Bildetekst: Krokete gamle furuer i skumringen og skjeggete graner som knirker i vinden. Slik er urskogen tolket av kunstneren Lars Hertervig som malte «Gamle Furutrær» i 1865. Finnes slik skog fremdeles?
Bildetekst: Krokete gamle furuer i skumringen og skjeggete graner som knirker i vinden. Slik er urskogen tolket av kunstneren Lars Hertervig som malte «Gamle Furutrær» i 1865. Finnes slik skog fremdeles?

Er vi i ferd med å glemme hvordan skogen egentlig ser ut?

Finnes det urskog i Norge, og hvordan ser den gamle skogen ut?

De fleste av oss har et forhold til skogen.

Kanskje bygde du barhytter da du var liten, plukket hvitveis om våren, stakk pinner i maurtua om høsten eller studerte fuglelivet om sommeren.

Eller kanskje skogen er noe du først og fremst går på tur for i for kroppens og sinnets skyld.

Mest sannsynlig har du tilbrakt disse timene eller dagene i en skog som har vært sterkt preget av mennesker i hundrevis av år.

Den urørte skogen, urskogen, ser annerledes ut.

I sagn og eventyr skjuler skogen mystikk og overnaturlige vesener. Den trolske stemningen kommer blant annet til uttrykk i Theodor Kittelsens malerier. Skogens mystikk har også vært en inspirasjonskilde for norsk black metal.

Men finnes det egentlig utemt og urørt skog i Norge i dag, det som kalles urskog?

Jakter på urskogen

– Vi er i ferd med å glemme hvordan skog ser ut, sier Mikkel Soya Bølstad til forskning.no.

Han er biolog og journalist. I fjor ga han ut boka «I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen».

Her forteller Bølstad om naturopplevelser i bortgjemte perler. Boka er først og fremst en hyllest til skogen, men den er også preget av alvor. Bølstad er bekymret for at vi mister unike skogområder.

Bølstad og familien hans har gått over land og strand i Norge. Og det finnes plasser hvor skogen ser langt annerledes ut enn det mange av oss er vant med.

Vi får være med han til en av Norges eldste skoger, til Skotjernfjell, for å se hvordan den norske skogen en gang har sett ut.

Mikkel Soya Bølstad er forfatter, freelancejournalist og biolog.
Mikkel Soya Bølstad er forfatter, freelancejournalist og biolog.

Høy og mørk

På vei opp mot den gamle, urskognære skogen på Skotjernfjell, går vi sammen med Bølstad opp en skogsbilvei med tett og mørk barskog på begge sider.

Grantrærne ruver mot himmelen – de fleste er like tykke og like lange.

Hvorfor ser den egentlig slik ut? Svaret er enkelt. Denne skogen er plantet av oss mennesker.

– Det er denne skogen folk vokser opp med i dag, sier Bølstad.

Han forteller om ungdom på instagram som hastagger denne typen skog som urskog.

– Hvis det bare er litt mose på bakken, tenker de at det er gammelt - at det er urskog. Det er så trist. I deres øyne ser skogen sikkert fin ut. Men det er nok fordi de ikke har sett hvordan skog egentlig ser ut, ordentlig trollskog, sier han.

Skogen som finnes oppover mot Skotjernfjell i Nordmarka er en slik plantet skog. Den ser ganske trollete ut, men mest fordi trærne er så store og ruvende.

Vi går i en drøy time i denne skogen, før vi nærmer oss gammelskogen.

Granskogen er tett, mørk og ruvende når Mikkel Bølstad og journalist Elise Kjørstad går oppover mot Skokjernfjellet.
Granskogen er tett, mørk og ruvende når Mikkel Bølstad og journalist Elise Kjørstad går oppover mot Skokjernfjellet.

– Mangfold av former og forfall

– Der begynner det å ligne litt, sier Bølstad.

Vi har gått av fra skogsbilveien og Bølstad viser vei innover i skogen.

Treet han legger merke til ei furu som skiller seg fra trærne rundt.

- Her ser vi at etter hvert som treet blir eldre, slutter det å vokse i høyden og begynner å vokse i bredden. Det der har nok nærmet seg maksimalhøyden, så ser vi at greinene har begynt å svulme opp.

Treet ender i ei bred krone, grenene er tykke og krokete.

Når furua har vokst ferdig i høyden, begynner det å vokse i bredden. Dette bildet ble tatt litt lenger inn i skogen.
Når furua har vokst ferdig i høyden, begynner det å vokse i bredden. Dette bildet ble tatt litt lenger inn i skogen.

