Dette familieportrettet av min farfars familie la jeg ut på Facebookgruppa Gamle Steinberg skole. Bildet har hengt på veggen i årevis. Min bestefar Nils Kristiansen (nr to fra venstre i øverste rekke) var lærer på Steinberg skole, og tanter, onkler og oldeforeldre kjenner jeg godt til. Men hvem er egentlig mannen i uniform helt til venstre i bildet? Nå vet jeg hva han heter,  hvor han bodde og ikke minst at familien har rommet en Frelsesarmesoldat - takket være historieinteresserte Facebookvenner. (Foto: privat)
Dette familieportrettet av min farfars familie la jeg ut på Facebookgruppa Gamle Steinberg skole. Bildet har hengt på veggen i årevis. Min bestefar Nils Kristiansen (nr to fra venstre i øverste rekke) var lærer på Steinberg skole, og tanter, onkler og oldeforeldre kjenner jeg godt til. Men hvem er egentlig mannen i uniform helt til venstre i bildet? Nå vet jeg hva han heter, hvor han bodde og ikke minst at familien har rommet en Frelsesarmesoldat - takket være historieinteresserte Facebookvenner. (Foto: privat)

Vi skriver historie på Facebook

REDAKTØREN HAR ORDET: Historie skrives på nye måter i nye medier: lokalhistorien fortelles av folk flest. Og nå har også forskerne sett nytten, skriver redaktør Nina Kristiansen i denne kommentaren.

Publisert

For en stund siden ble jeg medlem av Facebook-gruppa Gamle Steinberg skole.

Skolen er revet for mange år siden, men fikk nytt liv på Facebook. Det vil si: det var sånn det begynte – en sosial samlingsplass for oss som gikk på gamleskolen.

Ganske fort forandrer gruppa seg fra Hei på deg og Hvilket årskull var du? til det den har blitt i dag: en lokalhistorisk minnebok for et lite tettsted i Buskerud. I dag er gruppa et mangfold av historier, minner, bilder og fakta – som til sammen forteller lokalhistorie på en helt ny måte, med helt nye forfattere.

Tradisjonelt har bygdehistorien blitt skrevet av historikere på oppdrag av kommunen. Og oftest handlet bøkene om den offisielle bygda: om ordførerne, hjørnesteinsbedriftene, de kjente forfatterne og kunstnerne, de lokale heltene fra verdenskrigen, de store begivenhetene.

På Facebook-gruppa handler det om wienerbrøda til a’Ella på kafeen, om hvem som var med i kranselaget da butikken nerrafor ble åpna, om lokale band og deres korte eller lange karriere, om hvem som bodde i hvilke hus og om fiskebilen og hva vi kjøpte av den.

Det er de små historiene om de vanlige menneskene, som til sammen blir historia om ei bygd i stor endring.

Steinberg – stasjon og oppslagstavle

Steinberg er et lite tettsted med 1000 innbyggere sør i Buskerud, midt i mellom Hokksund og Mjøndalen (eller mellom Kongsberg og Drammen for dere som trenger større sveip). Før i tida hadde vi tre butikker, en kiosk, posthus, kafé, stasjon med billettsalg, festlokale, avholdslosje, fotballbane og oppslagstavle.

Nå er det bare fotballbanen og oppslagstavla igjen.

Butikkene er for lengst nedlagt og folk reiser til Buskerud Storsenter og Gulskogensenteret. Folk tar toget til jobber i Drammen og Oslo, men uten venterom og billettkjøp.

Gylne tider

Det er historie i menneskehøyde som fortelles. Medlemmene av gruppa legger ut bilder i fleng. En av deltakerne henter bilder fra Eiker arkiv, mens vi andre finner bilder i skuffer og album.

Det er godhistoriene som dominerer. Nostalgien får mest plass. Husker dere? Ja, vi husker hvor fint det var.

Men det gis også plass til mer tradisjonell historiefortelling: om tømmerfløtinga og cellulosefabrikkene langs Drammenselva, om redskaper og arbeidsfolk, om hvem som jobba hvor med hva.

Nye fakta legges fram. Folk fra Steinberg har alltid blitt kalt bosselendinger, og det har mange av oss trodd var enten fordi folk hadde mange barn og/eller mange kaniner. Nå vet vi at det stammer fra vikingtiden. Om vinteren la vikingene skipene sine i boser, det vil si under tak og en busse var et krigsskip.

I tillegg til at Facebook-gruppa har gitt oss vikingblod, har vi også funnet nye slektninger, bortkomne klassekamerater og glemte minner.

Rekonstruksjon av den lokale spesialiteten bløyta brød - godt mimret på Facebookgruppa: Et pølsebrød ble dyppet godt ned i pølsevannet. Noe av vannet ble klemt ut med pølseklypa, men det var et godt bløyta brød med pølsesmak vi kjøpte billig og dekket med ketchup og sennep. Stekt løk var også en mulighet. Kanskje oppsto denne lokale delikatessen fordi vi ikke hadde råd til pølsa. Kanskje er det en avart av juleretten mølje, som i Eiker er flatbrød bløytet i kjøttkraft med fett på. (Foto: Io Delgado)
Rekonstruksjon av den lokale spesialiteten bløyta brød - godt mimret på Facebookgruppa: Et pølsebrød ble dyppet godt ned i pølsevannet. Noe av vannet ble klemt ut med pølseklypa, men det var et godt bløyta brød med pølsesmak vi kjøpte billig og dekket med ketchup og sennep. Stekt løk var også en mulighet. Kanskje oppsto denne lokale delikatessen fordi vi ikke hadde råd til pølsa. Kanskje er det en avart av juleretten mølje, som i Eiker er flatbrød bløytet i kjøttkraft med fett på. (Foto: Io Delgado)

Nyttig for forskere

Også forskere har sett nytten av å bruke Facebook til å hente inn informasjon om lokalhistorie.

