Det foregår lite forskning på menstruasjon og morsmelk. Hvorfor, når dette angår så mange av oss i hverdagen?

– Mange, også forskere, syns nok at kroppsvæsker er ekkelt. Det er urent og skal holde seg inne i kroppen, eller iallfall ikke synes når det kommer ut, sier lege Anne Kveim Lie.

– Det er et faktum at biologien har vært brukt imot kvinners tilstedeværelse i politikk og arbeidsliv. Dette er én grunn til at den kritiske kjønnsforskningen i en periode tok avstand til forskning på kropp og fysiologi. Man ville ikke redusere kvinnen til de biologiske prosessene i kroppen hennes, sier idéhistoriker Hilde Bondevik.

Mensen gjennom ryggen

Sammen har Bondevik og Lie redigert boka Rødt og hvitt, som tar for seg menstruasjonsblod og morsmelk fra en rekke ulike fagfelt og synsvinkler.

Historikere, leger, sosiologer, antropologer og jordmødre skriver om kvinners kroppsvæsker både som biologiske og sosiale fenomener. Et ganske uvanlig forskningstema, ikke bare i kjønnsforskningen.

– I USA er det gjort mye medisinsk forskning på for eksempel PMS, men i Norge har ikke dette temaet vært sett som så viktig, ikke engang for medisinske forskere. Hverdagslige fenomener som ikke skaper stor sykelighet er ikke medisinen så opptatt av, sier Lie.

På 1800-tallet derimot, koblet nettopp legevitenskapen dette til kvinners sykelighet, og var opptatt av kvinners blod og menstruasjon. De mente for eksempel at kvinner ble svekket og burde hvile under normal menstruasjon.

Leger beskrev også tilfeller hvor menstruasjonen fant andre veier ut av kroppen enn det som i dag regnes som mulig: for eksempel gjennom ryggen, spiserøret eller venstre brystvorte.

Menstruasjon og stemmerett

«Spørg voksne, ikke kvindesagsforkvaklede Kvinder, om de ikke saa og saa mange af hver Maaneds Dage er mer eller mindre utilregnelige, […]. I den tid vilde det være en Forbrydelse af oss f.eks. at optræde som Dommere.»

Lie skriver om hvordan legers oppfatning om menstruasjonsforstyrrelser påvirket samtidens ideer om kjønn på 1800-tallet.

Disse ideene kom blant annet til uttrykk i diskusjoner om kvinners stemmerett og utdanningsmuligheter, slik Hulda Garborg uttrykker over.

Stadig mer ekkelt?

«Hon har färdigt inhandlat båda bindor och tamponger och försöker träna på skriftskolelägrets wc. Det går säkert en hel ask med ob. Det funkar inte alls. Det känns motigt, hårdt och trångt och tampongen lyckas hon inte alls få in. Panik! Det måste gå!» (Fra Elina Oinas’ kapittel.)

– I dag har en del unge jenter så sterke renhetsidealer at de til og med stopper menstruasjonen med p-piller; ikke fordi de trenger prevensjon, men fordi de syns menstruasjon er ekkelt. Det er et fenomen det kunne vært spennende å undersøke nærmere, sier Bondevik.

– Ja, og her er Elina Oinas tekst interessant. Hun skriver om hvor viktig det er for unge jenter å ha bind eller tamponger som ikke syns, fastslår Lie.

Sosiologen Oinas analyserer unge kvinners egne fortellinger om hvordan de opplevde å få sin første menstruasjon. De snakker sjelden om blodet, men om praksis: Hvordan håndtere mensen slik at den ikke blir et problem?

Kulturen gir jentene rammer for hvordan de skal fortelle om dette. Det er umulig å sette et analytisk skille mellom erfaringen jentene har med den faktiske, biologiske kroppen, og den betydningen kulturen gir det å ha menstruasjon, skriver Oinas.

Misforsto menstruasjonshus

– Det vi ville gjøre i denne boka, var å vise variasjon og tvetydighet. Vi vil ikke slå fast hva menstruasjon egentlig er, eller hvilken ammepolitikk vi bør ha i Norge, sier Bondevik.