En kraftig gammel stamme ligger på bakken litt lenger bort.

Skogen er i ferd med å endre seg.

– Se her, dette er grunnen til at jeg er så glad i gammelskog, sier Bølstad.

– Dette er skog som sikkert har vært plukkhogd før i tiden. Den er lysåpen. Selv om den blir gammel, vil den aldri bli så tett som en granplantasje. Det vil bli svære trær som etter hvert deiser i bakken.

Mørket fra granskogen blir sakte men sikkert borte. Trærne blir lavere, og himmelen slipper til mellom dem. Det blir plutselig lettere å gå.

Skogen blir luftigere etter hvert som vi kommer inn i områder med eldre skog.
Skogen blir luftigere etter hvert som vi kommer inn i områder med eldre skog.

– Her er det en som har begynt å dø.

Bølstad stopper og ser opp i toppen av et tre med masse tørre og døde greiner øverst. Men det står fremdeles oppreist.

– Kanskje kan det stå her i hundre år til. På et eller annet tidspunkt deiser det i bakken. Så kan det ligge der å bli brutt ned stille og rolig.

Bølstad sier at - satt på spissen - er trærne i industriskogen like, de er like høye, tykke og like gamle.

– Mens i gammelskogen er det et mangfold av former og forfall som gjør at det er massevis av nisjer og livsmiljøer for ulike arter, sier han.

– Nå er det bare to hundre meter til, så er vi inne i et område hvor et av Norges mest verneverdige skogområder finnes.

Furu i ulike fasonger i gammelskogen.
Furu i ulike fasonger i gammelskogen.

Mennesker har satt sitt preg

Finnes det egentlig urskog i Norge?

– Nei, hvis vi skal være skikkelig strenge, gjør det ikke det, forteller Mikael Ohlson.

Han er professor i skoghistorie ved NMBU.

En sau har sikkert beita i de mest bortgjemte strøk. Skogbrukeren har reist inn med hest og øks.

– Om vi tenker etter, så har vi satt spor i alle økosystemer.

Men vi har skog som er gammel, sier professoren.

Der har skogen vokst og dødd på en naturlig måte. Det gjør den verdifull biologisk sett, sier han.

– Det er disse skogene jeg mener er de mest bevaringsverdige. Vi vet at der er det biologiske kvaliteter som er sjeldne og som vi trenger å ta vare på.

Denne skogen er ikke nødvendigvis helt urørt, men her har naturlige prosesser fått gå sin gang i opptil flere hundre år.

Trærne har forskjellig alder, de er både lave og høye, tykke og tynne. Det ligger døde trær på bakken. Andre eldes på rot.

Trærne på bakken, det som kalles død ved, er i ulike stadier av nedbrytningen. I tillegg vil det ofte finnes moser, sopp, lav eller insekter der som er sjeldne ellers i skogen.

Ifølge Store norske leksikon finnes det skog som kan kalles urskog i Pasvik, Gutulia ved Femunden og i Trillemarka. Dette bildet er fra Øvre Pasvik i 1955.
Ifølge Store norske leksikon finnes det skog som kan kalles urskog i Pasvik, Gutulia ved Femunden og i Trillemarka. Dette bildet er fra Øvre Pasvik i 1955.

Tusener av år med menneskelig påvirkning

Før vi startet med skogindustri, hadde mennesker allerede påvirket skogen i tusenvis av år.

– For cirka 6000 år siden begynte vi for alvor å avskoge og lage et mer åpent landskap. Dette henger sammen med at vi begynte å dyrke korn veldig tidlig, sier Mikael Ohlson ved NMBU.

Nordmenn eksporterte trærne først på 1300-tallet, i første omgang til Tyskland, England og Nederland.

– De fineste trærne forsvant for flere hundre år siden, sier Ohlson.

– Bare småpjusk igjen

Den gamle hogstformen gikk for det meste ut på at man plukket ut de største og fineste trærne.

På begynnelsen av 1900-tallet var det derfor svært få store trær igjen i Norge

Skogen var i så dårlig forfatning at folk ble bekymret.

– Det var bare småpjusk igjen, sier Ohlson.

Da begynte en storstilt dugnad om å bevare skogen. Det ble plantet trær i stor skala.

Fra 1940 begynte man med den moderne formen for skogbruk som kalles bestandsskogbruk. Da hugges nær alle trær på en flate og en ny bestand plantes eller frør seg til selv.