Forskere ved NIKU utarbeider nå kulturhistoriske analyser av Rjukan og Notodden. Kommunene søker om verdensarvsstatus, og forskerne skal bidra til planer for hvordan en slik status kan kombineres med utvikling, økt turisme og bevarelse av unik kulturhistorie.

Hydros historie på Rjukan er allerede godt dokumentert, bygdehistorien er skrevet. Men når forskerne er ute i bymiljøet og lurer på historien til de små byggene, kommer de offisielle historiene til kort. Derfor opprettet NIKU Facebook-gruppene Kulturarv på Rjukan og Kulturarv på Notodden, ifølge avdelingsleder Kari Larsen. Her kan de stille lokalbefolkningen viktige spørsmål og få opp engasjementet for lokalkunnskap, kulturminner og en mulig verdensarvstatus.

Ifølge Larsen har de også koblet seg på lokale Facebook-grupper som skriver om oppvekst og minner fra det to stedene. Vanlige folk forteller sin lokalhistorie, forskerne observerer, spør, deler og lærer.

Nytt og spennende kildemateriale

Vi tror det er 1952 og at spillerne går av banen etter et nabooppgjør mellom store Mjøndalen IF og mindre Steinberg. I følge ganske sikre kilder vant Steinberg 1-0, og ingen i Mjøndalen har snakka om denne kampen siden. Spillerne er fra venstre: Sigmund Kristiansen (som er redaktørens far) og Birger Nilsen, begge fra Steinberg. Egil Aulie fra taperlaget MIF til høyre. (Foto: privat)
Vi tror det er 1952 og at spillerne går av banen etter et nabooppgjør mellom store Mjøndalen IF og mindre Steinberg. I følge ganske sikre kilder vant Steinberg 1-0, og ingen i Mjøndalen har snakka om denne kampen siden. Spillerne er fra venstre: Sigmund Kristiansen (som er redaktørens far) og Birger Nilsen, begge fra Steinberg. Egil Aulie fra taperlaget MIF til høyre. (Foto: privat)

Det er ikke bare steinberginger som har funnet ut at Facebook er godt egnet til å samle og skrive lokalhistorie.

Visstnok finnes det lignende grupper for både Nesodden og Bøler i Oslo. Noen er åpne, som Gamle Steinberg skole, mens andre er stengt for andre enn medlemmene.

Nye medier gir nye muligheter og bruksmåter. Web ga slektsforskningen et løft. Sosiale medier har gitt oss enda større mulighet til skape sammen gjennom samtaler. Det muntlige får sin plass i det skriftlige. Samtalestrømmen og bildedelingene blir til sammen viktig lokalhistorisk dokumentasjon.

Nyere norsk historieskriving har hatt en understrømning som har brukt muntlige kilder til å skrive historie nedenfra. Edvard Bull d.y. var foregangsmannen på 50-tallet. Han og andre historikere intervjuet enkeltpersoner om deres livshistorier og erfaringer. Målet var en mer demokratisk historieskriving og å belyse de store begivenhetene gjennom enkeltpersonenes opplevelser av dem.

Også norske kulturhistorikere samler på folks minner. Norsk folkeminnesamling på Universitetet i Oslo gjorde store innsamlinger i 1964, 1981 og 1996 gjennom lokalhistorielag og NRK. Resultatet var 4600 livsfortellinger og nye vitenskapelige kilder.

Den store forskjellen til Facebookgruppa Gamle Steinberg skole er at her er det hverken forskere eller kommunale initiativ som startet ballet. Det var en utflyttet steinberging som ville dele barndomsminner og utveksle historier. Hun startet en Facebookgruppe og skapte 312 historefortellere.

Denne nye typen historiegrupper i de sosiale mediene kan tilføre forskere unik informasjon og viktig kunnskap om nyere historie og kultur.

I likhet med andre typer historieskriving mangler noen perspektiver. De som falt utenfor er ikke på plass med sine stemmer. Ei heller historiene til de tyrkiske fremmedarbeiderne som kom flyttende til Steinberg og begynte å jobbe på sementfabrikken. Men det er kanskje bare et spørsmål om tid. Terskelen er lavere til Facebook enn til historikernes kontorer.

Ny kampsak på Facebook

De eldre mennene på Steinberg pleide lenge å samle seg ved oppslagstavla nede ved stasjonen. Der sto de i timesvis og snakket om været og fortida. Kvinnene hadde lignende forum i syklubben.

Nå snakker vi på andre plasser, men effekten er den samme. Historia oppsummeres, bearbeides og videreføres. Fordelene med Facebook er at det er mer tilgjengelig og mer varig enn praten under tavla og rundt bordet.

Nå har gruppa Gamle Steinberg Skole tatt en ny vending. Jernbaneverket og NSB vil legge ned Steinberg stasjon. Dermed kaster fellesskapet seg over gruppa Bevar Steinberg Jernbanestasjon, og aksjonerer med underskriftskampanje og brev til politikerne .

Vi er mange, og vi har nå felles forum og møteplass. De kan bare våge seg å stenge Steinberg stasjon.