- Dokumentarene handler i dag ofte om å vekke oppmerksomhet, å være spennende og seervennlige, i større grad enn at sakene skal være grundige og vesentlige.

- Det dramatiske potensialet avgjør, mer enn hvor vesentlig saken er, sier medieviter Ragnhild Mølster, som legger fram doktoravhandlingen «Journalisten, folket og makten. En retorisk studie av norsk journalistisk fjernsynsdokumentar» ved Universitetet i Bergen 11. januar 2008.

Mølsters avhandling tar opp hvilket virkelighetsbilde fjernsynsdokumentaren formidler, hvordan den gjør det og hva dette innebærer, samt hvilken rolle journalistiske tenkemåter eller ideologi spiller.

Medieforskeren har gått gjennom fire slike fjernsynsdokumentarer. Blant dem er Brennpunkts sak om den tidligere modellen Ingeborg Sørensens veldedighetsball i 1997 og Rikets Tilstands Kadra-dokumentar i 2000, som satte søkelyset på omskjæring i det somaliske miljøet.

Skjult kamera til besvær

Bruken av skjult kamera kan være mer problematisk enn man tilsynelatende skulle tro, mener Mølster. Hun mener at bruken av skjulte kameraopptak av somaliske imamer bidrar til en overdrevet mistenkeliggjøring av de religiøse lederne.

- Skjult kamera er et veldig godt virkemiddel, fordi det kan avdekke alvorlige ting. Det brukes ofte som bevis, sier Møster.

- Problemet er at metoden ikke er alltid har beviskraft, men likevel oppfattes det som bevis. Det oppfattes som dokumentasjon på noe som faktisk ikke dokumenteres. Det er mer en retorisk strategi, enn en dokumentasjon.

Medieviteren mener at Kadra-saken brukte skjult kamera som bevis på at imamene løy. Men imamene tok større forbehold enn det som kom fram på lufta.

- Det som kanskje var mest problematisk var at imamene ble klippet, sånn at det de sa ikke kom tydelig nok fram. Man må jo velge ut hva man tar med, men da blir journalisten nødt til å plukke ut det som gjengir samtalen riktig. Her ble det gitt inntrykk av at imamene var mer for omskjæring enn de egentlig var.

Ofret supermodellen

NRKs dokumentarprogram Brennpunkt, som nå altså er tilbake på lufta, skapte furore da det i 1997 dekket valentinballet til den tidligere modellen Ingeborg Sørensen, der 380 multimillionærer skrapet sammen 372 000 kroner under en veldedighetsaksjon.

Brennpunktredaksjonen høstet i etterkant av programmet kritikk for å ha villedet den tidligere supermodellen og mistenkeliggjort hennes motiver.

- Måten de brukte Ingeborg Sørensen som syndebukk var problematisk, sier Mølster

- Ikke bare at de brukte henne som representant for de rike, det var kanskje greit nok, men hun ble fremstilt som latterlig.

Men selv om medieforskeren er kritisk til framstillingen av Sørensen og veldedighetsfiffen, understreker hun likevel at programmet tok opp en viktig sak.

- Programmet fikk tross alt vist en utvikling. Man fikk vist hva som er betenkelig med utviklingen av et samfunn hvor solidaritet viker for veldedighet, men de ofret Sørensen.

Gråsonene forsvinner

Stipendiaten hevder at de dokumentarene hun har undersøkt reiser flere etiske problemer.

- Det gjelder for flere av programmene jeg har jobbet med, at de som sakene handler om føler seg krenket og galt fremstilt. Det kan også være uetisk ovenfor seerne. Man får et dårlig grunnlag for å danne seg et korrekt bilde av samfunnet og hva som styrer samfunnet.

Dokumentarene gir inntrykk av at verden styres av store melodrama, eller at verden er svart- hvitt, enten så er man slemme eller snille, sier Mølster.

- Gråsonene forsvinner ofte i denne typen program.

Tro på dokumentarfremtiden

Men selv om programmene kan være svart-hvitt, mener ikke medieviteren at alt er mørkt for dokumentarfremtiden. Selv om det er flere fellestrekk i dokumentarene hun har undersøkt, mener forskeren at tendensen går i retning av at journalistene tar til seg kritikken.

- Jeg har inntrykk av at journalister tar et større ansvar og er en selvgranskende profesjon.

Samtidig kan kampen om seertallene kanskje føre til flere overdrivelser i framtiden.

- Det er viktig å få mange seere. Denne tendensen tror jeg fører til at det er de sakene som har gode historier som blir prioritert, de personifiserte, med en følelsesappell.

En av konklusjonene i avhandlingen er at det ser ut til at TV-dokumentarene har en rituell funksjon, at den virker styrkende på de store moralske spørsmålene, bidrar til å bevare den rådende moral og virker bekreftende på «det store vi».

Referanse:

Ragnhild Mølster: Journalisten, folket og makten. En retorisk studie av norsk journalistisk fjernsynsdokumentar, Universitetet i Bergen, 2007.