For å fatte beslutninger basert på kunnskap, og ikke bare synsing, bruker politikere forskning. Og i debatter gjør de sine argumenter tyngre ved å vise til forskning. Men det går noen ganger galt.

Slik bruker politikere (og andre) forskning på uheldige måter:

Satse alt på en studie

Forskning er som et puslespill. Hver bit – hver studie – blir lagt sammen til et bilde – den samlede kunnskapen på et felt. Hvis du tar ut én bit, kan den gjerne vise et vindu eller et fjes, men du ser ikke hele bildet.

Å bygge sin argumentasjon på bare én studie er et vanlig grep i politiske debatter. Og det brukes særlig når politikere finner en studie de synes passer veldig, veldig godt.

Fremskrittpartiets leder Siv Jensen gjorde det akkurat slik da hun i 2009 falt pladask for en svensk rapport. Den viste fram et dystert bilde av forstaden Rosengård i Malmø, som Jensen formidlet videre: lokalsamfunnet var snikislamisert og svensk lov var satt til side til fordel for sharialovene.

Det var en tynn rapport, som fikk massiv slakt av andre forskere. Men det viktigste her er at puslespill-biten ikke passet inn. Den viste andre resultater enn tidligere studier.

Det i seg selv er et varsko. Det kommer alltids en studie her og der som viser noe helt annet enn tidligere forskning. Det kan bety at forskerne med de avvikende resultatene har klart å få fram noe nytt. Men en studie er aldri ferdig ved publisering. Da begynner andre forskere sitt arbeid med å undersøke, kritisere og analysere. Det er først når studien eventuelt har blitt bekreftet av andre forskere at resultatene virkelig gjelder. Så det å bruke en fersk rapport med avvikende resultater i politisk debatt er risikofylt. For det kan like godt hende at forskerne har gjort en feil som at de er briljante.

Plukke litt her og litt der

Forskning spriker. Ulike resultater er helt vanlig. For eksempel er det stor forskjell på å dybdeintervjue 12 ungdommer med kriminelt rulleblad og analysere rettsstatistikk over all ungdomskriminalitet. Forskjellige metoder gir forskjellig innsikt.

For å få forskningssvar som passer deg, kan du rett og slett plukke ut de studiene som støtter ditt syn. Det er en vanlig øvelse hos politikere som er skeptiske til menneskeskapte klimaendringer. Det er ikke vanskelig å finne studier som viser at naturen tilpasser seg global oppvarming, og de kan brukes for alt de er verdt.

Bruke bitte små studier

Ikke alle temaer er utforsket. Det finnes mange områder i samfunnet der forskningen ikke har satt spor, der det ikke finnes systematisk innhentet og analysert kunnskap. Kanskje er det bare gjort spredte studier her og der.

Da kan du bygge dine beslutninger på et tynt grunnlag og allikevel «ha støtte i forskningen».

Villtolking

Om du ikke finner forskning som støtter ditt syn, kan du tolke eksisterende forskning din vei.

Det gjorde innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug da hun gikk ut i mediene med forskningsrapporten som beviste – ifølge henne selv – at flyktningbarn blir presset på flukt av familiene i hjemlandet.

Nei, det stemmer ikke, sa forskerne bak studien til NRK, og viste at studien slett ikke støttet den påstanden.

La et delresultat bli hele resultatet

Sylvi Listhaug måtte gjøre retrett i Politisk kvarter på NRK 7.4.15, da hun ble konfrontert med at studien om flyktningbarn slett ikke viste at de var presset på flukt. Men hun slo tilbake med en klassisk måte å bruke forskning: hun tok et lite delresultat, blåste det opp og gjorde det viktigst.

Ett av de 30 flyktningbarna som ble intervjuet i studien var nemlig blitt presset på flukt. Ifølge Listhaug beviste det at familiepress er et stort problem.

Mange forteller at ….

Politikere har et problem hvis forskningen viser noe annet enn det de ønsker. Da er en variant å se bort fra all forskning, altså systematisk innsamlet kunnskap, og heller bygge på det folk sier til deg, altså usystematiske og oftest udokumenterte erfaringer.

