Den 27.1.2012 publiserte forskning.no en artikkel av Matias Helgheim basert på uttalelser fra førsteamanuensis Ragna Aarli ved Juridisk fakultet, Universitetet i Bergen. Artikkelen har tittelen Feller dom over DNA-beviset.

Vi ønsker å knytte noen kommentarer til spørsmålene om statistiske beregninger og relevansen av DNA-analysene i den enkelte straffesak.

Det rettsgenetiske saksarbeidet

Avdeling for biologiske spor ved Folkehelseinstituttet (tidligere Rettsmedisinsk institutt) analyserer biologiske spor på oppdrag fra politi og påtalemyndighet.

Politiet sender oss ulike typer spormateriale, der muligheten for å få fram en DNA-profil varierer avhengig av typen cellemateriale i prøven. Sakens parter må således forholde seg til at manglende funn ved våre undersøkelser ikke utelukker at en handling kan ha funnet sted.  For eksempel vil det ikke alltid la seg gjøre å finne biologisk materiale fra gjerningsmannen ved undersøkelse av fornærmede etter et seksuelt overgrep.

I andre tilfeller vil imidlertid biologiske spor være situasjonsbetingede og vil kunne knyttes direkte til den kriminelle handling. Dette kan for eksempel være blodspor fra en påkjørt fotgjenger på panseret til den aktuelle bilen. Andre spor fra løse gjenstander, som spytt eller overflateceller på sigarettsneiper funnet på bakken utenfor en ranet butikk, kan vanskeligere knyttes opp til lovbruddet. Relevansen av en eventuell DNA-profil framstilt fra det biologiske materialet må vurderes av oppdragsgiver i enhver sak.

Beskrivelser eller statistikk?

Basert på kunnskap om hyppigheten av varianter av de undersøkte DNA-markører i befolkningen vet vi at en ren/fullverdig DNA-profil vil være individspesifikk og således identifiserende, dersom nære slektninger kan utelukkes som alternative opphav til sporet.

Resultatet av en DNA-analyse formidles til oppdragiver ved at det opplyses hvorvidt prøven har gitt et svar, og om resultatet fra et spor eventuelt matcher referanseprøven, for eksempel fra en siktet i saken. Vi bruker per i dag verbale uttrykk for å beskrive den bevismessige vekt resultatet kan tillegges, hvilket er svært vanlig i internasjonal sammenheng.

For noen type resultater kan det imidlertid gjøres statistiske beregninger, men det finnes i dag ikke statistiske metoder for å regne på alle typer DNA- resultater.  Dette gjelder for eksempel prøver der det er blanding av biologisk materiale fra flere personer, noe som gir et komplekst resultat som kan være vanskelig å tolke. I artikkelen på forskning.no reises spørsmålet om vi bør rapportere våre DNA-funn basert på statistiske beregninger, slik Aarli har anbefalt overfor Justis- og politidepartementet.

Om statistiske beregninger

Artikkelen nevner bruk av såkalte «likelihood ratio»-beregninger. Dette er den statistiske metoden som det internasjonale fagmiljø anbefaler brukt, gitt at beregninger skal utføres.

Metoden er således godt kjent i vårt fagmiljø og baserer seg på at et resultat kan vurderes statistisk under to eller flere alternative hypoteser, gjerne uttrykt som forholdet (ratioen) mellom det som kalles henholdsvis aktors og forsvarers hypotese. Hypotesene kan framsettes på følgende måte:

• Aktors hypotese: «Det biologiske sporet er en blandingsprøve som stammer fra fornærmede og siktede»
• Forsvarers hypotese: «Det biologiske sporet er en blandingsprøve som stammer fra fornærmede og en annen, ubeslektet person

Dette forholdet kaller vi altså ”likelihood ratio”, forkortet ”LR”. Aktors hypotese angis alltid over og forsvarers hypotese under brøkstreken i forholdet, slik at LR = aktors hypotese/forsvarers hypotese. Regnestykket baseres på kunnskap om hyppigheten av de påviste DNA-markører i befolkningen og vil som regel gi et tall i størrelsesorden over én million.

