Hvordan kan det ha seg at en litterær analyse av en fransk roman fra 70-tallet har vakt interesse blant folk innen medisin- og helsefag? 

Etter at jeg tok doktorgraden har både psykiatere og psykologer tatt kontakt, og jeg har blitt invitert til å holde foredrag om kropp og litteratur på helt andre arenaer enn de jeg er vant til.

Men kanskje er det ikke så rart? Gjennom ordene, som jeg analyserte i min doktoravhandling, er en roman som viser at kropp og sjel, og dermed også helse og livssituasjon, henger nøye sammen.

Dette er anerkjente tanker, som de fleste av dagens leger forholder seg til i sine møter med pasienten. De siste 10-15 årene er det også frembrakt solid vitenskapelig dokumentasjon av at all livserfaring gjenspeiles i kroppen, så vel i hjernen og nervesystemet som i hormon- og immunsystemet.

Men hvor lett er det egentlig å kvitte seg helt med den tradisjonelle vestlige forståelsen av kroppen som splittet? Og i hvilken grad tar medisinske og helsefaglige utdanninger inn over seg at sykdom ikke bare er et biologisk fenomen, men også betinget av sosiale og kulturelle forhold?

De eksistensielle, menneskelig sidene ved kroppslige symptomer kommer som regel ikke til uttrykk i tradisjonelle medisinske fremstillinger. Det er også mange leger som etterlyser en medisin som ikke skiller mellom kropp og bevissthet og som er i stand til å innlemme pasientens eget erfaringsgrunnlag.

For eksempel har diagnostisering og behandling av kronisk utmattelsessyndrom vært gjenstand for mye debatt. Her mener jeg skjønnlitteraturen kan komme inn og bidra konstruktivt.

Jeg mener at litteratur tilbyr innsikt og kunnskap som mange innen helsesektoren kan dra nytte av, og som ikke er lett tilgjengelig andre steder.

Hva er spesielt for litterære fremstillinger?

Mens den fornuftsbaserte vitenskapens fremstilling av kroppen som regel bare gir én del av bildet, lar skjønnlitteraturens kompleksitet og flertydighet hele mennesket komme frem.

I litteraturen finner vi førstepersonserfaringene som mangler i den medisinske teorien. Ofte kan den subjektive fortellingen om et bestemt menneske tematisere allmenne eksistensvilkår på en langt klarere måte enn ren faktaformidling.

Det litterære språket tilbyr rett og slett en annen tilnærming til virkeligheten.

I min doktoravhandling viser jeg hva et litterært verk, nærmere bestemt en fransk roman, kan lære oss om forholdet mellom kropp og erfaring. Romansjangeren er en åpen sjanger som fornyer seg hele tiden, og er derfor godt egnet til å romme uorden, det usikre og tvetydige, til å fortolke den sammensatte menneskelige virkeligheten.

I analysen av Marie Cardinals Gjennom ordene har jeg vært spesielt opptatt av hvordan den subjektive fortellingen settes inn i en sosial og kulturell sammenheng, og hvordan språket bærer frem de erfaringene kroppen har gjort, blant annet ved hjelp av kreative metaforer og tegnsetting. Boka er at godt eksempel på hvordan romansjangeren og det litterære språket kan bidra til større innsikt i forholdet mellom kropp og omgivelser, og viser skjønnlitteraturens relevans for medisinsk og helsefaglig utdanning og forskning.

Et supplerende perspektiv

Det er mange som har påpekt og vært opptatt av likheten og sammenhengen mellom litteratur og psykoanalyse. Det er imidlertid klart at skjønnlitteratur kan bidra bredere enn dette. Litteratur og medisin er blitt et etablert internasjonalt felt med egne konferanser og tidsskrifter. I USA har man hatt undervisningsopplegg i litteratur for medisinerstudenter siden 1970-årene, og Europa har etter hvert kommet etter.

På Universitetet i Oslo har det vært undervisning i emnet på medisinstudiet siden 1996. Dette er skritt i riktig retning og bør være en inspirasjon for andre utdanninger, for det er ingen tvil om at ikke bare litterære kroppsfremstillinger, men også teorier og metoder fra humaniora og litteraturvitenskapen kan berike mange ulike felt innen medisin og helse gjennom å tilby annerledes, supplerende og potensielt kritiske perspektiver.

Kroppens erfaringer

Gjennom ordene handler om en kvinne i krise som finner balansen gjennom psykoanalyse. Hun setter ord på og får innsikt i sin egen historie. Marie Cardinals roman utforsker hvordan kroppen bærer på ufortalte fortellinger om opplevelser og oppdragelse.

Boka fikk stor oppmerksomhet og mange lesere da den kom ut i 1975, både fordi den tar opp kvinnefrigjøring, som var et viktig tema på denne tiden, og fordi den forteller en sterk og selvopplevd historie som mange kan kjenne seg igjen i.

Den ble gjenstand for en rekke tidstypiske feministiske og psykoanalytiske analyser. I min avhandling presenterer jeg en nylesning i lys av dagens kroppsinteresse innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag.

Doktorarbeidet hadde to hovedmål: å finne ut hva Gjennom ordene kan lære oss om kropp og erfaring, og å undersøke hvilke muligheter det litterære språket har til å uttrykke dette forholdet.

