del av kosten for fisk og sjøfugl. Den har størst utbredelse i Grønlandshavet og polhavet.

Elisabeth Halvorsen forsker på hvordan dette lille dyret tilpasser seg den korte sommersesongen i arktis.

Hvorfor vandrer den?

Før polarcruiset visste hun i grove trekk hva kvalåta driver med. Om våren og sommeren ligger den oppe i havoverflaten. Der spiser den og vokser, før den vandrer ned i dypet om høsten.

Kvalåta reiser opptil flere tusen meter nedover i vannmassene.

Det var ikke kjent hvilke mekanismer som får den lille kvalåta til å vandre opp og ned i dypet på denne måten.

Her kan fettsyrer kanskje ha en finger med i spillet.

Kvalåta livnærer seg på planteplankton. Disse omdannes til fettsyrer inni dyret, og fungerer både som opplagsnæring, og til å regulere oppdriften i vannet.

Halvorsen skal se spesielt på disse fettsyrene i eggene til kvalåta, for å finne ut om de har oppdrift og drivstoff nok for å stige opp til overflaten til rett tid.

Kvalåten overrasket

Hun ble overrasket over at kvalåten var så aktiv tidlig i januar.

Mange av dyra var kjønnsmodne langt tidligere enn forskeren forventet, og de fantes langs hele vannsøylen – fra bunn til overflate, og ikke bare på bunnen slik hun hadde forventet i januar måned.

I baljer og glass

Halvorsen tok med seg mange kvalåter hjem i januar. På laboratoriet ved Institutt for arktisk og marin biologi ligger de i kjølerom, i baljer og på glass. I slutten mars lever fortsatt 60 av de 100 dyrene hun fikk med seg hjem fra toktet.

Nå har hun studert eggproduksjonen og sett på hvor stor andel av eggene som er levedyktige. Det er fortsatt mye vi ikke vet om kvalåta, til tross for dens betydning for økosystemet i nord.

- Hoppekrepsen er viktig for energibalansen i havet, forteller Halvorsen.

Det lille dyret er et viktig bindeledd. Hoppekrepsen beiter på algene og blir spist av sjøfugl og fisk. I tillegg brukes restene – avfallsstoffer og døde dyr – av de bunnlevende organismene som kråkeboller, kongekrabber og skjell.

Fleksibel, men truet

De tre hoppekrepsartene, kvalåte, raudåte og ishavsåte, har ulik grad av fleksibilitet i sin livsutfoldelse. I hovedsak spiser de alger som vokser fritt i vannsøyla etter at isen har gått og det blir nok lys.

I Arktis varierer det voldsomt når isen går - det kan skje i april og det kan skje i juni. Hoppekrepsen må takle begge deler.

Løsningen for de to arktiske artene, kvalåta og ishavsåta, er å spise på isalgene som dannes under isen i påvente av isforsvinnelsen. Dermed har de et ekstra bein å stå på sammenlignet med raudåta.

De to arktiske hoppekrepsene har også mulighet til å produsere avkom basert kun på opplagsnæring, mens raudåta må ha mat inn for å få egg ut. Derimot vokser raudåta raskere ved litt høyere temperaturer enn de andre to.

Raudlåta kan tre frem

Studiene av kvalåta er viktig av flere årsaker, mener Halvorsen. En av dem er mulighetene for et varmere klima.

- Om temperaturene stiger, vil fordelingen av de tre ulike artene muligens endre seg, og raudåta kan overta for ishavsåta og kvalåta, forklarer Halvorsen.

Det får stor betydning for fisk og sjøfugl som beiter på dem, fordi de to arktiske artene er mye større og feitere enn raudåta.

Raudåta holder normalt til i Atlanterhavet, Norskehavet og i fjordene, mens kvalåta er en dypvanns- og polarart.

- Noe av det vil ønsker å finne ut er om kvalåta og ishavsåta kan tilpasse seg når det blir varmere, sier Halvorsen. – Gjør de ikke det, kommer raudåta og overtar. Men når taper de konkurransen? Antagelig er ikke temperatur den absolutte årsaken, andre faktorer som påvirker livsfasene til hoppekrepsene kan også spille inn.

For Halvorsen er kvalåta fortsatt et mysterium:

- For hvordan kan et fire millimeter lite krepsdyr vandre ned til flere tusen meter, bli der i månedsvis, reprodusere og så vandre opp til overflaten igjen når våren kommer? spør hun.

De gjenlevende navnløse, men nummererte dyrene i stampen på laboratoriet skal hjelpe henne med å løse denne gåten.

Bortsett fra nr 26.

- Den måtte jeg ta ut av produksjon, for hun oppdaget at eggene hennes var finfin mat, sier Elisabeth Halvorsen.