På forskning.no hevder Per Henning Uppstad, professor ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger, at vår formidling av en artikkel om kvaliteten på tester i skolen er uvitenskapelig. Dessverre inneholder argumentasjonen hans flere feil, de viktigste er følgende:

Tilhører miljø som har utviklet prøvene

Uppstad unnlater å nevne at han selv tilhører et miljø som har utviklet tre av prøvene som vi har vurdert i vår artikkel (Nasjonal prøve i lesing for 5. trinn i 2015, Obligatoriske kartleggingsprøver i lesing 1.-3.trinn i 2015, og Lesesenterets staveprøve).

I vår undersøkelse manglet to av disse tilstrekkelig dokumentasjon på at de var pålitelige og målte det de faktisk skulle måle.  At Uppstad selv er en del av et miljø som utvikler tester ser ut til å påvirke hans evne til å vurdere av denne saken med tilstrekkelig uavhengighet og avstand.

Svært grundig Morgenblad-artikkel

Vi som forsker og forsøker å formidle forskning er velkjente med at når en vitenskapelig artikkel skal omformes til en mediesak vil nyanser nødvendigvis gå tapt. Sammenlignet med annen formidling av forskning var imidlertid saken om kvaliteten på tester i skolen svært grundig. Det var faktisk en reportasje over to sider i Morgenbladet basert på denne ene vitenskapelige artikkelen. Vi fikk sitatsjekk og står fullt inne for alle uttalelser i teksten.

I tråd med vanlig praksis utarbeidet Morgenbladet selv overskrift som ble «Norske lesetester står til stryk». En mer presis overskrift ville vært «Dokumentasjonen på de psykometriske egenskapene til norske tester av lesing og sosiale ferdigheter står til stryk».

Selv for Morgenbladet ville vel imidlertid en slik overskrift vært for lite fengende.

Ikke riktig om andre land

Det er ikke riktig som Uppstad skriver at dokumentasjonen på testkvalitet er like dårlig i andre land fordi kriteriene for kvalitet internasjonalt er uklare. Tvert imot er det klare internasjonale standarder for hva som skal til for at en test skal ha god kvalitet nedfelt i EFPA standarden (som vi brukte) og i Cosmin systemet.

Andre land publiserer også grundige rapporter om kvaliteten på nasjonale kartleggingsprøver, se bare på phonics screeningen i Storbritannia.

Gjorde grundig arbeid for å få dokumentasjon

Det er oppsiktsvekkende at en som innehar stillingen med høyest akademisk rang i Norge synes at dokumentasjon på testkvalitet ikke trenger å være publisert for å være tilstrekkelig. Det er selvsagt ikke godt nok.

Etterprøvbarhet og transparens er helt avgjørende kriterier for vitenskapelig arbeid, og å vurdere testkvalitet er en empirisk undersøkelse på linje med annet vitenskapelig arbeid. Dersom Uppstads logikk i denne saken blir overført til andre typer forskning ville det gi nærmest absurde utslag.  En forsker vil da kunne hevde hva som helst og si at man har dokumentasjon på at det er riktig, men ikke ønsker å publisere.  

Vi gjorde et svært grundig arbeid for å få tilgang til både publisert og upublisert dokumentasjon, blant annet gjennom mangfoldige henvendelser både til Lesesenteret og Utdanningsdirektoratet. Vi ble gitt tilgang til dokumentasjon og brukte den som utviklerne av testene oppga eksisterte da vi gjorde studien.

Det er et paradoks at de samme testutviklerne nå påstår at det selvsagt fantes dokumentasjon på at testene har god kvalitet.

Stor betydning for barns utdanning og fremtid

Hver eneste elev i Norge kartlegges mange ganger i løpet av sitt skoleløp med testene i vår undersøkelse. Beslutninger som kan få stor betydning for et barns utdanning og fremtid blir tatt på bakgrunn av resultatene fra testene. I medisin har man for lengst forstått at kvaliteten på screeninger som kan medføre store omkostninger både for den enkelte og samfunnet må vurderes grundig. Vår undersøkelse viser at man i utdanningsfeltet i mindre grad har tatt dette alvoret og ansvaret til etterretning.

Vi håper at årene fremover vil gi oss tester hvor kvaliteten er grundig dokumentert (og selvsagt publisert) slik at vi kan være sikre på at omkostningene ved testing er vel anvendt og leder til sikrere beslutninger om barn og unges utdanning. 

Dersom vår forskning kan bidra til dette, er det vel verdt noen ømme professortær på veien dit.