Den syngende neandertaler

Hvorfor liker vi musikk? Fordi vi sang, og det lenge før vi kunne snakke. - Selv våre aller fjernest forfedre stampet rundt og nynnet, sier Steven Mithen, som er professor i tidlig førhistorie ved universitetet i Reading.

Publisert

Noen heldige mennesker, som undertegnede, har gått i regnskogen en sen ettermiddag eller tidlig morgen, og så plutselig fått høre gibbonene synge.

De sitter kanskje et sted i trekronene på den andre siden av elva. Men sangen er metallisk og klar, som kveldshimmelen, og skremmende lik barnerop.

Gibbon

Det årlige møtet i The American Association for the Advancement of Science (AAAS) avholdes langt unna enhver regnskog. St. Loius ligger på den forblåste og iskalde prærien i Missouri.

Men Mithens foredrag bringer fram minnene om møtet med gibbonene, en type menneskeaper som for folk flest kanskje ikke er like kjent som sjimpanser og gorillaer.

"Musikk er følelsenes språk, sies det. Steven Mithen forsøker å gi påstanden en vitenskapelig forankring."
"Musikk er følelsenes språk, sies det. Steven Mithen forsøker å gi påstanden en vitenskapelig forankring."

Men synge gjør de, like fullt. Og når vi vet at de kan gjøre det, virker ikke Steven Mithens påstander om våre noe nærere slektninger så himmelstormende fjerne:

- To millioner år gamle Homo ergaster stampet sikkert rundt og hmmmmm’et, fabler han, gestikulerende og med glød i øynene.

Fortidens multimedieshow

- Og tenk deg scenen utenfor en av hulene våre nære forfedre, Cro magnon sør i Europa for 40 000 år siden. Røyk, flammer, trommer, fløyter. Kroppsmaling. Fjær, skjell og pelser. Sang og dans. Veggmalerier. Det må ha vært litt av et multimedieshow!

Og her er vi ved en av grunnene til at musikken er universell, mener Mithen. Den har bundet oss sammen og gitt oss den gruppefølelsen vi har trengt for å skape sterke sosiale bånd - sosiale bånd mennesket har trengt for å overleve.

Mithen mener derfor det er mer enn sannsynlig at musikken og særlig sangen og dansen har eksistert siden lenge før mennesket lærte å snakke.

Uspesifikk nytte

Talespråk er funksjonelt, det hjelper oss å overføre spesifikk og avansert informasjon, og har følgelig vært av enorm betydning for vår utvikling.

Musikken er annerledes. Den har mer uspesifikk nytte og er derfor antagelig mye eldre, mener Mithen.

I en ny bok, “The Singing Neandertal - The origins of music, language, mind and body”, har han samlet bevis fra evolusjonær psykologi, antropologi, genetikk, nevrobiologi og arkeologi - og selvfølgelig musikkhstorie - for å forklare hvorfor vi er så fascinert av musikk.

- Det finnes mange indisier på at det finnes en sammenheng mellom menneskets utvikling og musikkens/dansens utvikling, sier Mithen.

- For to millionjer år siden begynte vi å få hjelpeløse unger, unger som krevde mye pass og omsorg. Vi må ikke kimse av vuggesangens betydning!

Det egoistiske genet

- Og jeg har også stor sans for Darwins teori om kjønnsseleksjon, at kvinnene valgte de beste mennene - for eksempel ved å se på at de danset.

Og nettopp dette stemmer kanskje overens med hvordan vi ser på dans i dag, som et uttrykk for det egoistiske gen i kamp for partnerens gunst.

Men konsentrerer vi på dette, ser vi bort fra andre, kanskje enda viktigere effekter av sang og dans: Gruppefølelsen, det sosiale limet.

- Vi ser det jo fremdeles, hvor mye musikk betyr for følelsen av å tilhøre en gruppe, enten vi snakker om rockens subkulturer eller nasjonalsanger og militærmarsjer.

Kunstløse neandertalere

Samme betydning kan musikken ha hatt i vår fjerne fortid - hvilket bringer oss til neandertalerne.

I motsetning til våre direkte forfedre, utviklet våre evolusjonære fettere neandertalerne, aldri noen særlig grad av kunstnerisk utfoldelse.

Mens Cro magnon-menneskene malte fantastiske hulemalerier i Sør-Europa, har man hos neandertalerne bare funnet noen få kunstgjenstander.

Og for liksom å fornærme dem ytterligere, mener mange forskere at disse smykkene og kunstgjenstandene bare er noe neandertalerne kopierte fra våre forfedre, altså ikke noe de utviklet på egenhånd.

- Men synge og danse, det kunne de, påstår Steven Mithen.

- Det er ikke sikkert de sang sanger slik vi gjør i dag, men de sang i hvert fall lyder.

Imponerende kultur

Det finnes ingen direkte arkeologiske bevis for noen neandertalsk musikk-kultur. Funnet av det man for noen få år siden tolket som en neandertaler-fløyte blir i dag forklart som et bein med hull etter tennene til et rovdyr…

Men Mithen trekker fram indisier:

- Neandertalerne haddde en kultur som eksisterte i hundretusener av år, men den utviklet seg lite.

Mange har antydet at neandertalerne ikke kunne snakke. Mithen mener dette baserer seg på feiltolkninger av fossiler. Neandertalerne hadde et fullt utviklet taleapparat, strupehode, stemmebånd osv.

Men de hadde antagelig likevel ikke et så godt språk som det vi har. Hadde de hatt det, mener han, ville resultatet nemlig ha blitt mer og raskere kulturell utvikling.

- Men hva om de brukte stemmeapparatet til å synge, eller det vi i dag ville kalle nynne? Og om de ikke hadde instrumenter, så kunne de nok dunke på steineer og trestokker - og helt sikkert danse.

- Dette ville i så fall forklare deres stasis. Sangen kan ha vært neandertalernes kulturbygger og sosiale lim, mener Steven Mithen.