Sosiolog og forsker Anja Bredal har analysert hvordan tvangsekteskap forstås og beskrives i offentlige dokumenter.

– Hvordan problemer rammes inn, det vil si defineres og forstås, i debatter og politiske dokumenter, får konsekvenser for politikken, sier Bredal, og trekker fram den såkalte 21-årsregelen som eksempel.

Dette lovforslaget ble sendt på høring av regjeringen i 2006. Forslaget innebar et krav om at begge ektefeller måtte være minst 21 år for at ekteskapet skulle gi rett til oppholdstillatelse for den utenlandske parten, hvis denne kom fra land utenfor EØS.

Slik ville man få ned antallet såkalte henteekteskap, der minoritetsungdom bosatt – og ofte oppvokst – i Norge gifter seg med personer fra foreldrenes hjemland uten tilknytning til Norge.

Tanken var at en aldersgrense ville motvirke at unge, umodne minoritetskvinner ble brukt som «levende visa» og presset inn i ekteskap mot sin vilje, samtidig som man ville begrense innvandringen via henteekteskap.

– Her slår man sammen begrensning av innvandring og beskyttelse av utsatte kvinner, og går ut fra man kan ivareta begge hensyn i samme lov uten å problematisere forholdet mellom dem, sier Bredal.

– Tvangsgiftes uansett

Hun mener at behovet for å kontrollere grensene og behovet for å beskytte kvinnene ofte kan komme i konflikt, og mener 21-årsregelen er et eksempel på dette.

Et viktig poeng, som ofte ble borte i debatten, er at denne regelen ikke var et forbud mot å gifte seg, men mot å hente ektefellen til landet før fylte 21.

– Min forskning på tvangsekteskap tilsier at foreldre som er innstilt på å tvangsgifte en ung datter ville gjennomføre giftermålet selv om ektefellen ikke kunne hentes til Norge umiddelbart.

– Så måtte den gifte kvinnen holdes under kontroll enten hos ektefellen i utlandet eller hos familien i Norge frem til mannen fikk oppholdstillatelse, sier Bredal.

Hun mener tilhengerne av 21-årsregelen overdriver migrasjon som motiv for tvangsekteskap og bagatelliserer behovet for kontroll med kvinnelig seksualitet.

– Veldig ofte er motivet å få kontroll på en datter som har blitt ulydig, som for eksempel har fått seg en kjæreste i skjul. Da haster det å få henne gift, og foreldrene vil neppe vente til hun fyller 21 år uansett.

– Hadde tvangsekteskap primært vært innrammet som et voldsproblem ville det være lettere å se at hensynet til kvinnene sto i konflikt med innvandringspolitiske hensyn, sier Bredal.

Forskjell fra Danmark

I Danmark ble 24-års aldersgrense for giftermål utenfor EØS-området innført i 2002. Bredal har sammenlignet norsk og dansk politikk på tvangsekteskap og vold i nære relasjoner, og finner interessante forskjeller.

– I norsk politikk har tvangsekteskap hatt ulike «innramminger». Først ble det primært sett som en kultur- og generasjonskonflikt i familien med forbindelser både til kjønnslikestilling og integrasjon. Saksfeltet har da også hele tiden ligget i Barne- og familie/Likestillingsdepartementet.

 – I tiden etter drapet på Fadime Sahindal fikk vi et skifte der stadig flere tok til orde for å bekjempe tvangen med en strengere utlendingslov. I Danmark, derimot, hadde man fra begynnelsen fokus på innvandringskontrollen, og temaet er fortsatt innvandrings- og integrasjonsministerens ansvar, forteller forskeren.

Hos norske myndigheter ser Bredal en bevegelse bort fra det hun kaller «innvandringsinnrammingen» i løpet av de siste årene.

Mellom to felt

– Vi kan si at tvangsekteskap nå henger litt mellom to policy-felt, nemlig vold i nære relasjoner og integrering.

– På den ene siden definerer regjeringens siste handlingsplaner tvangsekteskap og såkalt æresrelatert vold som vold i nære relasjoner. Samtidig ble de mest omfattende tiltakene mot tvangsekteskap lagt til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) som verken hadde kompetanse på temaet eller jobber med vold i nære relasjoner for øvrig.

– Dette bidrar til å opprettholde forståelsen av tvangsekteskap og vold mot døtre i minoritetsfamilier som et integreringsproblem og ikke et volds- og likestillingsproblem på linje med vold i majoritetsfamilier, sier Bredal.

Hun er også kritisk til at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet nylig flyttet ansvaret for tvangsekteskap fra den avdelingen som håndterer vold og likestilling til avdelingen som jobber med inkludering.

– Det er positivt at regjeringen har samlet arbeidet med likestilling og inkludering i ett departement, men det er merkelig at man velger å koble tvangsekteskap tettere til inkluderingspolitikken – i strid med målsettingene i egen handlingsplan, sier hun.

Hva slags vold?

– Det tas ofte for gitt at «vold i nære relasjoner» betyr individuell partnervold, som er det store problemet for etnisk norske kvinner. Dermed tar man ikke tilstrekkelig høyde for at andre enn partner kan utøve vold mot kvinner i familien, sier hun.

– Hvis vi skal snakke om en generell eller universell voldsagenda må den også inkludere vold mot kvinner i egenskap av døtre, søstre, kusiner og så videre. Det er denne volden som skjuler seg bak begrepet tvangsekteskap.

– Tvangsekteskap må bli mer «vanlig»

– Lenge ble volden mot minoritetskvinner ansett som så spesiell og annerledes at det offentlige måtte sette håndteringen av den ut til frivillige organisasjoner. Men i den nyeste handlingsplanen slås det fast at det offentlige har ansvar for å bekjempe problemet – på linje med vold og overgrep i majoritetsfamilier. Dette er et viktig framskritt, sier sosiologen, og legger litt spøkefullt til:

– Mitt slagord er at tvangsekteskap må bli mer «vanlig». I den forstand at det skal håndteres av det vanlige hjelpeapparatet, og at vi snakker mer vanlig om det. Den offentlige debatten om tvangsekteskap er omgitt av altfor mye panikk der man roper opp om at «ingenting virker» fordi tallene på henvendelser til hjelpeapparatet øker.

Anja Bredal mener at flere «tvangsekteskapssaker» ikke nødvendigvis er tegn på mislykket politikk.

– Økende tall forteller oss at flere som sliter søker og får hjelp. Men det kan også vitne om økende motstand mot tradisjoner som tidligere har vært selvsagte. Tvangsekteskapssaker handler jo ofte om ungdom som stiller spørsmålstegn ved foreldrenes normer, er «ulydige» og protesterer mot det de opplever som for stor inngripen fra foreldrenes side, for eksempel når det gjelder arrangerte ekteskap.

– Jo flere ungdommer som sier nei til gifteplaner de ikke er innforstått med, desto flere foreldre er det som kommer i en situasjon der de kan ende med å bruke tvang. Jeg sier selvfølgelig ikke at det er gledelig hvis antall tvangsekteskap øker.

– Poenget mitt er at når en jente eller gutt ber om hjelp til å unnslippe uønskede gifteplaner, handler det ikke bare om overgrep, men også om opprør, avslutter Bredal.