Mens Håvard Bøkko og Co. i dag går ut på 5000 meter i Vikingskipet, diskuteres det i skøytemiljøene alternative teknikker for å få ned rundetidene.

Forskning kan spille en rolle i utviklingen av skøytesporten, men i dag foregår det lite forskning på området.

Håvard Myklebust er vitenskapelig assistent ved Forskningssenter for trening og prestasjon ved Norges idrettshøgskole.

Hallingdølen, som har bakgrunn som skøyteløper og trener på regionlag, har nylig avsluttet en mini-studie av den uortodokse Vestfold-stilen på 5000 meter.

- Avvist

Ei gruppe skøyteløpere i Vestfold går på en litt annen måte enn læreboka, med høyere sittestilling og raskere frekvens enn sine konkurrenter.

Mange i skøytemiljøet avviser blankt denne teknikken. Samtidig har denne gruppa hatt gode resultater og utvikling over flere år.

- Fra et forskningssynspunkt er det interessant at de har en annen tilnærming til det å gå fort på skøyter, sier Myklebust om Vestfold-løperne.

Stilen er delvis knyttet til at løperne i Vestfold gjør mye av grunntreningen på rulleskøyter og trener mindre sykkel og styrke.

Under NM

Myklebusts studie ble gjort under NM i november i fjor. Det ble gjort et utvalg bestående av både utøvere i Vestfold-gruppa – knyttet til skøyteklubbene i Sandefjord og Larvik – og utøvere med mer tradisjonell teknikk.

Studien viser at løperne i Vestfold-gruppa hadde høyere skyvfrekvens enn de øvrige løperne i utvalget. I snitt var frekvensen 18 prosent høyere i svingene og 22 prosent høyere på langsidene.

Samtidig hadde Vestfold-løperne høyere sittestilling. Dette kan indikere mindre muskelstyrke, men kan også gi økt tilstrømming av oksygen til muskulaturen.

Generelt mener man at lav sittestilling er best fordi det gir redusert luftmotstand og mer trykk i hvert skyv.

Visuelle forskjeller

På den annen side kan økt blodtilstrømming føre til redusert utmatthet og mindre fare for å stivne.

Det går an å gå fort med begge teknikkene. Resultatmessig kom to av løperne i Myklebusts utvalg – én med Vestfold-stil og én med tradisjonell stil – godt ut og begge kvalifiserte seg til verdenscupløp.

Myklebust sier at studien hans så langt bare har kartlagt hva de visuelle forskjellene mellom teknikkene består i, og at det kan være flere måter å gå fort på skøyter på. Mer forskning kan gi mer konkrete svar på hva som gir best resultater.

Lite forskning

I Norge har det vært og er lite forskning innen skøytesporten. Det finnes noe forskning fra USA og Asia, men det aller meste av den begrensede forskningen som finnes, kommer fra Nederland, sier Myklebust.

Han har ingen råd til trenere og utøvere foran helgas allround-VM på skøyter, utover at man etter sesongen bør være villig til å diskutere ulike tilnærmingsmåter til det å gå fort på skøyter.

Økt nysgjerrighet i forhold til bevegelsesmønster kan være nyttig, mener han.

- Det vil uansett ikke være aktuelt å endre noe på én dags varsel. Men vi burde tatt opp og diskutert mer om hva som er bra og ikke ved dagens og alternative teknikker, mener Myklebust.

- Er oppdatert

- Generelt er vi vel litt konservative innen idretten i Norge. Men på skøyteteknikk føler vi at vi er ganske oppdatert på hvordan de beste i verden går.

- Per nå er det de som bøyer mest i knærne som går fortest, sier sportssjef Øystein Haugen i Norske Skøyteforbund.

Han avviser at skøytesporten er konservativ. Haugen hadde gjerne sett mer forskning på teknikk her til lands, men legger til at det er prioriteringsspørsmål i forhold til økonomiske ressurser andre formål - som rekruttering.

Haugen mener at Norge ikke taper noe på at nederlenderne forsker mest, og at nye funn og teknikker blir raskt kjent internasjonalt.

På utstyrsfronten har skøyteforbundet samarbeid med drakt- og skøyteleverandører med store egne, forskningsavdelinger. Disse avtalene sikrer at man får det beste utstyret.

Lenke:

Norges idrettshøgskole: Valg av frekvens i 5000-meter på skøyter