– I antropologen Kristin Hanssens kapittel kan man lese et eksempel på hvor galt det kan gå når man bare ser et fenomen fra én vinkel, sier Lie.

Antropologien er et av få fagfelt som har viet oppmerksomhet til menstruasjon. For eksempel er menstruasjonshus funnet hos mange folkeslag: Et hus hvor kvinner oppholder seg under menstruasjonen.

Vestlige misjonærer og bistandsarbeidere har gjerne oppfattet disse husene som noe negativt, et slags fengsel hvor kvinner oppholder seg fordi de ses som urene. Bistandsarbeidere har i noen tilfeller sørget for at huset ble revet.

Det har i mange tilfeller gjort kvinnenes situasjon dårligere, ikke bedre. Menstruasjonshusets funksjon er ikke bare å beskytte resten av landsbyen mot en uren kvinne.

– Det har også hatt en sosial funksjon: Kvinner samles her, de kan slappe av, og husene var ofte plassert slik at de kunne snakke med forbipasserende, forteller Lie.

Erter og flesk sammen med morsmelk

I motsetning til menstruasjon, er amming et hyppig diskutert tema i nordisk offentlighet, blant annet i forbindelse med fordeling av foreldrepermisjon. Norge og Danmark er blant de land i verden med høyest ammefrekvens.

Men troen på at «bryst er best» har ikke alltid vært der: Historiker Anne Løkke skriver i boken om befolkningen på Øst-Jylland som trodde barn ble sterkest hvis det fikk vanlig mat fra fødselen av. En lege kommenterer i 1874:

«Man tænke sig nu et spædt Børn spise Kål og Ærter, som om vinteren er Hovedføden, surt Rugbrød, salt Kjød og Flæsk, og man må næsten give Befolkningen Ret i den ovennævnte Tro; Thi de Børn, som kommer godt over det, må i Sandhed være stærke.»

Barnedødeligheten var også langt større her enn på Fyn, hvor barna i samme periode fikk utelukkende brystmelk fram til de selv strakte seg etter annen mat.

Bryst er best – men bare så vidt

Godt at man har sluttet å gi nyfødte erter og flesk – men sosiolog Anne Lise Ellingsæter viser at det kan gå for langt den andre veien også. Hun hevder at den offisielle troen på at amming er best er så sterk i Norge at kvinner som ikke kan eller vil amme ofte får dårlig informasjon om alternativene.

Mange sliter også med følelsen av å være en dårlig mor, til tross for at morsmelkerstatning i dag er nesten like bra som brystmelk – i hvert fall i vår del av verden.

– Den norske ammepolitikken vi ser i dag startet som et feministisk prosjekt på 1970-tallet, i en periode hvor det var nesten umulig å kombinere lønnsarbeid og amming. I dag har det blitt et medisinsk hegemoni at morsmelk er best fra et helsesynspunkt. Å kritisere norsk ammepolitikk er som å banne i kjerka.

– Men når vi lar samfunnsvitere se på konsekvensene av en medisinsk anbefaling, utvider vi kunnskapen om dette biologiske fenomenet, sier Kveim Lie.

Flere fag gir ikke automatisk kvalitet

Samfunnsvitere og humanister møter ofte et krav om å trekke biologi inn i sin forskning. Redaktørene av Rødt og hvitt understreker at de mener tverrfaglighet er like viktig for naturvitere.

De advarer også mot å gi tverrfaglig forskning en alt for høy status.

– Tverrfaglighet er i vinden, men forskning blir ikke god bare fordi den er tverrfaglig. Det er en fare for at oppdragsforskning maskeres som tverrfaglig forskning i en tid hvor universitetene har stadig større krav om å være lønnsomme. Men det tverrfaglige byggverket blir ikke sterkere enn bena det står på.

– Poenget med å krysse faggrensene må være å komme til ny innsikt om en problemstilling man utarbeider sammen, ikke å levere kjappe løsninger på samfunnsproblemer, sier Lie.

– Det er selvsagt også en fare for at man snakker forbi hverandre når man kommer fra ulike fagtradisjoner. Det har vært utfordrende å redigere forskere fra andre fagfelt – men forhåpentligvis har resultatet her blitt at artiklene har blitt mer tilgjengelige for lesere utenfor akademia, sier Bondevik.