Lotte Hedeager er dansk av fødsel, men professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo. I en artikkel i danske Weekendavisen henter hun fram den gamle diskusjonen om Kensingtonsteinen. Hun mener alt tyder på at steinen er ekte.

Selv har jeg lenge levd i den tro at det nærmest var bevist at steinen er et falsum, men ingenting hadde vært kulere enn om jeg hadde tatt feil.

Og, bare så det er sagt: Det er fullstendig legitimt å ta diskusjonen opp igjen - på faglig grunnlag, vel å merke.

Ut i hengemyra

Professor Hedeager beveger seg imidlertid ut i en hengemyr. Når vitenskapelige argumenter begrunnes med konspirasjonstenkning, kommer det sjelden noe fruktbart ut av det.

Av hensyn til eventuelle nyankomne, er det best å starte med et kort resymé:

Kensingtonsteinen ble funnet høsten 1898 på gården til svensken Olof Ohman, nær Kensington i Douglas County i Minnesota.

Det var sønnen hans, Edward som oppdaget den. Han hadde kommet ut med ettermiddagskaffen til sin far, som fjernet noen trær. Steinen satt fast i røttene på ett av dem, et ungt tre - den store flate steinen befant seg bare centimetre nede i jorda.

Falsk inskripsjon

Edward børstet av jorda og så runestavene. Det vil si: Verken han eller faren forsto at det dreide seg om runer.

Steinen havnet etter hvert på universitetet i Minnesota, hvor den ble undersøkt av den norske professoren Olaus J. Breda, som underviste i skandinaviske språk. Både han og professor George O. Curume konkluderte med at inskripsjonen var falsk.

Den lød:

“Åtte gøter og 22 nordmenn på oppdagelsesferd vestover fra Vinland. Vi hadde leir to dager nordover fra denne steinen. Vi var ute og fisket. Da vi kom tilbake fant vi ti mann røde av blod og død. Ave Maria og frels oss fra det onde. Det er ti mann ved havet og passer på skipene våre 14 dagers reise fra denne øya. År 1362.”

Brukt som steinhelle

Ettersom steinen var falsk, tok Ohman den med seg hjem og brukte den som steinhelle utenfor huset sitt. Heldigvis med inskripsjonen ned.

Kanskje kunne den ligget der fremdeles, men som leseren vel kan tenke seg, dør ikke en slik sak så lett. I 1907 kom Hjalmar Rued Holand til Kensington, han drev research for sin bok “History of the Norwegian Settlement of America”.

I motsetning til sin landsmann Breda, ble Holand raskt en entusiast, og for å gjøre en meget lang og kronglete historie kort: Holand forble en forkjemper for en norsk fortid i midtvesten helt opp til midten av det 20. århundre. Og selvsagt; diskusjonen har dukket opp med ujevne mellomrom også etter den tid.

Mange, også tunge akademikere, har gått inn for steinens ekthet. Andre har vært sterkt uenige.

Kladd eller avskrift

Tidlig på 1950-tallet gjorde imidlertid professor John A. Holvik ved Concordia College i Moorhead, Minnesota et funn som bikket debatten i skeptikernes favør: Et manuskript fra Olof Ohmans gård.

For et utrenet øye kunne det se ut som en kopi av teksten på Kensingtonsteinen. Ikke unaturlig å finne noe slikt i huset til mannen som fant den. Men teksten var målt opp med linjal - alle som har forsøkt å designe en plakat vet hvorfor man trenger slike hjelpelinjer - og, dette var det viktigste, den inneholdt flere grammatiske feil.

Tenkte man nærmere etter, framsto dokumentet mer som en kladd enn som en avskrift.

Olof Ohman er ofte, også av Hedeager i Weekendavisen, blitt framstilt som en enkel og uvitende mann som verken hadde evner eller motiv for å foreta en slik forfalskning.

Kjent og ukjent

Nærmere undersøkelser viser imidlertid at han hadde nære venner med universitetsutdannelse. Hans venn Sven Fogelblad ble for eksempel uteksaminert fra universitetet i Uppsala, og var en av flere i kretsen som delte Ohmans interesse for mystikk og det overnaturlige.

I den enkle bonden Ohmans bibliotek finnes en bok om runer som tydeligvis har tilhørt Fogelblad, datert “Stockholm, 1868”. En annen historie som ofte legges fram, også av Hedeager, er at Ohman ikke forsto at det var runer han “fant”.

Men i Ohmans/Fogelbergs bok gjenfinnes 16 av runene fra Kensingtonsteinen, også mange av de såkalt “originale runene” - de man angivelig ikke skulle ha kjent til fra noen annen kilde enn nettopp Kensingtonsteinen.

Diskusjonen fortsetter

Som den erfarne leser sikkert også forstår, var diskusjonen heller ikke over med dette?

