Latter gjør oss gavmilde

Latter er trolig eldre enn språket, en urgammel sosial smøring som får oss til å ofre mer for fellesskapet, antyder en britisk forskningsrapport.

Publisert

Eksperimenter viser at latter gjorde forsøkspersonene mer villige til å ofre for fellesskapet.

Indirekte har forskerne også påvist at latteren påvirker kroppen fysisk. Latteren får nemlig hjernen til å frigjøre endorfiner, et opiumlignende stoff som gir en følelse av velvære.

Komifilmer

Psykologen Mark van Vugt og kollegene hans ved University of Liverpool lot noen forsøkspersoner se en komifilm i enerom, mens andre fikk se en nøytral dokumentar.

Etterpå skulle forsøkspersonene være med i et spill der de kunne satse penger i en fellespott eller beholde dem for seg selv. Spillet er laget for å måle hvor fellesskaps-orienterte deltakerne er.

Resultatene viste tydelig at forsøkspersonene som hadde ledd av komifilmen, var mer villige til å ofre pengene sine i fellespotten.

Tåle smerte

"Barn ler lenge før de kan snakke"
"Barn ler lenge før de kan snakke"

Å måle endorfiner direkte er vanskelig, da slike prøver må tas fra spinalvæsken. Derfor målte forskerne endorfinnivået indirekte, ved å undersøke hvor godt forsøkspersonene tålte smerte.

Mens forsøkspersonene så på filmen, ble de bedt om å berøre en gjenstand som var kjølt ned til minus 16 grader celsius. Forskerne målte så hvor lang tid som gikk før forsøkspersonene slapp den kalde gjenstanden.

Resultatene viste at latter var direkte koblet til hvor lenge de utholdt smerten, og dermed indirekte til endorfinnivået i blodet.

Sosiale lim

Det ble også gjort kontrollforsøk med andre forsøkspersoner som ikke satt i enerom, men fikk bli kjent med hverandre før de så filmene.

Sammenligningen viste at det å bli kjent på forhånd gav like stor uttelling for fellesskapet som latter i enerom. Latter er altså ett av flere sosiale lim.

Sitter i genene

I følge forskningsrapporten er latter et svært gammelt fenomen. Også sjimpanser ler, og mye tyder på at menneskenes og sjimpansenes felles forfedre lo lenge før de hadde utviklet talespråk.

Spontan latter er trolig genetisk programmert, ikke tillært. Spebarn ler nemlig så tidlig som 17 dager etter fødselen, og lenge før de har lært sine første ord.

Også barn som er født blinde og døve, ler spontant. De kan ikke ha lært å le ved å ta etter andre, og gjør det enda mer trolig at latter ligger i genene.

Evolusjonsteoriens far, Charles Darwin, beskrev latter som “kiling av hjernen”. Men hvorfor er vi genetisk kodet for å le?

Urgammel latter

Mark van Vugt foreslår at de tidlige apemenneskene trengte å slå seg sammen i større grupper og samarbeide for å overleve de harde levekårene på savannen.

Det var viktig å dempe sosiale spenninger og raskt ta opp nye medlemmer i gruppen. Her fylte latteren en viktig funksjon, både for å gi deltakerne felles velvære gjennom endorfinene og som en tidlig kommunikasjonsform.

At latter er kommunikasjon, kan vi lett erfare også i dag. Ved å se eller høre andre som ler, begynner vi selv å le. Dette fenomenet utnyttes av komiserier på TV, som spiller av latteropptak for å få oss til å le av skuespillernes vitser.

Tiggere med rød nese?

Hvis forskerne har rett, burde veldedige organisasjoner og tiggere velge nye strategier. Isteden for å møte oss med begredelig bønnfalling burde de få oss til å le.

Kanskje er tiltak som nettstedet Comic Relief et tegn på at latter får pengene til å løsne i lommeboka hos de fleste av oss. Comic Relief er en britisk sammenslutning av komikere som bruker talentene sine for å skaffe penger til nødhjelp og veldedige prosjekter.

Lenker:

Les hele rapporten
Nettsiden til Comic Relief