Sykehusene prioriterer ikke kreftforskning, og leger tør knapt snakke med legemiddelindustrien av frykt for å bli ansett som kjøpt og betalt.

Dersom vi ikke gjør noe nå, kan norsk klinisk kreftforskning være død om bare 10 år. Det vil igjen bety synkende kompetanse blant legene og et vesentlig dårligere tilbud til norske kreftpasienter.

Dette er konklusjonen etter at representanter for kreftforskere, industri og helsemyndigheter for første gang kom sammen for å snakke om framtida, i en såkalt foresightprosess iverksatt av Oslo Cancer Cluster.

Heldigvis skisserer deltagerne også et drømmebilde – en god alternativ virkelighet for både landet og kreftpasientene.

Pasientene taper

Klinisk forskning er kort fortalt utprøving av nye medisiner og terapier på mennesker: Først i små fase I-studier, og så, hvis resultatene er gode, i mer omfattende fase II-studier før stafettpinnen går videre til legemiddelindustrien.

For øyeblikket er norske forskere gode på klinisk kreftforskning. Men pilene peker nedover. Dersom trenden fortsetter som i dag, vil pasientene lide for det.

• Les mer: - Vi vil aldri utrydde kreft

I dag er faktisk testing av ny behandling en viktig del av tilbudet til kreftpasienter som opplever at medisinene på markedet ikke virker lenger, forteller Steinar Aamdal, professor II ved Universitetet i Oslo.

- Ofte er disse pasientene oppegående og har ingen symptomer, og mange er i jobb. Beskjeden om at det ikke lenger finnes noe å gjøre, kan lett føre til desperasjon.

Men så er det altså en mulighet til: å være med i studier av nye behandlinger. 

- Det er svært viktig for pasientene at det finnes et slikt tilbud. Alle bør kunne få vurdert om de kan være med i utprøvende behandling, sier Aamdal.

Flere års forsprang

Ikke alle nye midler vil gi gode resultater. Noen feiler eller viser seg å ha for alvorlige bivirkninger.

• Les mer: Kreftforskningen er for dårlig

Men dersom behandlinga er effektiv, vil en kreftrammet få nytte av den allerede fra fase I-studier. Dermed kan de få tilgang til nye medisiner mange år før medikamentene kommer ut på markedet.

Forskning ved sykehusene gjør også at legene er mer oppdatert på de nyeste framskrittene. Erfaringsmessig er det slik at når forskningen forsvinner, blir behandlingen etter hvert dårligere, sier Aamdal.

Og det er ikke det eneste problemet.

Tappes for kompetanse

Uten klinisk forskning vil Norge på sikt miste det gode grepet vi har om kreftforskning, i en tid hvor befolkningen blir stadig eldre og forekomsten av kreft bare øker.

Dermed blir vi også mindre attraktive som samarbeidspartnere for legemiddelfirmaer som vil teste ut diagnoseverktøy, medisiner eller behandlingsmetoder.

Nå avhenger framtida til norsk klinisk kreftforskning av at vi klarer å fjerne flere hindringer, mener deltagerne på OCCs foresightprosess.

De største utfordringene er mangelen på tid og penger, og dårlig kommunikasjon mellom myndigheter, sykehus og industri.

Prioriterer ikke klinisk forskning

I dag er klinisk kreftforskning relativt lite prioritert. Midlene fra eksterne bidragsytere som Forskningsrådet og Kreftforeningen går oftere til grunnforskning – altså forskning på celler eller dyr.

Og i kampen om ressurser på sykehusene, som opplever en stadig mer presset økonomisk situasjon, taper forskningen for daglig drift.

- Klinisk forskning har dårlige vilkår i dagens helseforetak og sykehus. Den blir en salderingspost, sier Henrik Lund, nestleder i styret i Oslo Cancer Cluster.

Samtidig står det i sykehusenes formålsparagraf at de skal legge til rett for klinisk forskning.

Aamdal mener den svinnende satsningen delvis skyldes for stramme budsjetter. Han tror det trengs flere og øremerkede midler til klinisk kreftforskning fra myndighetenes side.

Men ledelsen på mange av sykehusene viser også liten vilje til å satse på forskning.

- Når store sykehus sier at de ikke lenger har tid til å drive med kliniske studier, synes jeg det er svært bekymringsfullt, sier Aamdal.

Prosesskonsulent Jan Dietz fra Dietz Foresight, som har organisert framtidsprosessen for Oslo Cancer Cluster, mener i tillegg at samarbeidet mellom aktørene innenfor kreftforskningen må bli bedre.

- Et av problemene er den manglende kontakten mellom forskerne, sykehusene og legemiddelindustrien, sier han. 

Vanskelig, men nødvendig kontakt

Dagens katastrofalt dårlige kommunikasjonsklima bunner antageligvis i en pendelbevegelse som startet for 10-15 år siden.

