Se, men også røre

Har du dårlig stedsans? En rottestudie antyder at det ikke er nok å bare se et sted for å huske det. Det må også utforskes for at minnet skal sitte.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Hvor er jeg? (Foto: Colourbox)" (Foto: Colourbox)
"Hvor er jeg? (Foto: Colourbox)" (Foto: Colourbox)

Vi kan få mye informasjon ut av å danne oss et mentalt kart over nye steder som vi bare ser med øynene.

Men for å huske et sted godt, hjelper det enda mer å bevege seg rundt og erfare det direkte.

Slike minner av egne, personlige erfaringer kalles for episodiske autobiografiske minner.

De er sterkt knyttet til cellene i hjernen som danner minner om, og mentale kart av, steder som vi har vært på. Disse cellene kalles stedcellene.

En ny studie som David C. Rowland og Cliff Kentros ved Institute of Neuroscience ved University of Oregon har gjort kan tyde på at slike mentale kart over et område lagres bedre i hjernen hvis man vandrer omkring og opplever stedet, enn hvis man bare speider utover det.

Mentale kart hos rotter

For å kunne skille mellom dannelsen av minner ved å observere et sted og ved å utforske det, plasserte Rowland og Kentros en gjeng rotter i en boks.

Derfra fikk rottene betrakte et ukjent miljø utenfor, men de fikk ikke utforske det. Inne i fra boksen kunne rottene danne seg et mentalt kart over det miljøet utenfor.

Men hvor godt innlært var egentlig kartet de hadde dannet seg kun ved observasjon? For å finne ut av dette, ga forskerne et kjemisk stoff til rottene, slik at nylig innlærte mentale kart ble svekket.

Dersom kartene var godt innlært, ville de derimot ikke bli påvirket av stoffet som rottene fikk.

Hjernen begynte på bar bakke

Rottene fikk så utforske det ukjente miljøet utenfor boksen. Aktiviteten i stedcellene i hippokampus hos rottene som hadde fått sine nydannede mentale kart svekket, liknet på aktiviteten hos rotter som utforsker nye miljøer de ikke har sett før.

Rottene hadde altså ikke klart å innlære det mentale kartet godt bare ved å se på det ukjente miljøet utenfra.

Hippokampus er det sjøhestformede området i hjernen som er svært sentralt når minner dannes.

Rottene ble oppfordret til å løpe rundt i kvadratiske bokser, mens forskerne registrerte aktivitetsnivået til enkeltceller i hjerneområdet entorhinal cortex. (Foto: Raymond Skjerpeng, Kavli Institute for Systems Neuroscience)
Rottene ble oppfordret til å løpe rundt i kvadratiske bokser, mens forskerne registrerte aktivitetsnivået til enkeltceller i hjerneområdet entorhinal cortex. (Foto: Raymond Skjerpeng, Kavli Institute for Systems Neuroscience)

Ikke overrasket over resultatene

- Dette er den første klare demonstrasjonen av at man må ha vært på et sted og opplevd det, for at det skal bli kodet inn i stedshukommelsen i hippokampus.

Det sier Edvard Moser, som er forsker og professor ved Centre for Biology of Memory (CBM) ved NTNU i Trondheim.

Den nye forskningen hinter også til hvorfor stedcellene i hippokampus er så sterkt assosiert episodisk autobiografisk minne. Det har vært godt kjent blant forskerne, men har vært vanskelig å forklare.

Moser er likevel ikke overrasket over de nye forskningsresultatene.

Blant annet går skader på hippocampus, som for eksempel ved Alzheimers sykdom, sterkt utover hukommelsen for egne erfaringer og gjenkjenning av steder.

Gjelder det også mennesker?

- Hos både mennesker og rotter er cellene i hippocampus aktive på bestemte steder i rommet - de deler rommet mellom seg, og disse cellene blir modulert av erfaringer og minner som vi har av stedet, det vil si den episodiske autobiografiske hukommelsen, sier Moser.

"Edvard Moser (Foto: Bjarne Røsjø)"
"Edvard Moser (Foto: Bjarne Røsjø)"

Han påpeker at studien er gjort med rotter, og ikke mennesker. Det kan være artsforskjeller mellom rotters og menneskers i evne til å lagre minner og mentale kart i en situasjon som forskerne her har prøvd å gjenskape.

Alle arter er svært avhengige av stedsansen for å overleve. Moser jobber selv med grunnlaget for stedsans og hvordan stedsminner blir lagret i hjernen, på nervecellenivå.

I 2012 blir David Rowland en del av Mosers forskningsgruppe, hvor han skal undersøke samspillet mellom forskjellige typer celler som bidrar til stedsans.

Nok til å forbedre stedsansen?

Men er det å koble et sted til egen erfaring nok til å forbedre stedsansen hos mennesker?

- Nei, fordi stedsansen vår består av flere faktorer, både korttids- og langtidshukommelse, evnen til romlig sansing, oppmerksomhet og flere andre aspekter, sier Moser.

For eksempel bør man ikke være distrahert eller opptatt med andre ting når man utforsker et sted for første gang, om man vil huske det godt i etterkant.

De nye forskningsresultatene blir publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences.

Referanse:

D. Rowland, Y. Yanovich, C.G. Kentros, A stable hippocampal representation of a space
requires its direct experience
, Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 18. august 2011

Powered by Labrador CMS