Og, som jeg sa innledningsvis, det er helt legitimt at professor Hedeager nå trekker den fram igjen.

Midt i sin artikkel spør hun imidlertid: “Hvorfor er det da så magtpåliggende for den officielle historiefortolkning at underkende alle filologiske indicier og geologiske facts, der peger i den retning?” I retning av det “som alting tyder på”, nemlig at inskripsjonen er ekte.

“Alting” er i klartekst de siste årenes store Kensington-sensasjon: Geologen Dr. Scott Wolter studier. Han konkluderer med at runestavene var ristet for mer enn 500 år siden.

Stein eller betong - tja

Wolter studerte forvitringen nede i ristingene, sammenliknet den med forvitringen på steinens overflate, og trakk konklusjonen ut fra dette. Hedeager skriver i sin artikkel at undersøkelser foretatt “af amerikanske forskere på højeste faglige niveau - ikke efterlader meget tvivl om udskriftens ægthed”.

Wolter er ikke geolog, han er ingeniør. Han er ikke ekspert på forvitring av stein, men av betong. Han hadde aldri gjort en liknende undersøkelse tidligere. Og hvor er hans komparative materiale?

Men alt dette kan være detaljer uten betydning. Kanskje har både Hedeager og Wolter og alle de andre rett. Kanskje er steinen ekte?

Intet hadde, som sagt, vært kulere.

Nasjonalisme

Det vil i så fall bety at våre slektninger og forfedre ble i Vinland mye lenger enn vi så langt har trodd. Det vil være et bevis på at de reiste rundt og utforsket kontinentet.

Kjempetøft!

Hadde det ikke vært for innvendingene jeg har nevnt over, og følgende:

Kensingtonsteinen inngår i en nordisk-amerikansk tradisjon fra sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, en tradisjon som godt kan ha fått næring fra nasjonlismen, som på den tiden blusset opp i dere hjemland.

Patetisk

Vi kan nevne i fleng “oppdagelser” som var egnet til å befeste de skandinaviske amerikanernes krav på landet, funn som viste at de bare var foreløpig siste kapittel i en lang og stolt tradisjon: Newport Tower, vikingsverdene fra Beardmore, de såkalte norrøne bosetningene i Horsford, Dighton Rock. Etc.

Riktig patetisk blir professor Hedeager imidlertid ikke før mot slutten av sin artikkel. Vi har allerede møtt spørsmålet om hvorfor det er “magtpåliggende” å underkjenne alle fakta. Deretter gjør hun seg til talskvinne for at “stenens autenticitet afvises, fordi forskersamfundet ikke formår at forholde seg til den kensgerning, at skandinaverne var langt inne i Minnesota på 1300-tallet. Stenen må med andre (sic.) bortforklares som et falsum.”

“Videnskapsteoretisk kan afvisningen af Kensington-stenen sammenlignes med diskussionen om Jordens plads i solsystemet, hvor det etablerede videnskabelige paradigme ikke tillod erkennelsen ?”

Konspirasjon?

Der kom de altså, alle pregningsordene. Det vitenskapelige etablissement, paradigmene og trangsyntheten.

Amerikansk forskning - og samfunn - makter altså ikke å ta inn over seg muligheten for at en liten gruppe nordmenn og svensker skulle ha klart å ta seg fram til midtvesten på 1300-tallet, og går i stedet inn i en konspiratorisk fornektelse?

Ja, sier Hedeager, for en slik erkjennelse ville ryste deres verdensbilde. Et verdensbilde basert på at de erobret et jomfruelig land, den gang for noen hundre år siden. Kensingtonsteinen ville avsløre, skriver hun, ” hvor meget af deres historie der i virkeligheden er bygget opp om en myte.”

Her begynner professoren virkelig å få pondus.

Ett og annet har skjedd

La oss bare avslutningsvis minne henne om at denne samme reaksjonære og fornektende vitenskapen som ikke klarer å ta inn over seg nye funn og nye paradigmer i samme tidsrom - altså etter Ohmans funn i 1898 - har klart å fordøye kvantefysikken, relativitetsteoriene, neodarwinismen og et par andre mindre påfunn som på sett og vis også har endret samfunnets syn på seg selv.

Det er ikke slik at alle som ikke blir trodd, er geniale. Det er ikke slik at alt som ikke blir godtatt, følgelig undertrykkes på grunn av bakenforliggende og onde renkespill.

Det kan derimot være at de som tar feil, rett og slett…tar feil.

Professor Lotte Hedeager er ekspert på eldre dansk jernalder, en fremragende fagperson på sitt område, sies det. I denne saken er hun følgelig litt utenfor sin filologiske og arkeologiske kompetanse. I Norge pleier den slags å borge for stor folkelig suksess.

Og så vidt vi kan huske, ble det en ledig nisje for paradigmestormende arkeologer her for et par-tre år siden.