På et laboratorium ved Shrine of the Book (Bokens helligdom) på Israels Museum har jeg sittet med lupe over gammelt pergament nesten hvert år fra 1992. De siste årene har jeg brukt et avansert digitalt mikroskop som kan gi meg lysforsterkede eller infrarøde bilder av små detaljer. Der dukker det opp blekkflekker som kan identifisere flere bokstaver og ord enn mine forgjengere har sett.

Dødehavsrullene regnes som det viktigste arkeologiske tekstfunn i det 20. århundre. Rester av mer enn 900 bokruller ble funnet nær Qumran ved nordvestbredden av Dødehavet i årene 1947–56.

Det dreier seg om gammeltestamentlige bøker og andre tidlig-jødiske skrifter, kopiert på bokruller i perioden 250 år f.Kr. til 90 e.Kr. De største rullene hører til Shrine of the Book (Bokens helligdom) på Israels Museum, der noen av dem er utstilt.

Tusenvis av større og mindre fragmenter tar de israelske oldsaksmyndigheter hånd om, og det er disse jeg har vært med å undersøke.

Norske Dødehavsruller

Fra 1994 fikk den norske Schøyen-samlingen tak i tekster fra Judeaørken. Først småbiter som var falt av viktige bokruller da de ble fotografert i Jerusalem i 1949 – arvegods etter to amerikanske forskere fra den tiden.

I tiårsperioden frem til 2009 ble samlingen supplert. Fragmentene kom fra Betlehem-familien Kando. På 50-tallet fungerte de som mellommenn mellom beduiner og museene i Jerusalem, nå hentet de tekster frem fra slektens påståtte restlager. De største norskeide fragmentene (fra Josva og Tredje Mosebok) måler 9 x 22 centimeter. De fleste er langt mindre.

En del interessante gjenstander fra Judeaørken ankom også. Det mest spennende var nok et linklede på 53 x 65 centimeter som hadde innhyllet en viktig bokrull, Tempelrullen. Fra 2008 dukket også fire pengesterke amerikanske samlinger opp på markedet, de fikk tak i rundt tretti fragmenter.

Etter hvert fikk vi stablet på bena et større forskerteam med midler fra Norges Forskningsråd og Universitetet i Agder. Fra 2012 arbeidet vi intenst med Schøyen-tekstene: Tre tekstforskere i Norge, én i Jerusalem, en fysiker og en papyrus-konservator i Berlin, håndskriftekspert i Strasbourg, eksperter på radioaktiv testing av keramikk i Jerusalem, Budapest og Missouri, og et Carbon-14 laboratorium i Holland.

Mistanken vekkes

I 2014 ropte vår håndskriftekspert fra Strasbourg varsko. Michael Langlois er førsteamanuensis i Det gamle testamente og spiller bassgitar i et profesjonelt band så hestehalen flagrer. Han er en av de fremste kjennere av håndskriften i en rekke antikke språk, og kan ofte datere skriverne til pluss/minus 20 år.

Med mikroskop over originalfragmentene merket han seg at blekket på to av dem var uvanlig blankt og skinnende til å skulle være to tusen år gammelt. Og blekk på to andre var kanskje bevart der overflaten av pergamentet var slitt bort. Betydde dét at blekkbokstaver var blitt påført gammelt pergament i nyere tid?

For godt til å være sant?

Vi tre tekstforskere i Norge begynte å kikke på karakteristika vi hadde merket oss før. Flere av tekstene inneholdt spennende avvik fra standardteksten til det gamle testamentet. Tekstvarianter som her dukket opp for første gang, men som fantes som forslag i noteapparatet i fagutgaven av Den hebraiske bibel. For godt til å være sant?

Teksten på flere fragmenter samsvarte linje-for-linje med moderne tekstutgaver. Det virket usannsynlig at så mange bokruller skulle treffe akkurat linjelengden i Biblia Hebraica eller tidligere utgitte Qumran-tekster. Bokstavene var ofte ujevne, som om de var skrevet på slitt gammelt materiale, ikke på glatte, nypreparerte bokruller. Noen av bokstavene så ut som de var ‘krympet’ for å få plass innenfor kantene på fragmentet.

