Snart får virusene smake sin egen medisin

Ekle virus som HIV og Ebola driver stadig og saboterer menneskenes kropper. Men nå er det vår tur til å stikke kjepper i hjulene. Amerikanske forskere har utviklet et stoff som får virusene til å mutere seg ihjel.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"DNA-oppskrift"
"DNA-oppskrift"

Mange virus er nesten umulige å få has på, fordi de muterer hele tiden. Det betyr at de skifter form og forkledning i ett kjør, og når man finner opp en effektiv medisin kan man være sikker på at noen av virusene allerede har blitt så forandret at middelet ikke virker på dem.

Disse få overlever, og formerer seg som gale, slik at kroppen snart er full av immune virus som medisiner ikke klarer å kverke. Men nå kan det fort bli andre boller.

- Jeg skal gi dere mutasjon, jeg, tenkte nemlig Richard Daifuku ved bioteknologifirmaet Koronis Pharmaceuticals i Washington State, og så fant han opp det lumske nucleosidet, SN1212. Det lager komplett kaos i virusets arvestoff.

Beskrivelser med fire bokstaver i alfabetet

DNA er arvestoffet til de fleste levende vesener, og kan beskrives som en slags oppskrift eller arbeidsbeskrivelse. Lange DNA-tråder er satt sammen av bestemte kombinasjoner av fire forskjellige baser som kalles A, T, C og G (adenin, thymin, cytosin og guanin).

Med disse bokstavene beskriver altså DNAet hvordan skapningene skal virke og se ut.

DNA-snora ser ut som en slags vindeltrapp hvor bokstavene ligger i par nedover trappetrinnene. Det er nemlig slik at basene liker seg i tospann, hvor T alltid er
sammen med A, mens G foretrekker C. Når DNAet dannes, lages faktisk bare den ene siden av trappa, fordi de riktige basepartnerne klikker inn på rett sted av seg selv.

Annerledes virusalfabet

Noen virus har noe som kalles RNA i stedet for DNA, og det betyr at de har et litt annet alfabet. I stedet for T (thymin) har RNAet nemlig U (uracil), som kan binde seg til A akkurat som T gjør. Dessuten opptrer RNAet oftest som en enkelt tråd, altså bare den ene siden av vindeltrappa.

Men virus kan ikke formere seg ved egen hjelp, og er nødt til å bruke maskineriet i andre skapningers celler for å lage kopier av seg selv. Det betyr at viruset må sette sine egne arbeidsinstrukser inn i DNA-oppskriften til vertscellen. For å klare det må virusets RNA-språk oversettes til DNA.

Oversettelser og tullball

Det gjøres med et enzym som får de riktige DNA-bokstavene til å klikke inn ved siden av RNA-basene. Dermed får man en lang snor med enkle A’er, T’er, C’er og G’er. Etterpå stikker RNA-båndet sin vei, og dermed slutter de riktige bokstavpartnerne seg til på motsatt ende av trappetrinnet.

"SN1212 lager trøbbel i oversettelsen."
"SN1212 lager trøbbel i oversettelsen."

Daifukus nucleosid er rett og slett et stoff som ligner så mye på U (uracil) at viruset bygger det inn i RNAet sitt. Men SN1212 binder seg ikke bare til A’ene,
men også til C’er og G’er. Dermed er det helt tilfeldig hvilke par som dannes når RNA’et skal lage DNA-kopier av seg selv, og oppskriften blir bare “gobligokk”.

- Når antallet mutasjoner kommer over en kritisk grense klarer ikke virusene å kopiere seg selv lenger, forteller Daifuku til New Scientist.

Immunitet lite trolig

Det fine med disse såkalte stealth nucleosidene er at de lager kaos på helt tilfeldige steder i virusgenene, og dermed er det temmelig usannsynlig at mikroskurkene klarer å bli immune.

Man kan ikke se bort ifra at noen av genforandringene faktisk kan hjelpe viruset, men laboratorieforsøkene viser at middelet betyr mye mer trøbbel enn hjelp for mikrobene. Men hva med vårt eget DNA? Er det ikke litt farlig å hive innpå stoffer som driver med gensabotasje?

Ikke farlig

Ikke særlig skummelt, mener forskerne. Siden det bare er RNA som har U (uracil) skal stealth nucleosidene i utgangspunktet bare påvirke virusenes arvestoffer. Og skulle noe NS1212 snike seg inn i vårt eget DNA, trenger ikke konsekvensene bli så store.

I motsetning til virusene har vi nemlig reparasjonsenzymer inne i cellene, som rett og slett klipper misstenkelige stoffer ut av DNAet.

Det er likevel mulig at noen feil kan lure seg inn i menneskenes DNA, innrømmer Daifuku, og i teorien betyr det at risikoen for kreft øker. Men han er ikke i tvil om at stoffet er trygt å bruke.

Et av midlene mot hepatitt C bygger på samme prinsippet, forteller han, og dessuten er SN1212 et nedbrytningsprodukt av medisiner som allerede er i bruk.

Uansett kan teknikken gi nytt håp til Mennesker som er rammet av HIV eller andre farlige virusinfeksjoner. Og det er ikke fritt for at det føles godt å bruke uhumskhetenes egne triks mot dem.

Powered by Labrador CMS