I granskogen oppover mot Skotjernfjell står trærne tett i tett og er like store. Bølstad kaller dette ekstremvarianten av plantet skog.
I granskogen oppover mot Skotjernfjell står trærne tett i tett og er like store. Bølstad kaller dette ekstremvarianten av plantet skog.

Tre ganger så mye trær på hundre år

Den nye måten å drive skogbruk har bidratt til at vi i dag har mye mer trær enn for 100 år siden.

Fra en glissen og uthogd skog, vokser skogen som bare det, og det hogges mindre enn det kommer nye trær til.

Samtidig har det moderne skogbruket med flatehogst hatt stor påvirkning på hvordan skogen ser ut og på artsmangfoldet, bekrefter Ohlson.

Inne i mellom områdene med gammel skog, ligger et felt med plantede grantrær.
Inne i mellom områdene med gammel skog, ligger et felt med plantede grantrær.

Inne i reservatet

Tilbake til Skotjernfell i Nordmarka. Før vi ankommer grensen til reservatet, ligger det et felt med plantede unge grantrær. Kontrasten er stor til den skogen som befinner seg rundt.

Oppe i bakken bak de små granene dukker skiltet Naturreservat opp.

På andre siden breier trærne seg ut igjen.

Inne i reservatet er det et mangfold av alder, høyde og fasong på trærne.
Inne i reservatet er det et mangfold av alder, høyde og fasong på trærne.

Noen av de eldre granene har tett i tett med kvister, de vrir seg som et skjørt langs midten.

De største furuene har greiner tykke som små stammer. De ser ikke ut til å ha bestemt seg for hvilken retning de skal vokse og bøyer seg ut til alle kanter. De har nok av plass å ta av.

Bølstad stopper ved det som en gang var et tre. Nå er bare død ved igjen, og det står der som en liten skulptur. Det må ha stått der og blitt brutt ned i mangfoldige år.

– Rester etter slike grove furutrær er sjelden kost i skogen i Norge i dag, sier Bølstad.

En gang stod det nok en kjempe her.
En gang stod det nok en kjempe her.

Skeive tørre trær lener seg på skjeggete graner. Små puslete trær står spredt inne mellom rette ungtrær, eldre staselige furuer og graner med kjempemessig tetthet av greiner.

Trærne er ikke utelukkende høye og tynne slik som lenger ned. De fremstår mer monumentale. Nesten hvert tre har sitt eget særpreg.

– Nå ser vi eksempler på det du kan kalle skogsrom, sier Bølstad.

Skogen varierer fra et sted til neste.

Stadig er det døde trær å se som ligger på bakken. Noen er på vei til å gå i oppløsning, mens på andre stikker piggete tørre greiner fremdeles opp.

Bølstad bøyer seg ned ved noen av dem og ser spor etter insektliv og hakking fra fugl.

På det elektroniske kartet han har med seg, er det tett med prikker som viser funn av truede arter.

– Rynkete og rare

Når trærne blir gamle, får de andre egenskaper, sier Anne Sverdrup-Thygeson. Hun er professor i bevaringsbiologi ved NMBU.

– Akkurat som oss mennesker, blir trær litt rynkete og rare. De får partier på stammen der barken er død. De får kuler og klumper.

Slike trær er viktig for en del av artsmangfoldet i skogen, foreller professoren.

Forskjellige sopper vokser fram og begynner nedbrytningsprosessen. Sprekker og hull blir til leiligheter for insekter. Kresne lav-arter vil bare henge på gamle tregubber. Fugler kan plukke småkryp fra oldingene gjennom vinteren.

Når treet omsider dør, kan det stå å forfalle i mange år. Kanskje faller barken av, og nakne, vridde grener står igjen.

Eller treet velter. Stammen blir et matfat for sopper og insekter.

Et døende tre kan være hjemsted for insekter, lav eller sopper.
Et døende tre kan være hjemsted for insekter, lav eller sopper.

Få gamlinger

En av de store forskjellene mellom naturlig skog og industriskog, er alderen på trærne.

Gran og furu kan bli flere hundre år. Men kun 3,1 prosent av trærne i Norge er over 160 år.

I en skog som fikk vokse i fred, ville det vært annerledes, forklarer Anne Sverdrup-Thygeson. Mange av trærne ville vært gamle, og det ville vært mer døde trær i alle slags former.

