Det er lørdag formiddag. Jeg virrer rundt på Nerstranda kjøpesenter, midt i Tromsø, på leting etter et par varme sokker til en skitur noen timer seinere.

Da står han foran meg, den unge mannen. Han vil be for meg.

Det er så mange som prøver å kapre deg på et kjøpesenter. Oftest vil de selge deg noe: strøm eller mobilabonnement eller omega-3-piller eller et uteliggerblad.

Felles for disse selgerne er at det er lommeboka mi de er interessert i, ikke meg. Men hva med denne unge mannen? Han vil altså be for meg.

Mange tanker raser gjennom hodet mitt i noen korte øyeblikk. Er han interessert i meg, eller sin egen religiøse realisering?

Hjerteblod

Jeg vet ikke nøyaktig hva som fikk meg til å bestemme meg. Kanskje at han var så ung. Kanskje husket jeg tilbake til for mange år siden, da jeg stod på stand, sårbar, og prøvde å nå andre med min inderligste overbevisning, selv om den var politisk og ikke religiøs.

Jo, han skulle få be for meg. Var det noe spesielt han kunne få be om? Noe jeg slet med?

Dette var vanskeligere. Men så bestemte jeg meg. Den betingelsesløse åpenheten og motet til den unge mannen rørte meg. Han ikke avspises med tull. Han skulle få varme dråper fra mitt blødende hjerte.

Slik gikk det til, da, at vi stod der, to mennesker, en ung med hånden på skulderen av en eldre, midt i folkevrimmelen på et kjøpesenter. Jeg fikk en betingelsesløs forbønn for noe av det vanskeligste i livet mitt.

Så var øyeblikket over. Han hadde ikke solgt meg noe. Ikke dyttet en glanset brosjyre på meg. Ikke bedt meg om noen gjenytelse. Den unge mannen var en brønn, og jeg hadde drukket av kilden.

Sukkerpillen

Som forskningsjournalist kan jeg ikke være redd for å dissekere min egen opplevelse. Hva var det som skjedde?

Kanskje ikke noe annet enn det som skjer når legen gir pasienten sin en sukkerpille, og med stort alvor sier: Jeg har erfaring for at denne medisinen virker.

Jeg har selv hørt leger fortelle hvordan de i mange år har brukt placebo i behandling av pasienter. Placebo reiser interessante og viktige spørsmål, som også peker tilbake mot min ukjente venn på kjøpesenteret.

Gå eller behage

Placebo betyr på latin: Jeg vil behage. Rent konkret stammer begrepet placebo fra Bibelen. Vers 9 i salme 116 i Salmenes bok lyder i latinsk oversettelse:

Placebo Domino in regione vivorum.

I den norske bibeloversettelsen lyder verset:

Jeg skal vandre for Herrens ansikt i de levendes land.

Hva har skjedd?  Hvordan har placebo blitt jeg skal vandre, istedefor jeg vil behage? Et innlegg i tidsskriftet Journal of the Royal Society of Medicine fra år 2000 kan gi en forklaring.

Adelsmannen Hieronymus oversatte Bibelen fra gammelgresk til latin rundt år 400. Den gammelgreske teksten var resultatet av en tidligere, ukjent oversetters arbeide - fra hebraisk.

Det opprinnelige hebraiske ordet elech betyr riktignok: jeg vil gå. Men i en annen grammatikalsk form lyder ordet ethalech. Da betyr det snarere: jeg vil gå sammen med, men kan også bety: jeg vil behage.

Det er denne formen som den ukjente gamle oversetter har ført videre fra hebraisk til gammelgresk.

Snekkersønnen

For over 2000 år siden gikk en sønnen av en tømmermann rundt i Lilleasia. Han var som en brønn, og lot folk drikke av kilden. I alle fall hvis vi skal tro evangeliene.

Problemet er at evangeliene ble nedskrevet av andre. For Jesus av Nasareth skrev ikke.

I likhet med filosofen Sokrates skrev han faktisk ikke så mye som en huskelapp.

Og fortsatt lik Sokrates, gikk Jesus rundt og snakket med folk.

Akkurat som den unge mannen på Nerstranda kjøpesenter.

Var Jesus en genial placebo-ekvibrilist? Frigjorde han ukjente krefter i menneskene han møtte? Var det slik at han hjalp dem å finne sin egen brønn, og drikke av den?

Den dobbelte betydningen av det hebraiske ordet ethalech kan si oss noe om både religion og placebo, og peke mot svaret.

Praksis før ord

Religion er ikke først og fremst et ideologisk system. Religion er først og fremst praksis - å gå med menneskene.

Den britiske forfatteren Karen Armstrong skriver om kinesisk religion i boka The Case for God:  Religion handlet om å gjøre framfor å tenke.

Innsikten, opplevelsen og ordene springer ut av praksis, som vannet fra brønnen. Praksis gir opplevelse, og ordene mening.

Diplom gir dopaminer

Praksisen kan springe ut i opplevelser og ord på et legekontor. Det konkrete utgangspunkt er placebopillen eller placebobehandlingen.

Men piller og behandling er verdiløse uten ordene som setter dem i en troverdig sammenheng: Legens hvite frakk, stetoskopet, diplomene på veggen.