Rapportering av DNA-resultatet vil da bli av typen: «Det er 100 millioner ganger mer sannsynlig at sporet stammer fra tiltalte enn fra en annen tilfeldig, ubeslektet person i befolkningen». Det at tallene vil være så høye gjør at det kan være en fare for at man ser bort fra andre opplysninger med relevans for saken.

Varierende bruk internasjonalt

Hvorvidt og i hvilken grad man benytter slike beregninger varierer internasjonalt, selv innen Skandinavia. I England, hvor man på flere fagområder har tradisjon for bruk av slike beregninger i rettslig sammenheng, har Royal Statistical Society initiert en arbeidsgruppe som gir rettsvesenet rettledning i bruken av statistiske beregninger. Gruppen består i tillegg til biomedisinere og statistikere av universitetsansatte jurister, dommere og advokater.

Dette reflekterer at rapportering basert på statistiske beregninger i rettslig sammenheng krever samspill mellom biomedisinske fagfolk og rettsvesenets aktører, da manglende kunnskap og forståelse kan føre til misforståelser og feil anvendelse. Den engelske arbeidsgruppen og øvrig faglitteratur omtaler fallgruven som innebærer slutning om skyld og uskyld ut ifra beregninger om en DNA-profils hyppighet i befolkningen uten å ta andre bevis i saken i betraktning. 

Vi deltar for tiden i et samarbeid med blant annet Riksadvokaten og Domstolsadministrasjonen for å avklare hvordan DNA-resultater bør rapporteres for domstolene på best mulig måte.

DNA-bevisets betydning for den kriminelle handling

Bevisvurderingen av et DNA-resultat kan sies å følge et hierarkisk system med tre nivåer:

1. Kildenivå: Samsvarer resultatet av DNA-analysen for spor- og personprøve?
2. Aktivitetsnivå: Vurdering av biologiske spor i relasjon til aktivitet på åstedet.
3. Skyldnivå: Rettens vurdering av de samlede bevis.

Rettsgenetikeren uttaler seg vanligvis på kildenivået. Her er spørsmål om samsvar mellom DNA-analysen for spor- og personprøver (det vil si referanseprøve fra involverte personer) ofte sentralt. Av og til kan rettsgenetikeren også uttale seg i forhold til et aktivitetsnivå. Et DNA-resultat forteller riktignok intet om når eller hvordan cellematerialet ble avsatt.

Likevel kan rettsgenetisk kunnskap om avsetningsmekanismer for celler og om overlevelsesevne for biologisk cellemateriale på ulike typer overflater av og til vurderes inn i sakens sammenheng. Den sakkyndige gjør selvfølgelig aldri betraktninger rundt spørsmålet om skyld/uskyld.

DNA-funn er et av mange bevis

I følge Aarli er det vanskelig for en forsvarer å bestride et DNA-bevis. Dette er ikke vår erfaring. Selve DNA-resultatet bestrides riktignok sjeldent, men man stiller i stedet spørsmål om DNA-funnets relevans for den påståtte kriminelle handling: Er det biologiske materiale som har gitt opphav til DNA-profilen avsatt før eller i forbindelse med forbrytelsen? Eller kan materialet ha blitt tilført etter at prøven ble sikret av politiet (såkalt kontaminasjon)?  Dette er spørsmål som den sakkyndige rettsgenetiker i svært liten grad kan svare på, men som må avklares gjennom politiets øvrige etterforskning.

Hvorvidt «eksakte bevis» (jfr artikkelens omtale av DNA-bevis) er et problem for rettssystemet, kan vi som fagpersoner vanskelig ha noen mening om. Det tør imidlertid være et kjent prinsipp at dommeren i en sak må ta alle relevante fakta i betraktning, uansett hvor «eksakt» et eller flere av dem måtte være.

Aarli synes ikke å ta høyde for at DNA-beviset sannsynligvis ikke oppfattes og vektes “eksakt” og isolert. Vårt inntrykk fra arbeid med kriminalsaker inklusive rettsoppmøter er at DNA-funnene i alminnelighet aldri står alene som fellende bevis, men vil fremstå som et av svært mange elementer i en ofte kompleks bevisvurdering.