I de siste åra har journalistiske nyhetsmedier fått beinhard konkurranse fra aktører som lager falske nyheter – altså saker som til forveksling ligner nyheter, men som ikke er sanne.

Hva er det som gjør at løgner brer om seg på den måten?

Det er liten tvil om at internett og sosiale medier har vært jordsmonn og gjødsel for fenomenet. I tillegg antyder en studie fra 2017 at menneskenes flokkadferd kan spille en rolle. Men faktum er at vi har temmelig lite kunnskap om hvordan usanne nyheter sprer seg i forhold til virkelige nyheter.

Nå har imidlertid tre forskere fra amerikanske MIT gjort en innsats for å finne ut mer.

Fant sanne og usanne nyheter på Twitter

Soroush Vosoughi og kollegaene hans har gått igjennom intet mindre enn 126 000 nyhetshistorier som ble tvitret i perioden fra 2006 til 2017. Sakene handler om ulike temaer, som politikk, vandrehistorier, næringsliv, terrorisme, forskning, underholdning og naturkatastrofer.

Forskerne har delt opp nyhetene i sanne, usanne og blandete saker, ved hjelp av seks uavhengige faktasjekk-organisasjoner, som politifact.com. Så har de analysert informasjon om hvordan sakene blir tvitret og retvitret.

Resultatene er en smule nedslående.

Løgn spredte seg fortere og til flere

Det viste seg at alle typer usanne nyheter sprer seg raskere og lenger ut i nettverkene enn sanne nyheter.

En sann historie som ble tvitret nådde sjelden ut til mer enn 1000 personer, mens de mest populære usanne nyhetene ofte ble spredt til mellom 1000 og 100 000.

I tillegg gikk det raskere. En sannhet brukte seks ganger så lang tid på å nå ut til 1500 mennesker enn usanne historier.

Det som bredte om seg desidert mest, var falske nyheter om politikk.

60 millioner roboter

Så hva er det som får usannheter til å spre seg så raskt og så langt?

Det er nærliggende å anta at folk som sprer slike saker har større nettverk og er mer aktive, skriver forskerne i siste utgave av Science.

Eller at falske nyheter legges ut oftere, av robotkontoer.

Ifølge et opprop fra 16 andre forskere, publisert i samme nummer av tidsskriftet Science, er slike automatiserte kontoer på Twitter og Facebook et stort problem.

Det er anslått at opptil 15 prosent av alle Twitter-kontoer og 60 millioner Facebook-kontoer kan være roboter, skriver de, og argumenterer for at det blir spesielt viktig å sette inn tiltak mot disse kontoene.

Overraskende funn

Men Vosoughi fant noe helt annet.

For det første viste det seg at folk som spredte usanne nyheter på Twitter faktisk fulgte færre og hadde færre egne følgere enn mennesker som tvitret sanne saker. De var også mindre aktive.

Dette antyder – litt foruroligende – at usanne historier sprer seg raskt på tross av egenskapene til avsenderne, ikke på grunn av dem.

For det andre viste analysene at robotkontoer ikke så ut til spille noen stor rolle. De delte tvert imot sanne og usanne nyheter like mye.

Det er heller visse menneskelige trekk som skaper gode vekstforhold for de usanne historiene, konkluderer Vosoughi og kollegaene.

De tror blant annet det handler om vår forkjærlighet for sensasjoner.

Usannhetene var oftere oppsiktsvekkende

Vi mennesker er tiltrukket av det som er nytt og rart, skriver forskerne. Forståelig nok. Overraskende informasjon gir oss ofte større forståelse av verden rundt oss. (Forutsatt at den er riktig, vel å merke.)

Da Vosoughi og kollegaene undersøkte nyhetene, oppdaget de at de usanne nyhetene oftere inneholdt slike nye og oppsiktsvekkende elementer. Kommentarene fra de som delte sakene vitnet også om at falske nyheter vekket andre følelser enn sanne.

Usanne nyheter så ut til å være forbundet med mer overraskelse og avsky, mens sanne nyheter oftere var koblet til sorg, forventning, glede og tillit.

Må lage et bedre system for deling av informasjon

Som MIT-forskerne påpeker, har vi ennå svært begrenset med kunnskap om falske nyheter. Vosoughi og kollegaene oppfordrer til mer forskning på feltet. Det vil jo unektelig bli enklere å bekjempe problemet hvis vi vet hvordan det er skrudd sammen.

De 16 forskerne bak oppropet påpeker at flere tiltak, som faktasjekking og utdanning, ikke ser ut til å være overvettes effektive.

De har kanskje mer troa på å gjøre noe med plattformene delingen foregår på, som Twitter, Facebook og Google. Kanskje kan de gjøre noe med algoritmene for å motvirke spredningen av usannheter.

Forskerne er imidlertid skeptiske til regulering av innhold fra myndighetenes side. Av forståelige grunner.

Først og fremst oppfordrer de plattformene til å samarbeide med forskere, og dele så mye informasjon som mulig med dem.

Målet på lengre sikt må være å skape et bedre system for deling av informasjon.

Et system som fremmer sannhet.

Referanse:

S. Vosoughi, D. Roy, S. Aral, The spread of true and false news online, Science, mars 2018.

David M. J. Lazer m. fl., The science of fake news, Addressing fake news requires a multidisciplinary effort, Science, mars 2018. Sammendrag.