Jeg ble likevel overrasket over responsen denne analysen av et litterært verk fikk fra andre fagfelt. Som nevnt har jeg holdt foredrag om kropp og litteratur på helt andre arenaer enn de litterære, blant annet for forskere på Institutt for Helse og samfunn på Universitetet i Oslo. Her diskuterte vi hvordan de ansatte kan bruke skjønnlitteratur i sin undervisning av studenter innen fysioterapi og sykepleie.

Vi kom frem til at det er ikke nok å sette en novelle eller et utdrag av en roman på studentenes pensumlister. De som underviser, må også selv forholde seg til både skjønnlitteratur og litterære analyser for å kunne integrere relevante eksempler i egen forskning og undervisning. Flere ga uttrykk for at de kategoriene jeg har laget for å analysere kroppen i Cardinals roman, ville være gode analytiske redskaper i deres fag.

Den sammensnørte kroppen

Gjennom ordene illustrerer på en tydelig og konkret måte at kroppen er basis for vårt forhold til verden og de andre, og at man ikke kan skille mellom kropp og bevissthet, fordi bevissthet er noe kroppslig.

Romanen viser hvordan vi erfarer via kroppen, hvordan vi er kroppen, og hvor tett kropp og omgivelser er knyttet sammen. Oppdragelse og opplevelser setter seg i kroppen, og reaksjonene på disse viser seg på ulike måter.

Et eksempel er kroppen til jeg-fortelleren i boken som barn. Hun sitter stivt ved middagsbordet, med hendene på hver side av tallerkenen, rett i ryggen, uten å berøre stolryggen. Det er en ufri, skamfull kropp, som føler seg konstant overvåket. Jeg har kalt denne kroppskategorien den sammensnørte kroppen.

Den sammensnørte kroppen kan ses som et resultat av den strenge oppdragelsen jenta fikk i det franske katolske kolonimiljøet i Algerie, hvor hun vokste opp. Den voksne fortelleren, som går i psykoanalyse i Paris, påpeker at oppdragelsen gikk ut på å forme henne etter et idealbilde hvor renhet og lydighet var stikkord, og deretter plassere henne inn i et samfunn basert på et hierarkisk forhold mellom menn og kvinner, franskmenn og arabere.

Formingen ble imidlertid rigid og kjærlighetsløs, av og til direkte grusom, fordi moren, som var eneansvarlig for å oppdra datteren, selv hadde støtt på denne kulturens grenser og var sterkt preget av det.

Vi finner igjen den sammensnørte kroppen i jeg-ets voksne kropp. Først som dobbeltarbeidende kvinne, fremstilt som robot, fullstendig styrt av allment vedtatte sannheter om hva en kvinne bør være. Deretter rett før hun begynner i psykoanalyse: sammenkrøpet i fosterstilling på badet. Den sammensnørte kroppen viser hvor tett kulturell ramme og personlig tragedie er vevd sammen, og hvordan kroppen kan bli en tekst, eller et display som stiller dette til skue.

Den groteske og den lykkelige kroppen

Jeg har delt kroppsbeskrivelsene i romanen inn i tre hovedkategorier. I tillegg til den sammensnørte finner vi også den groteske og den lykkelige kroppen. Gjennom analyser av scener som illustrerer de ulike kroppsbildene, har jeg undersøkt hvordan romanen fremstiller kroppens reaksjoner, tilstander, følelser og bevegelser.

Den voksne jeg-fortelleren har store psykosomatiske plager. Hun beskriver i de første kapitlene hvordan hun opplevde kroppen sin da hun var på det sykeste. Det er et grotesk kroppsbilde som understreker de tabubelagte sidene ved menneskelivet.

Hun forestiller seg at den går i oppløsning. Også tankene hennes ser ut til å gå i oppløsning. Det er ikke mulig å skille mellom det mentale og det kroppslige kaoset. Det tydeligste symptomet på problemene hennes er blodet som renner som en evigvarende menstruasjon.

Både den sammensnørte og den groteske kroppen kan tolkes som stumme protester mot kulturens grenser, normer og idealer. De kroppslige symptomene, og spesielt blodet, tvinger imidlertid kvinnen, som selv aner at dette ikke er et rent kroppslig problem, til å oppsøke psykiateren og begynne å uttrykke med ord den historien kroppen sitter inne med.

Dette blir løsningen for henne. Boka skisserer en utvikling i retning av et lykkelig kroppsbilde, knyttet til muligheten til å uttrykke seg gjennom skrift, å styre sin egen kropp i overenstemmelse med egne overbevisninger, å rette blikket utover og glemme seg selv.

Veien videre

En av grunnene til Gjennom ordenes suksess er altså helt klart at den illustrerer de eksistensielle sidene ved kroppslig smerte eller symptomer, et aspekt som ofte mangler i den medisinske teorien.

Den tilbyr et annerledes og supplerende perspektiv og har et kritisk potensiale. Derfor er den et godt eksempel på hvordan romansjangeren og det litterære språket kan bidra til større innsikt i forholdet mellom kropp og erfaring, og skjønnlitteraturens relevans for medisinsk og helsefaglig utdanning og forskning.

At Universitetet i Oslo tilbyr skjønnlitteratur på pensum for medisinerstudenter, og at forskere innen helse og samfunn er interesserte i litterære analyser, gir håp om at flere utdanninger går den samme veien.

Referanse: 

Lyngstad, Brit H.: Kroppen som display. Kropp, skrift og kultur i Les Mots pour le dire av Marie Cardinal, Universitetet i Oslo, 2013.