I fjor høst startet protestene i gatene i Iran. De begynte da 22 år gamle Mahsa Amini døde, etter at hun ble arrestert av moralpolitiet fordi hun ikke fulgte statlige hijab-regler.

Demonstrasjonene fikk mye mediedekning verden over. Nå har det blitt stillere.

– Jeg ser lite i internasjonale medier nå om det som foregår i Iran. Men det pågår en stor feministisk revolusjon som både menn og kvinner deltar i, sa Shirin Ebadi i et videointervju på møte i norske PEN i Oslo torsdag.

Ebadi er iransk jurist og vinner av Nobels fredspris.

– Folk vil felle regjeringen, og den vakler nå, sa Ebadi.

Hun er optimistisk på vegne av det iranske folket.

LES OGSÅ

Nå er det flere diktaturer enn demokratier i verden

– Opposisjonen må samarbeide

Tidligere var det to strømninger i Iran, ifølge Ebadi. Uenigheten har gått mellom dem som fortsatt vil ha republikk og dem som vil ha monarkiet tilbake.

Monarken Shah Muhammed Reza Pahlavi ble styrtet i 1979, og den islamske republikken ble etablert. Både i og utenfor landet ønsker mange iranere å få det gamle styresettet tilbake.

– Denne uenigheten har gjort at regjeringen i Iran har sittet så lenge ved makten. Nå må opposisjonen samarbeide, sa Ebadi i intervjuet.

Regimet slår hardt ned på demonstrantene.

Nær 20.000 er arrestert. Flere av disse har fått lange dommer eller dødsstraff. Nær 500 demonstranter er drept av sikkerhetsstyrkene, ifølge organisasjonen Iran Human Rights.

Norske Pen, Amnesty, FN og flere andre organisasjoner jobber for de politiske fangene i Iran.

Det er også avholdt støttedemonstrasjoner over hele verden.

Ikke like intenst

Kjetil Selvik er forsker på Norsk utenrikspolitisk institutt. Han jobber spesielt med konflikt over stater og regimer i Midtøsten, deriblant Iran.

Han følger nøye med på protestene i Iran.

– Det er ikke like intense protester nå som i fjor høst. Da var det daglige demonstrasjoner i gatene. Det ser vi ikke lenger nå.

- Nå får vi ikke lenger daglige og ukentlige rapporter om protester, men folk i Iran fortsetter å uttrykke sin misnøye, sier Selvik.

Han mener feiringen av Nowruz, iransk nyttår, er en av årsakene til at det har dabbet litt av.

– Demonstrantene fortsetter likevel. Vi ser protestene blusse opp hele tiden. Dessuten kommer motstand til uttrykk på mange måter, det vi kaller hverdagsmotstand. Det er små protesthandlinger i dagliglivet som det ikke er så lett å se eller forstå på avstand.

– Regimet var ikke forberedt

Han er sikker på at sinnet og misnøyen som forårsaket protestene i fjor høst, på ingen måte er borte.

I noen deler av landet har demonstrasjonene vart lenger enn noe annet sted. Selvik nevner Zahedan i Balutsjistan, der myndighetene skjøt med skarpt mot demonstrantene i september i fjor.

– Der er det en fredagsbønnleder med mange følgere som er veldig kritisk til regimet. At regimet drepte så mange, har gjort opprøret seiglivet, sier Selvik.

Opprøret kom spontant i fjor høst. Det var uten ledere. Ingen organisasjoner sto bak. Regimet var ikke forberedt.

– Det var vanskelig for å regimet å undertrykke protestene. De visste ikke hvem de skulle gå etter. Nå har de hatt tid til å områ seg, sier Selvik.

– Regimet har fått mer tid til å identifisere det de oppfatter som de farligste motstanderne sine. De blir overvåket, fengslet og torturert.

Roet ned andre konflikter

Det iranske regimet er presset fra flere hold, ifølge forskeren. Protestene i landet har ført til økt press fra vestlige land.

Regimet har gjort mottiltak.

– For å unngå for mange konflikter på samme tid, har Iran begravd stridsøksen med Saudi-Arabia. I tillegg har de knyttet seg tettere til Kina og Russland, sier Selvik.

Han ser ikke tegn til at regimet vakler.

– Selv om alle protestene er en utfordring, har det ikke ført til åpne splittelser i sikkerhetsapparatet, ordrenekt eller andre ting som må til for at et regime skal falle.

Iran har et omfattende sikkerhetsapparat som kontrollerer befolkningen gjennom overvåking og represalier. I tillegg er regimet basert på ideologi og indoktrinering.

Regimet har også støtte i deler av befolkningen.

Revolusjon eller ikke?

– Det er tre hovedgrupper. De som protesterer, de som aktivt jobber for regimet og de i midten som ikke gjør noe av delene. Den siste gruppen er størst, sier Selvik.

Han tror mange har blitt kritiske til myndighetene på grunn av måten de har slått ned på demonstrantene på.

Aktivistene kaller det som foregår nå i Iran, for en revolusjon. Det er ikke alle forskere enige i, ifølge Selvik.

– Noen historikere og statsvitere er restriktive med å bruke begrepet revolusjon. De bruker det bare når bevegelser har lykkes i å velte et regime. Revolusjonen i Iran i 1979 da sjahen ble styrtet, er et eksempel på en slik revolusjon.

Andre forskere er mer på linje med aktivistene. En revolusjon kan være protestbevegelser med mål om grunnleggende, politiske endringer.

– I riktig retning

– Uansett er det som foregår i Iran nå, en revolusjonær bevegelse. De ønsker ikke å reformere regimet innenfra, som andre iranske bevegelser har hatt som mål tidligere.

Selvik synes det er vanskelig å si om demonstrantene vil lykkes.

– I dag er det ingenting som tyder på at regimet er i ferd med å falle. Det kan virke som om undertrykkelsen har hatt en effekt. Men hva som skjer på mellomlang sikt, er fortsatt et åpent spørsmål.

Shirin Ebadi er derimot ikke i tvil:

- Revolusjonen går i riktig retning. Vi vil seire, det er ganske sikkert.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Vi blir kanskje aldri 9 milliarder mennesker