Disse konkrete eksemplene er ikke mine. De er hentet fra nettsidene til det amerikanske forskningssenteret Program in Placebo Studies & the Therapeutic Encounter ved Beth Israel Deaconess Medical Center og Harvard Medical School.

Dette senteret tar placebo på alvor. Det gjør også psykologen Magne Arve Flaten fra Universitetet i Tromsø og kollegene hans. De har publisert flere artikler om hvordan placebo virker.

En av dem konkluderer med at placebo beroliger pasienten, og at dette igjen stimulerer produksjon av kroppens naturlige belønningsstoff, dopaminer.

Stort register

Smertebehandling har vært glansnummeret til den lille sukkerpillen helt siden placebo ble tatt i bruk på 1700-tallet.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Smerte er en subjektiv opplevelse. Hjernen, nervene og kroppen forøvring spiller sammen på mange nivåer, fra biokjemi til følelser og bevisst opplevelse.

Men placebo kan orkestrere samspillet mellom sinn og kropp over et langt større register.

Placebo kan påvirke hjerterytme, blodtrykk, immunsystemet, tarmfunksjon, insulinproduksjon, serumjern og skader på arvestoffet ved oksidasjon.

Placebo må tas på alvor. Placebo virker.

Lureri

Eksperimenter viser at kapsler virker bedre enn piller, og at dyre og store piller virker bedre enn billige og små.

Dessuten har altså legens hvite frakk, stetoskopet og diplomene på veggen sin sterke og gode virkning.

Det ville ikke forbause meg om forskning viste at diplomer med kruseduller og gulltrykk virker best, ekte eller ikke.

Og her er vi ved det store dilemmaet for legen som vil bruke placebo i behandlingen. Legen vet at pillen er en lurepille, men kan ikke si det.

C-vitamin mot nerver

For mange år siden var jeg sykepleier på et sykehjem i Oslo. På et av rommene satt en eldre mann og kjederøykte. Han var en kveil av nerver, og ringte på hver halvtime for å få noe beroligende.

Jeg var ny i jobben, og hadde fått dette rådet av mine eldre kolleger: Gi mannen en C-vitaminpille, og si det er beroligende.

Som sagt, så gjort. Pillen så ut til å ha sin virkning. I alle fall trakk han i ringesnora en halv time senere, og ville ha en til.

Men hva ville skjedd hvis jeg avslørte lureriet? Jeg kunne jo gått inn og annonsert: Her skal du få en pille, men det er bare lureri.

Ødeleggende opplevelse

Kanskje ville den gamle blitt fornøyd likevel? En studie i tidsskriftet PLoS ONE fra 2010 hevdet nemlig at pasienter med irritabel tarm-syndrom fikk effekt selv om de visste at medisinen var placebo.

Studien er kritisert for å ha for svake resultater, blant annet bloggeren og kreftforskeren David Gorski.

For meg ble utdelingen av placebo en ødeleggende opplevelse. Noe stygt og falskt kom inn mellom meg og den gamle pasienten, som jeg hadde stor sympati for.

Mine ord og hans opplevelse sprang ut av min praksis, men min praksis var falsk.

Ibsensk kynisme

På den andre siden: Jeg gjorde det i den beste hensikt. Jeg ville lindre lidelse.

Med Ibsensk kynisme kunne jeg parafrasere fra Dr. Rellings replikk i Vildanden: Tar De placeboen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.

Kynismen kryper videre innover, en orm i det søte minnet om forbønnen i kjøpesenteret.

Tenk om den unge mannen slett ikke var besjelet av omsorg for sin neste? Kanskje han bare samlet poeng i et frikirkelig karriérespill?

Men igjen: Hva betyr det, så lenge jeg kjente varmen skylle gjennom meg?

Kanskje dette er den desillusjonerende, men samtidig løfterike sannheten: Det betyr mindre hvilke motiver du har for praksis, så lenge du praktiserer.

Det er ikke pillen, den hvite frakken, stetoskopet eller diplomet på veggen som skaper placeboeffekten. Dette er bare symboler.

Placeboeffekten oppstår når pasienten fyller symbolene med mening, gjennom praksis: Ved at pillen svelges, ved at troen på virkningen oppstår i pasienten.

Skapt av oss?

Og her er vi ved det virkelig store spørsmålet, som kanskje også religiøst troende bør våge å stille seg: Er det Jesus fra Nazareth som skaper troen, eller en lengsel inne i oss?

Er det slik at hvis han aldri hadde levet, så ville mennesker likevel skapt ham, fordi de trenger ham?

Og er det egentlig så viktig å få svaret på det spørsmålet, så lenge troen springer ut av skaperakten, av den gode handling?

(Mindre endringer er gjort i teksten, 11.2.2013 kl. 16:07)

Lenker:

Jacobs B (April 2000): Biblical origins of placebo. Journal of the Royal Society of Medicine vol. 93, april 2000

Program in Placebo Studies & the Therapeutic Encounter

Magne Arve Flaten et.al: The relation of emotions to placebo responses, Philosophical Transactions of The Royal Society B, 2011, doi:10.1098/rstb.2010.0407

Ted J. Kaptchuk et.al: Placebos without Deception: A Randomized Controlled Trial in Irritable Bowel Syndrome, PLoS ONE, 22.desember 2010

David Gorski: Placebo effects without deception? Well, not exactly… Science-Based Medicine