Lite gammel skog gjør at flere arter har problemer.

– Vi kan tenke på skog som en syklus som gjentas, sier Mikkel Soya Bølstad.

Trær vokser opp, blir gamle og dør.

– I en plantet skog så har vi på en måte stoppa syklusen. Skogen får gå en tredjedel av veien. Så sier man stopp, og trærne hugges. Da mangler man arter som var avhengige av den siste delen av syklusen, sier Bølstad.

Halvparten av alle artene som er truet i Norge, lever i skogen.

– Vi vet at mer enn 80 prosent av dem trenger og er knyttet til eldre skog med gamle og døde trær, sier Sverdrup-Thygeson.

Et kraftig tre som har veltet i naturskogen på Skotjernfjell.
Et kraftig tre som har veltet i naturskogen på Skotjernfjell.

Er ikke kartlagt

Anne Sverdrup-Thygeson ved NMBU ønsker seg en bedre oversikt over den gamle skogen vi har igjen i Norge.

– Vi har ikke noen ordentlig kartlegging av den eldste skogen, sier hun.

Mellom en tredjedel og en fjerdedel av skogen er enda ikke flatehogd.

Denne skogen ligger ofte ulendt og er vanskelig å komme til.

– Det er indrefileten i skogen vår i dag. Skikkelig gaupeterreng, sier Sverdrup-Thygeson

Denne skogen, som kan kalles naturskog, er «i sterk nedgang», ifølge naturindeksrapporten som ble lansert nylig.

En tidligere rapport av Storaunet og Rolstad 2015, viste at arealet med naturskog minket med 1,3 prosent årlig fra 90-tallet til 2013.

Dersom det fortsetter på samme måte, vil det meste av naturskogen være hogd om 50 – 60 år, og kanskje om 30 år for granskogen, skrev forskerne i 2015.

Da kan også rester av gammel eller urskogsnær skog som ikke er vernet, bli borte.

Mikkel Soya Bølstad var ung gutt da han først fikk øynene opp for eldre skog.
Mikkel Soya Bølstad var ung gutt da han først fikk øynene opp for eldre skog.

– Venner oss til det vi blir presentert for

Mikkel Soya Bølstad var guttunge da han først fikk øynene opp for gammel skog. Han og faren sykla inn til Spålen i Nordmarka og lå i telt.

– Jeg husker at på morgenen når vi våkna opp, så var det tåke, trolsk og fint. Da får du det fenomenet at enkelttrærne plutselig ble mer tydelig, de stikker opp av tåka.

– Da så jeg at trærne på andre siden av elven ikke så ut som de vi så rundt oss på vei opp. Det var trær i alle mulige forskjellige aldre, krokete og rare. Da begynte jeg å skjønne at oi, det er absolutt forskjell på skog.

Men Bølstad er redd for at et slik bilde av skogen er i ferd med å viskes ut.

Han legger stadig merke til at reklamer og filmer som skal vise gammel naturskog, isteden viser plantet skog.

– Man venner seg til det man blir presentert for av bilder og informasjon. Det er litt leit at vi er i ferd med å glemme hvordan skogen egentlig ser ut.

Anne Sverdrup-Thygeson kaller det endringsblindhet.

– Vi er blinde for den endringen som har skjedd fordi vi ikke har sett gammelskog. Og da vet vi heller ikke hvor gjennompåvirket dagens skog er.

– Derfor er det vanskelig å gjøre folk motivert til å ta vare på restene av gammel skog, og det er vanskelig å få politikerne til å forstå at det er viktig å ta vare på den.

Referanser:

Mikkel Soya Bølstad: I skogens dype, stille ro. Jakten på den norske urskogen. J.M. Stenersens Forlag. 2019. ISBN9788272016875

Artsdatabanken: Status for truga artar i skog

Tomter, S. M. & Dalen, L. S. (red.): Bærekraftig skogbruk i Norge, NIBIO, 2018.

Simon Jakobsson, Bård Pedersen (red.): Naturindeks for Norge 2020: Tilstand og utvikling for biologisk mangfold, NINA, 2020.

NIBIO: Nye rekordtall for skogen i Norge, 2017.

Storaunet K. O., Rolstad J.: Mengde og utvikling av død ved i produktiv skog i Norge. Med basis i data fra Landskogstakseringens 7. (1994-1998) og 10. takst (2010-2013). Oppdragsrapport 06/2015, NIBIO, 2015

Powered by Labrador CMS