Den neste store dreperen

Kommentar:- De siste dagene har jeg utøvd en hygiene på grensen til det maniske, skriver Erik Tunstad i anmeldelsen av boka Spillover, som handler om sykdommer som smitter fra dyr.
14.11 2013 05:00


 

Jeg har brukt masse såpe, gnidd hendene grundig, langt oppover underarmen – og i varmt, veldig varmt vann. Jeg er sikkert tilbake ved normalen om ikke lenge. Men David Quammens Spillover har satt sine spor.

Vis meg en ny sykdom, og jeg skal vise deg en zoonose, skriver Quammen tidlig i boka.

Zoonoser er sykdommer som smitter fra dyr til mennesker. De fleste sykdommer er egentlig zoonoser. Vi ervervet mange av dem etter landbruksrevolusjonene for mer enn 10 000 år siden.

Noen av dem smitter fremdeles fra husdyr til menneske, som fugle- og svineinfluensa. Andre, som kopper og polio, stammer også fra dyr, men har funnet seg så godt til rette blant oss at de ikke trenger gå en omvei innom dyr. Atter andre kan ha plaget oss mennesker fra lenge før husdyrholdet.

Vi kan kanskje kalle dem «våre egne sykdommer», men om de entret kroppene våre direkte fra miljøet – som legionella gjorde for noen tiår siden - eller om de kom via et byttedyr, et skadedyr eller et tilfeldig kjæledyr – det får vi aldri vite. Det er derfor antagelig litt drøyt å si at alle sykdommer egentlig er zoonoser. Men de fleste er det.

I dag er 60 prosent av alle smittsomme sykdommer zoonoser – etter den strenge definisjonen – at de fremdeles og stadig krysser artsgrensene mellom dyr og mennesker. Det finnes rundt 1500 ulike parasitter som gjerne kan tenke seg å bo i kroppen din. 900 av dem kan altså du pådra deg gjennom nærkontakt med dyr.

Et regn av sykdom?

Med et slikt regn av sykdommer gjennom historien – kan vi da si at det har tiltatt i styrke de siste årene? Quammen synes å mene det, og gir oss mange eksempler fra de siste tiårene.

En annen tolkning kan være å si at det alltid har hoppet virus og bakterier over artsgrensene – men at vi ikke oppdaget det, fordi folk før i tiden hadde så mange ting å dø av, samtidig som vi ikke fulgte så godt med.

La oss si at HIV fantes i Afrika lenge før 1980-tallet, hvordan skulle vi oppdaget det? Du kan gå med HIV i kroppen i mange år uten å merke det – og med levekår som i Kongo og Kamerun på 1930-tallet, er det god sjanse for at du døde av noe annet, i god tid før HIV rakk å gjøre sitt. Men hvis det er en økning nå – hva skjer?

Som vi sparker i trærne …

Når du sparker i trærne, da detter det ting ned, sier Quammen. Vi eter oss stadig lenger inn i regnskogene – og hvem vet hva som lurer der inne? Ukjente virus, som sagt, og en mengde dyr vi vanligvis ikke pleier omgang med. Dyr som etter titusener av års sameksistens kanskje ikke er plaget av samme virus, men som kan spre det videre til oss. Skremmende ofte er det snakk om flaggermus.


Ebola skremte vannet av oss på 1990-tallet, men hvor ble den av?

Forstyrre naturen har vi også gjort lenge. Så, hvis antallet zoonoser øker, må vi kanskje lete etter flere faktorer?

For det første er vi flere mennesker på jorda i dag enn noensinne. Vi er perfekte verter for en skapning som klarer å nå oss, og overleve i oss. I tillegg reiser vi mer, bor tettere og graver oss stadig lenger inn i det ukjente.

Så kommer en ny sykdom. Ebola skremte vannet av oss på 1990-tallet.

Skrekkfortellinger om styrtblødende pasienter satte fantasien i gang – men hvor ble det av sykdommen? Som med mange andre kjente zoonoser, dukket den opp, for så å forsvinne – og dukke opp et annet sted, kanskje fem år senere. I mellomtiden har sykdommen kanskje drept gorillaer, eller levd fredelig i sin ukjente vertsorganisme, muligens en flaggermus.

Ebola er dødelig så det holder, men har aldri utviklet seg til å bli noen stor epidemi blant mennesker. Sars hadde derimot alt som krevdes.

Sykdommen ligger fremdeles på lur i flaggermushuler i det sørlige Kina. Sars er ikke riktig så dødelig som Ebola, rundt ti prosent av de smittede dør. Men viruset sprer seg ekstremt mye lettere.

Hadde det ikke vært for at sars rammet velutviklede land og steder, som Hongkong – hvorfra det spredte seg med flyets hastighet til blant annet Canada, Taiwan, USA – hvordan hadde det da gått?

HIV

HIV gjør sin entré først på side 385. En mer sensasjonshungrig forfatter ville spredd denne megadreperen utover åpningssidene. Quammen starter imidlertid i roligere former, med den nokså moderate og ukjente hendra, som drepte noen få mennesker og en drøss hester langs Australias østkyst på 1990-tallet.

Spredt fra flyvende hunder til hester og videre til oss – med en dramatisk høy dødsrate for de som klarte å bli smittet.

Det er en pedagogisk riktig åpning. Han forklarer hvorfor hendra ikke kan smitte direkte fra flaggermus til oss, men hvis en hest smittes, og mangedobler virusmengden, så kan det smitte over.

Hva er det som har skjedd, siden hendra slår til nå, og ikke for eksempel for 50 000 år siden da mennesket kom til Australia og for første gang møtte disse flaggermusene? Jo, hesten skjedde.

Den kom først for 200 år siden. Og vi ble flere mennesker. Og skogene forsvant, erstattet av boligfelt, med ett og annet gjenstående regnskogtre til pynt.

HIV entret vår bevissthet tidlig på 1980-tallet. Men det hele startet langt tidligere.

Quammen bruker alle sine skjønnlitterære evner når han, i en dristig cross over-stil, forteller hva som kan ha skjedd, en gang tidlig på 1900-tallet, da den første afrikaner ble smittet av det virus som i dag har drept millioner.

Sykdommen har sikkert vært i oss flere ganger tidligere også, skriver Quammen, men har brent ut.

Kanskje ikke alle ingrediensene lå klare. Noen få smittede, midt i regnskogen, gir ingen epidemi. I dag er forholdene annerledes.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Erik Tunstad er tidligere fagredaktør i forskning.no. Nå er han tilbake som bokanmelder og gjesteskribent.

Denne uken anmelder han boka Spillover av David Quammen.

Emneord