- Da var det en god del bråk rundt legemiddelfirmaenes sponsing av leger. Dette førte til en innstramning i kontakten mellom sykehusene og industrien. Resultatet er at det praktiske samarbeidet er sterkt svekket, sier Dietz.

Pendelen har kanskje svingt for langt ut på den andre sida. For skal man utvikle nye medisiner, er forbindelsen mellom leger, sykehus og industri helt nødvendig.

• Les også: Interessekonflikter i kreftforskning

Det er ofte akademiske miljøer som gjør grunnforskning på celler og dyr, for å finne fram til gode kandidater til nye behandlingsformer. Så er sykehusene gjerne involvert i de første fasene i kliniske studier – altså utprøving på mennesker.

Men de akademiske institusjonene og helseforetakene har verken penger eller andre ressurser til å utforme, teste og produsere et ferdig produkt. Her må industrien legge breisida til.

- Ikke banditter

Både Aamdal og Lund er enige i at frykten for uheldige koblinger mellom sykehus og industri har gått over i hysteri.

Aamdal mener det er en selvfølge at forholdet mellom leger og legemiddelfirmaene må reguleres, men at dagens praksis er blitt en hemsko. Lund stemmer i:

- Det er klart det finnes fallgruver, og legemiddelindustrien er ute etter å tjene penger som annen industri, men å si at den er en styggedom som man ikke vil ha noen med å gjøre, det er helt latterlig.

- Det er ikke slik at det sitter banditter og lager MR- eller PET-maskinene som vi trenger for å diagnostisere kreft.

Gevinsten for å bedre samarbeidet og satsningen rundt klinisk kreftforskning i Norge kan være stor, mener Lund, og presenterer dermed det alternative drømmebildet:

Hvis vi spiller kortene våre riktig, kan vi sikre både god behandling for enkeltindividet og et nytt økonomisk bein å stå på for hele nasjonen, mener Lund.

Dette henger sammen med den helt spesielle økonomiske situasjonen som nå råder i verden.

Fra ulempe til fordel

I utgangspunktet stiller norske kreftforskere med to ulemper:

Det er dyrt å drive forskning i Norge, og dessuten bor det nesten ingen folk her. I de senere åra har legemiddelfirmaene i stadig større grad vendt blikket mot lavkostland med store indre markeder for medisinene, for eksempel Kina og India.

Omfanget av klinisk forskning har dermed gått ned i de nordiske landene og til en viss grad også i Europa og USA.

Men nå begynner legemiddelfirmaer å interessere seg for nettopp Norge, sier Lund.

Midt i ei økonomisk krise som har gjort nasjoner som Italia, Hellas og Portugal til usikre betalere, trer den norske staten fram som mer stabil. 

- Når selskaper etablerer forskning her står det offentlige for 70 til 80 prosent av finansieringa. Og vi ser nå at enkelte store selskaper begynner å bli interessert i Norge, sier Lund. 

Han tror en kraftig satsning på klinisk kreftforskning nå vil kunne sikre Norge en lederposisjon på feltet. Og dette kan landet få store fordeler av på sikt.

- Må gripe sjansen nå

Vi vil få investeringer i norske selskaper og infrastruktur, sier Lund.

Forskningssentre vil tiltrekke seg utenlandsk kapital og legemiddelfirmaer vil kanskje være interesserte i å lage fabrikker som produserer medisiner her. For ikke å snakke om hvilke fagmiljøer og hvilken kompetanse vi vil kunne bygge opp.

Og dersom vi samtidig kunne samarbeide med de andre nordiske landene, for eksempel om felles godkjenning av prosjekter og behandlingsmetoder, kunne vi overkommet ulempen med at hvert av landene har små markeder.

- Nå er tida inne for å gripe denne sjansen; dette er vårt window of opportunity, sier Lund.

Han mener Norge må se til sin egen oljevirksomhet for råd om hvordan situasjonen skal løses.

Hvorfor ikke et Stat-klin?

Innen norsk olje- og undersjøvirksomhet har offentlig kapital muliggjort en svær industri, sier Lund.

- Og vi har klart å regulere og beskatte bedriftene. Disse selskapene har fantastiske systemer – de er noen av verdens beste virksomheter. Vi har til og med et statseid oljeselskap.

- Tenk om vi kunne lage et lignende Stat-gen eller Stat-klin!

Lund tror kreftforskning i verdensklasse kan bli et nytt økonomisk bein å stå på for landet vårt.

En liten nasjon som vår kan ikke være ledende på alle forskningsfelt, men med kompetansen vi allerede har er vi i en naturlig lederposisjon på kreft, konkluderer han.

- En stor satsning på klinisk kreftforskning i Norge er egentlig selvskreven.

Lenker:

Oslo Cancer Cluster: Foresight: Clinical Studies