Antallet flyktninger og migranter som ankom øya Lesvos i Hellas, toppet seg i oktober 2015.  På én måned kom 135,053, mange av dem kom i gummibåter fra Tyrkia. Mange druknet. Som nærmeste kyst var øya Lesvos hovedmålet.

De fleste som overlevde denne risikofylte reisen ble ikke møtt av utdannet personale fra Røde Kors eller FNs høykommissær for flyktninger. De ble møtt av dine naboer og mannen i gata.

Likevel får ikke disse nyopprettede organisasjonene den rosen og anerkjennelsen som de kanskje fortjener fra mer tradisjonelle hold.

Ble skapt for å takle krisen

Majoriteten av bistandsarbeiderne på Lesvos i 2015 og tidlig 2016 bestod ikke av de etablerte hjelpeorganisasjonene man skulle forvente i en humanitær krise, ifølge intervjuer vi har gjort. Bistandsarbeiderne som møtte flyktningene var i høyeste grad nye aktører: ‘ad hoc grasrot humanitære organisasjoner’, eller AHGOer. Dette er organisasjoner som ikke eksisterte i forkant av flyktningkrisen, men som oppstod nettopp for å takle den.

De ble i hovedsak grunnlagt av uprofesjonelle fra hele verden som nektet å bare stå og se på krisens oppsving. Flyktningkrisen er enda ikke over, og disse små organisasjonene fortsetter å støtte tusenvis av trengende i flyktningleirene i Hellas.

Gjennom forskning har vi forsøkt å dokumentere erfaringene til disse nye organisasjonene på Lesvos som bistår ankommende flyktninger og migranter. AHGOenes ledere ble intervjuet i tidsperioden januar til mars 2016.

Bidrar i stor grad

Våre funn viser at disse organisasjonene bidrar i stor grad i bistandsarbeidet. Blant mye annet lander de båter og driver sjøredning, tilbyr oversetting, mat, klær, ly, medisinsk hjelp, og rydder strendene for ødelagte redningsvester. De frivillige er fra en rekke nasjoner, innehar forskjellige faglige bakgrunner og aldersspenn med begrenset erfaring i bistandsarbeid.

MedicsBergen og Dråpen i Havet er blant annet organisasjoner som representerer Norge på Lesvos. De fleste organisasjonene her ble grunnlagt av bidrag fra privatpersoner og avhenger kraftig av frivillige på øya så vel som i lokalsamfunnet hjemme. Frivillige hjelper til i alt fra én uke til to måneder eller mer, der mange også drar tilbake til Lesvos flere ganger for å bidra.

De store, bedre kjente, internasjonale frivillige organisasjonenes manglet evne til å effektivt løse flyktningkrisen som toppet seg høsten 2015, ifølge forskningsintervjuene. I dette vakuumet bidro AHGOene betydelig med å håndtere de nyankomne flyktningene og migrantenes behov. En konklusjon vi har trukket fra dette er at AHGOer, i visse komplekse katastrofesituasjoner, kan vise seg å være viktige aktører i å tilby krisehjelp. De komplekse forholdene som katastrofer naturlig bringer med seg, hvor nettopp disse organisasjonenes arbeid fungerer så godt, kan oppstå på nytt i fremtiden som følge av klimaendringer.

Vi anbefaler derfor at AHGOenes innsats bør anerkjennes og støttes mer i fremtidige humanitære kriser.