”Jeg har snakket med mange som jobber i flyktningemottak,” forklarte Listhaug, og de hadde fortalt om akkurat det hun selv hevdet. Hvem disse ”mange” er og antallet samtaler er ukjent. Personlige møter får større vekt enn studier.

Overse forskning man ikke liker

På noen felt er det uenighet blant forskere. For eksempel om bly i hagl er skadelig for miljø og helse. Der har norske forskere kommet fram til at blyet forurenser naturen og at det er ugunstig å spise kjøtt som er skutt med blyhagl. Svenske forskere kom til en annen konklusjon.

I fjor opphevet Stortinget forbudet mot bly i hagl brukt på jakt i våtmark. De støttet seg på de svenske forskerne. At forskningen samlet sett, både i Norge og internasjonalt, heller til at blyhagl er skadelig, tok ikke politikerne hensyn til.

Sverte forskning man ikke liker

”De opptrer som fanatikere,” skrev stortingsrepresentant Gunnar Gundersen i en kronikk om fem forskere fra Høgskolen i Hedmark og NINA. De hadde nemlig hevdet at det var godt dokumentert gjennom forskning at blyhagl skadet helse og miljø.

Gundersen tok et kjent grep fra politikken: svekke argumenter gjennom å svekke motstanderne som personer. Han mente at de norske forskerne var hysteriske og fanatisk opptatt av å få rett. Og dermed er det berettiget å se bort fra resultatene deres.

En variant av dette er å si at den forskningen som finnes, ikke er god nok og at det må flere studier til. Slik kan beslutninger utsettes. Den tidligere helseministeren i Storbritannia, Anna Soubry, brukte denne taktikken, da hun uttalte at kunnskapsgrunnlaget for å innføre nøytrale sigarettpakker var for dårlig. Det var forskerne bak 49 ulike studier helt uenige i.

Endre på resultatene

Politikere og departementer bestiller ofte forskning til saker de har under behandling, men det hender de ikke liker svarene de får.

De kan da putte forskningen i en skuff, men spenstigere er det å endre på resultatene.

Det gjorde departementet til daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (A) da en forsker ved Sintef leverte en rapport om sykefravær i Norge. Solveig Osborg Ose skrev at det er uklart om Norge har et høyt sykefravær i forhold til andre land, men det ville ikke departementet ha noe av. De ba om å få endret konklusjonen, slik at rapporten skulle slå fast at det norske sykefraværet var høyt sammenlignet med andre land, fortalte Osborg Ose til NRK Ekko 1.9.14.

Tidligere president George W. Bush hadde også et egenrådig forhold til vitenskapen. Han bestemte seg blant annet for at forskning støttet at abort kunne føre til brystkreft, og det nasjonale kreftinstituttet ble beordret til å spre presidentens tvilsomme budskap.

Bestemme sjøl

Har du makt, har du muligheter. For da er styring av forskningen en mulighet.

Det forsøkte fiskeriminister Per Sandberg (FrP) – da han nylig uttalte at Havforskningsinstituttet bør støtte opp om sjømatnæringen, framfor å forske fritt. Han ønsker seg lojale forskere som deler regjeringens ambisjoner. 

Også andre politikere har forsøkt dette, gjennom å øke eller redusere bevilgninger, eller rett og slett stoppe all forskning på et felt.

Georg W. Bush innførte i 2001 en lov som forbød offentlige midler til studier til stamcelleforskning på befruktede egg. Og i 2006 brukte han vetoretten mot Kongressen for å opprettholde forbudet. Bush uttalte at slik forskning var å ta uskyldige liv, mens forskerne på sin side forklarte at de brukte overtallige egg fra assistert befruktning og at disse eggene ellers ville bli kastet. President Barack Obama fjernet senere begrensningen på stamcelleforskningen.

––––––––—

Det er ikke bare politikere som tøyer resultater til sin fordel. Interesseorganisasjoner legger tyngde til forskning som styrker sin sak. Alternativmedisinere bruker tynne og små studier som viser at deres preparat virker. Forskning blir brukt selektivt som sannhetsmantra i debatter over kafé- og stuebord. 

Fornuftig bruk av forskningsresultater gir innsikt, men kritisk sans er ganske enkelt helt nødvendig.