Spørsmålet har utviklet seg til et klassisk tilfelle av vitenskapelig ne-he-hei, jo-ho-ho.

Det hele begynte i 2012, da en gruppe forskere oppdaget at musklene våre skiller ut hormonet irisin når vi trener. Bruce M. Spiegelman og kollegaene hans mente hormonet i sin tur får fettcellene i kroppen til å forbrenne fett i stedet for å lagre det.

Funnet vakte stor oppmerksomhet, delvis fordi det tente håp om at man kunne lage en treningspille som gir gode treningseffekter selv til sofasittere.

Men så kom innvendingene.

Mener irisin finnes og virker

Flere andre forskere fant ikke spor av at kroppen til mennesker og flere andre dyr lager irisin ved fysisk aktivitet, eller at stoffet påvirker fettet vårt.

Forskerne mente at Spiegelmans målemetoder var for dårlige, og at en mutasjon gjorde at menneskekroppen bare produserer minimale mengder med irisin.

• Les også: Mer trening er ikke alltid bedre

I mars i 2015 publiserte Christian Drevon ved Universitetet i Oslo og internasjonale kollegaene en vitenskapelig artikkel der de mer eller mindre avskrev treningshormonet som en myte.

Nå er i midlertid Spiegelman tilbake med nye målemetoder og nye resultater.

– Disse dataene demonstrerer klart at menneskelig irisin finnes, sirkulerer [i kroppen] og blir regulert av trening, skriver han og kollegaene i siste utgave av tidsskriftet Cell Metabolism.

Ikke overbevist

Med de nye målemetodene fant Spiegelman og co ut at stillesittende mennesker hadde 3,6 nanogram irisin per milliliter blod, mens personer i intens aktivitet hadde litt høyere nivåer: 4,3 nanogram per milliliter.

– Menneskelig irisin sirkulerer i like høye eller høyere nivåer enn det som er observert for andre viktige hormoner, skriver de.

• Les også: Trening virker ikke like godt på alle

Forskerne er også uenige i at mutasjonen hindrer kroppen i å lage hormonet. De kritiserer på sin side Drevon og kollegaer for å bruke upresise målemetoder.

Men Drevon er slett ikke overbevist.

– Spiegelman og co har kanskje funnet en forbedret metode for å måle irisin, men den må sjekkes av andre forskere før den kan godkjennes, kommenterer Drevon i en e-post til forskning.no.

Få deltagere

Den norske professoren påpeker at Spiegelman hadde med svært få deltagere i forsøkene sine, bare fire som satt stille og seks som var aktive. Dette øker risikoen for at resultatene forstyrres av tilfeldigheter og individuelle variasjoner mellom forsøkspersonene.

• Les også: Litt trening gir bedre psykisk helse

Om det skulle være slik at irisin faktisk sirkulerer i blodet hos mennesker, har vi fortsatt ikke noe bevis for at det blir mer av hormonet når vi trener, skriver Drevon.

Dessuten presenterer Spiegelman og kollegaene ingen dokumentasjon på at irisin har noen innvirkning på fettvevet i kroppen.

Tidsskrifter ikke interessert

Både den nye og den tidligere undersøkelsen til Spiegelman er publisert i prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter. Disse tidsskriftene har imidlertid ikke være så interessert i å trykke forskningen som stred imot funnene.

I en tidligere forskning.no-sak uttalte Drevon at tidsskriftene ikke vil ha visse typer forskningsfunn.

– Det er slående at vi ikke kan få våre studier publisert i Nature og Cell Metabolism, og presentere andre data enn Spiegelman-gruppa, skriver han i e-posten.

Og dermed er definitivt ikke siste ord i denne saken sagt.

Referanse:

M. P. Jedrychowski, C. D. Wrann, J. A. Paulo, K. S. Nair, S. P. Gygi, B. M. Spiegelman, Detection and Quantitation of Circulating Human Irisin by Tandem Mass Spectrometry, Cell Metabolism, august 2015, Sammendrag.