På noen fragmenter konvergerte linjene også, slik at man fikk plass til tre linjer over hele lengden selv om fragmentet var lavere på den ene siden.

Moderne blekk  

Fem mistenkelige fragmenter av pergament og papyrus ble sendt med kurér til Berlin, samt noen ekte papyruser å sammenligne med. På laboratoriet i Berlin ble bitene scannet med avanserte metoder.

Jeg ba vår fysiker Ira Rabin sjekke om hun kunne identifisere blekk oppå støv-sedimentene som hadde forbundet seg med pergament og papyrus gjennom to tusen år i ørkenen. Nettopp dét kunne hun bekrefte. I andre tilfeller fant vi blekk fra bokstaver der øvre halvpart av pergamentet var slitt bort.

Geiteskinn har to sjikt, vanligvis ble begge bevart når en preparerte pergament, som gjerne var 0.45 millimeter tykt. Vi visste fra andre bokruller at der det øvre sjiktet er erodert bort kan det ikke være blekkrester igjen på laget under.

Papyrus skrevet gal vei

Tre fragmenter av Enoks bok og Tobit-bøkene (‘apokryfe bøker’ som kan være med i katolske eller ortodokse bibelutgaver) var skrevet på papyrus.

Antikke papyri består av to lag med siv-fibre, ett vertikalt og ett horisontalt. Det siste er preparert glattere og danner forsiden, det er jo lettere å skrive langs horisontale fibre.

Maks ti prosent av antikke papyri er skrevet ‘på tvers’ – det kunne vår tyske papyrusekspert Myriam Krutzsch fortelle. Hun så raskt at de tre fragmentene var skrevet på tvers – det samme gjelder en fjerde papyrus solgt fra Betlehem til en samling i Texas.

Sjansen for at fire autentiske antikke papyrusruller skal dukke opp etter 2003, alle fire skrevet på tvers, er statistisk sett 1/10 000. Var det én slik, er sjansen 1/10; for to 1/100; for tre 1/1000.

Avsløring

Dermed kunne forskerteamet i august 2017 dokumentere moderne forfalskning av ‘Dødehavstekster’ i en fagartikkel i Dead Sea Discoveries og en bibelfaglig kongress i Berlin.

Falske tekster er produsert, til dels så dyktig at bibelforskere må ha vært involvert, og solgt for millionbeløp til samlere i Norge og USA.

Jeg er selv blant forskerne som har “gått i baret.” I 2006 gav jeg og en tysk forsker, etter et møysommelig forskerarbeid, ut en Tobit-tekst i Revue de Qumran – en tekst som nå er klassifisert som falsk.

Og teamet bak Biblical Texts Older Than the Bible har nok investert mer enn ett forsker-årsverk i tolkning av tekster vi ikke lenger tror på. Disse og andre forfalskede fragmenter har skitnet til våre databaser med antikke tekster. Dette er faktisk manipulering av vår kulturelle historie.

Venter på FBI

Hvordan gikk det så med bitene i Schøyen-samlingen? Der er det åtte gammeltestamentlige fragmenter fra Judeaørken som uomtvistelig er ekte, og åtte tidlig-jødiske tekster det ikke er noen grunn til å tvile på (publisert i Gleanings from the Caves, 2016).

Forskerteamet har dokumentert at ni fragmenter er forfalsket. tekster fra Det gamle testamente, Tobit og Enoks bok. Så er det ti andre fragmenter med bibeltekst der vi ikke har konkludert endelig, en rekke av disse har problematiske karakteristika.

De fire amerikanske samlingene, alle med en konservativ kristen-teologisk profil, ligger dårligere an. Av tretti fragmenter er det bare ett jeg er sikker på er ekte. Alle de tretten fra Museum of the Bible, utgitt i Dead Sea Scrolls Fragments in the Museum Collection, 2016, har problematiske trekk.

Er det tilfeldig at konservative kristne samlere i Texas nettopp fikk kjøpe en tekst fra Tredje Mosebok som avviser homofilt samliv? Nå venter jeg på at FBI eller israelsk politi tar initiativ til å sjekke større bankoverføringer fra konti i Betlehem og Sveits til personer som har bidratt til slik dirty business.