Forskerne bak den sterkt kritiserte PACE-studien vil ikke delta i en vitenskapelig debatt om saken. Det er skuffende, skriver redaktøren for Journal of Health Psychology, som har dedikert et helt nummer til debatten rundt studien.

- De oppførte seg som om de skulle ha en slags rett til ikke å svare på kritikk, ifølge redaktør David F. Marks.

Han skriver at tidsskriftet ga PACE-forskerne og andre som støtter deres syn mange muligheter til å forsvare studien i fagfellevurderte innlegg. I utgangspunktet inviterte Marks like mange kritikere og forsvarere av studien til å skrive i temanummeret.

Men responsen fra forsvarerne var laber. Bare to innlegg ble trykket. Redaktøren konkluderer skarpt:

Man kan spørre seg om det var særlig lurt å bruke skattebetalernes penger på en undersøkelse som er blitt et skoleeksempel på en dårlig utført studie.

Og med det erklærer han det foreløpig siste kapitlet i krangelen om PACE-studien for åpnet.

Dette er saken:

De fleste med interesse for ME/CFS kjenner nok historien godt, men her kommer en oppsummering til ære for novisene:

Det hele begynte i 2011.

Da publiserte det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet resultatene fra PACE-studien, historiens hittil største undersøkelse av behandling mot ME/CFS.

Den konkluderte med at kognitiv adferdsterapi og gradert treningsterapi gjorde mange av pasientene bedre. Noen ble helt bra. Resultatene fikk innvirkning på behandlingstilbudet for mange pasienter.

Ideen bak bruken av de to behandlingsformene er en hypotese om at ME/CFS opprettholdes av pasientenes egen frykt for at aktivitet skal gjøre dem verre.

Tanken er dermed at kognitiv terapi hjelper personen med å endre tankene rundt symptomene, og at gradvis økende trening skal venne pasienten til at aktivitet ikke er farlig.

Men det varte ikke lenge før innvendingene dukket opp.

Mange problemer

Kritikken kom særlig fra ME-pasientene selv, men også fra flere forskere. De mente behandlingen i mange tilfeller gjorte de ME-syke verre, og mange stilte spørsmål ved kvaliteten på selve studien.

En ting var at forskerne hadde brukt brede kriterier for å rekruttere pasienter, og dermed kunne ha inkludert mennesker som ikke var særlig syke i utgangspunktet.

En annen svakhet var målekriteriene. Effekten av behandlingen ble bedømt ut fra pasientenes egne vurderinger av hvor friske de følte seg. Det var ingen objektive mål, for eksempel av hvor mye pasientene beveget seg etter behandlingen eller om de kom ut i arbeid.

Det største problemet var imidlertid at PACE-forskerne midtveis i studien senket grensene for hva de definerte som bedring og det å bli frisk. Dette er ikke god forskerskikk.

Måtte utlevere data

Slike endringer gjør at resultatene virker mer positive. Det kan også gi absurde konsekvenser, som at noen av deltagerne i studien defineres som friske etter behandlingen, selv om de faktisk ikke er blitt noe bedre enn da de startet.

Problemene med studien førte til at pasientgrupper og noen akademikere krevde innsyn i rådataene fra undersøkelsen. PACE-forskerne nektet, med begrunnelse i personvern. Først i 2016 avgjorde et oppnevnt tribunal at forskerne måtte utlevere datamaterialet.

Da andre analyserte dataene etter de opprinnelige kriteriene for bedring, viste resultatene deres at effekten av kognitiv adferdsterapi og gradert trening ble mye mindre.

Støtter fortsatt studien

Forfatterne bak PACE-studien har like fullt holdt på at konklusjonene stemmer. De får støtte av andre forskere som har tro på hypotesen bak undersøkelsen.

 – Selvfølgelig har studien mangler, men så vidt jeg kan se, er det fortsatt det beste som er gjort på området, sa Andreas Schröder fra danske Forskningsklinikken for Funktionelle Lidelser i en sak fra april i år.

Forskerne ved klinikken mener en rekke lidelser, som kroniske smerter, ME/CFS og irritabel tarm (IBS) har samme årsak og kan behandles med kognitiv adferdsterapi og gradert trening. Altså de samme teknikkene som ble brukt i PACE-studien.

Andre, som professor Kristian Sommerfelt ved Universitetet i Bergen, mener det ikke finnes noen dokumentasjon for at behandlingen virker for ME/CFS.

Isfronter

Frontene i saken er svært steile. Flere aktører, som den veldedige organisasjonen Sense About Science, mener kvaliteten på PACE-studien er så dårlig at resultatene ikke sier noe om ME/CFS.

Kritikkene i temautgaven av Journal of Health Psychology er heller ikke nådig.

I sin kommentar, beskylder Keith J. Geraghty fra University of Manchester PACE-forskerne for å ha neglisjert eller hoppet over aksepterte vitenskapelige standarder.

Steven Lubet ved Northwestern University spør i sitt innlegg hvor lurt det var å overlate testingen av en behandlingsform til en liten gruppe av forskere med sterk interesse i nettopp denne behandlingen.

Hovedforfatterne bak PACE-studien har vært med på å utvikle nettopp hypotesen om at ME/CFS skyldes en tillært sykdomsatferd som kan avlæres via kognitiv atferdsterapi og gradert trening.

Kritikere og pasienter

PACE-forskerne på sin side, avviser kritikken og argumenterer med at Geraghtys kommentar inneholder en rekke feil.

De avviser også at deres egeninteresser skulle kunne ha noen innvirkning på studien.

Redaktøren av The Lancet, som publiserte studien, skal tidligere ha uttalt at kritikken kommer fra en liten, men høylytt gruppe pasienter. Andre forsvarere av PACE-studien advarer om at slike kontroverser og angrep på forskere kan være negativt for pasientene, fordi det kan skremme andre fra å gjøre nye studier på behandling av ME/CFS. 

PACE-forskerne antyder dessuten at kritikerne som nå publiserer i Journal of Health Psychology kan ha forutinntatte holdninger.

I et brev til David Marks skriver de at Geraghty burde oppgi i kommentaren sin at han selv har diagnosen ME/CFS, siden dette kan innebære en interessekonflikt. Det samme gjelder da trolig for Lubet, som også lider av sykdommen.

Det siste utspillet får imidlertid professor emeritus og blogger James C. Coyne til å tenne på alle pluggene. I et blogginlegg spør han om HIV-forskere også må oppgi om de er HIV-smittet.

Krangel om psykisk eller fysisk

Helt i bånn koker trolig mye av uenigheten ned til det litt forslitte spørsmålet om fysisk eller psykisk: Er ME/CFS primært en psykisk lidelse eller en organisk lidelse? Kan den best behandles hos psykologen eller hos legen?

De samme problemstillingene dukker også opp i diskusjonen om andre lidelser med ukjent årsak, som irritabel tarm (IBS).

Spørsmålet er kanskje om denne polariseringen er spesielt nyttig. Eller som Jørgen Valeur ved Lovisenberg Diakonale Sykehus uttalte i en tidligere sak om IBS:

– Å diskutere om IBS enten skyldes psykiske eller fysiske årsaker er lite fruktbart. Skillet mellom kropp og sjel er et gufs fra fortida - nå må vi sette inn kreftene på å utforske samspillet mellom psyke, soma og (tarm)flora.

Referanse: 

Special issue on Pace Trial, Journal of Health Psychology, Volume 22, Issue 9, August 2017