Det vises til debattinnlegg i Aftenposten 14.11.08 av Grønhaug, Jødal og Segalstad med tittelen Føre var i stedet for kunnskap? 

Forfatterne hevder blant annet at havet ikke kan bli surt ved tilførsel av CO2. Denne påstanden går i mot grunnleggende eksperimentell og teoretisk kjemi som viser at havet faktisk forsures når CO2 konsentrasjonen øker. Utsagnet til Grønhaug m. fl. strider derfor mot særdeles veletablert kunnskap.

Eksempler på beregninger av endringer i havets pH som følge av økt CO2 konsentrasjon kan, blant annet, finnes i Norsk Institutt for Vannforsknings (NIVA) rapport om forsuring av havet, samt i en rapport fra det britiske Royal Society. I tillegg til disse rapportene har en amerikansk undersøkelse, nylig omtalt på forskning.no, presentert målinger av pH som entydig viser at havets pH synker i takt med økende CO2, samt at denne forsuringen skjer mye raskere enn tidligere antatt.

Feiltolkning av naturfagseksperiment

Grønhaug m. fl. hevder videre at: 
Derfor er det en fysisk-kjemisk umulighet at korallrevene skal dø ut som følge av menneskeskapt forsuring. Tvert imot vil mer CO2 sammen med havets oppløste kalsium gjøre kalsiumkarbonat lettere tilgjengelig for kalkdannende organismer og for kjemisk utfelling av Kalkstein ….

Det er bra at Grønhaug m. fl. aksepterer at havet tar opp CO2 fra atmosfæren, og ikke hevder at atmosfærens CO2-økning skyldes utgassing fra havet, slik det feilaktig hevdes i CO2-debatten. Men at mesteparten av CO2-molekylene havet tar opp binder seg og synker til bunns, slik innlegget deres gir inntrykk av, er helt feil.

Dette er en myte som kanskje bunner i et eksperiment mange har utført i naturfagtimene på grunnskolen: Bruker man et sugerør til å blåse ned i kalkvann, vil CO2 i pusten føre til at det blakkes og det felles ut kalsiumkarbonat (kalk). Grunnen til dette er at kalkvannet er meget basisk. Derfor vil syren som dannes når CO2 løses i vannet (karbonsyre), bli nøytralisert og kalk, som blakker vannet, felles ut.

Sjøvann er ikke så basisk som kalkvann og derfor får vi ingen utfelling av kalk når sjøvannet tar opp CO2, fordi karbonsyren ikke nøytraliseres i samme grad. Faktisk er det slik at kalk løses opp fordi sjøvannet blir surere. Med litt tålmodighet vil forsøket med å blåse ned i kalkvann bekrefte dette: Blåser man lenge nok vil basen bli oppbrukt, og kalken som først ble felt ut, vil løse seg igjen.

Strider også mot geokjemiske observasjoner

Grønhaug m. fl. skriver videre at: Den eneste håndfaste empiri som foreligger, er hvordan forholdene var i tidligere tider …

Går man omlag 55 millioner år tilbake i tid, til en periode som kalles det Paleocene-Eocene varmemaksimum (PETM), steg atmosfærens CO2-innhold kraftig og var betraktelig høyere enn dagens (og havets pH var lavere enn i dag). Sedimentprøver fra fem lokaliteter i Sør-Atlanteren viser at under denne perioden forekom det en massiv oppløsning av kalsiumkarbonatsedimenter på havbunnen (Zachos m. fl., 2005).

Følgelig strider Grønhaug m. fl.’s argument om at økt CO2 fører til økt utfelling og dermed til økt sedimentering av kalsiumkarbonat, også mot empiriske data.

Forsuringen skader livet i havet

Økningen av havets CO2-innhold forsurer vannet og dette vil føre til vanskeligere leveforhold for de organismer som har skjelettet utenpå seg, for eksempel ulike typer plankton samt koraller.

Reprinted by permission from Macmillan Publishers Ltd: NATURE, Riebesell, U., I. Zondervan, B. Rost, P. D. Tortell, R. E. Zeebe, and F. M. M. Morel, copyright (2000) (http://www.nature.com/).

Elektronmikroskopibildet ovenfor viser to ulike organismer som benytter skall i sine ytre lag.

Bildene a, b, d og e er av organismen som på latin heter Emiliania huxleyi, mens c og f er av Gephyrocapsa oceanica. Bildene a-c er fra vann med pH tilsvarende likevekt med en atmosfærisk CO2 konsentrasjon på 300 ppm (nær dagens CO2) mens d-f er fra vann med pH tilsvarende en konsentrasjon mellom 780-850 ppm.

Organismene som ble utsatt for høyere CO2 konsentrasjon (og dermed lavere pH) viser en stor grad av deformasjon i sin skallstruktur i forhold til organismene som ble utsatt for en CO2 konsentrasjon nær dagens (Riebesell m. fl. 2000).

All grunn til å ta forsuringen på alvor

Man har over de siste år hatt en økende forskingsinnsats rundt forsuringsutfordringen.

På symposiet ”The Ocean in a High CO2-World II”, avholdt i Monaco i slutten av oktober 2008, ble det presentert forskningsresultater som viste at flere marine organismer er mer følsom for forsuring enn tidligere antatt. I tillegg ble det påpekt at polområdene er spesielt utsatt for denne effekten, samt at kaldtvannskorallene i norske farvann sannsynligvis vil få alvorlige problemer allerede i dette århundret.

Det er derfor all grunn til å ta dagens og framtidig forsurning av verdenshavene på alvor.

Referanser:

Riebesell, U., I. Zondervan, B. Rost, P. D. Tortell, R. E. Zeebe, and F. M. M. Morel (2000). Reduced calcification of marine plankton in response to increased atmospheric CO2. Nature 407, 364-367, doi: 10.1038/35030078.

Zachos, J. C., U. Röhl, S. A. Schellenberg, A. Sluijs, D. A. Hodell, D. C. Kelly, E. Thomas, M. Nicolo, I. Raffi, L. J. Lourens, H. McCarren, and D. Kroon (2005). Rapid Acidification of the Ocean During the Paleocene-Eocene Thermal Maximum. Science Vol. 308. no. 5728, pp. 1611 – 1615, doi: 10.1126/science.1109004.