Satyendra Nath Bose la grunnlaget for moderne kvantestatistikk, men i den norske fremstillingen av faget nevnes han så vidt. (Foto: Science Photo Library / NTB Scanpix)
Satyendra Nath Bose la grunnlaget for moderne kvantestatistikk, men i den norske fremstillingen av faget nevnes han så vidt. (Foto: Science Photo Library / NTB Scanpix)

Slik kan naturvitenskapene avkoloniseres

KRONIKK: Selv i kvantefysikk og realfag blir ikke-europeiske forskeres arbeid systematisk neglisjert eller nedvurdert.

Published

Etter at studenter ved Cape Town-universitetet i april 2015 fikk fjernet den heroiserende statuen av koloniherren Cecil Rhodes, er det blitt økende internasjonal debatt om avkolonisering av akademia. Et fellestrekk ved innspillene om avkolonisering er at de ofte består av opptil tre ønsker:

  1. En mer balansert presentasjon av verdens vitenskapshistorie – der ikke kun et eurosentrisk eller protestantisk/katolsk narrativ legges til grunn.
  2. En mindre orientalistisk fremstilling av verden utenfor Europa og Nord-Amerika – samt en beskrivelse av «det europeiske» der kompleksitet ikke systematisk neglisjeres.
  3. En mer fagkritisk gjennomgang av kanoniserte personer – der europeiske menn ikke kvoteres inn bare fordi de er fra Europa.

Internasjonal fagdebatt

I sum kan vi forstå avkolonialisering som avidologisering. Ønsket er et mer balansert og ikke-ideologisk fellespensum: En utvidelse av det eurosentriske fokus, som utviklet seg under den kalde krigen. En mindre mytologisk fremstilling enn narrativet om «den vestlige kultur», som ble til et nytt «forestilt fellesskap» etter Murens fall.

I sommer kom avkoloniseringsdebatten til Norge.

Reaksjonene ble sterke etter at PRIO i juni arrangerte seminaret «Decolonizing the Academy». Hovedgjest under seminaret var Meera Sabaratnam fra SOAS, London University. Hun forklarte hvordan nyere forskning viser hvordan flere tradisjonelle koloniale fremstillinger ikke har vitenskapelig belegg.

I høst utgir flere verdensledende akademikere bøker som viser hvorfor det er nødvendig å avkolonisere faghistorikken. Sussex-professor Gurminder Bhambra er medredaktør for antologien Decolonizing the University, som lanseres nå i august. Så utgir klassisist Donna Zuckerberg Not All Dead White Men: Classics and Misogyny in the Digital Age, som viser hvordan ekstreme utnytter koloniserte fremstillinger av antikken.

Også noen av verdens fremste eldre, mannlige (og «hvite») akademikere tar nå et oppgjør med sine fagområders kolonialistiske rammeverk, som professor Bryan W. Van Norden i Taking Back Philosophy. A Multicultural Manifesto.

I 2015 ble statuen av imperialisten og gruvedriftsmagnaten Cecil John Rhodes fjernet fra University of Cape Town i Sør-Afrika. (Foto: Mike Hutchings / Reuters / NTB Scanpix)
I 2015 ble statuen av imperialisten og gruvedriftsmagnaten Cecil John Rhodes fjernet fra University of Cape Town i Sør-Afrika. (Foto: Mike Hutchings / Reuters / NTB Scanpix)

Norske protester

Men det er stor motstand mot at en slik fagdebatt kommer til Norge. Filosofiprofessor Jens Saugstad gikk i Klassekampen sterkt ut mot det avholdte Prio-seminaret. I Aftenposten påsto han og blant andre Janne Haaland Matlary at debatten vil «undergrave kunnskapstilegnelsen ved verdens universiteter». Til nå har mye av diskursen dreid seg om hvorvidt man bør inkludere andre enn europeere på exphil. Noe Arne Næss gjorde da han presenterte kinesiske, indiske og arabiske filosofer i sin pensumbok i 1953 – før yngre og mer provinsielle akademikere fjernet på 1970-tallet Næss' globale perspektiver. Avkolonisering av litteraturvitenskap for eksempel kan medføre at studentene får lese verdens første moderne roman: Genjis fortelling av den japanske kvinnen Murasaki Shikibu (f. 973).

Men hva med naturvitenskap? Betegnende nok trekker Saugstad frem at postdok Tony Joakim Sanset ved Det medisinske fakultet ble sitert slik: «Hvorfor og hvordan skal en avkolonisere kvantefysikk for eksempel?»Vel, faktisk utgjør kvantefysikken og dens faghistorikk et godt eksempel på nødvendigheten av avkolonisering. De siste årene har mediene skrevet mye om «Gudspartikkelen», mer presist benevnt Higgs-bosonet. Bosoner er navnet på partikler som følger reglene til det som kalles «Bose-Einstein-statistikk», der det tas høyde for at partikler kan ha ulik kvantetilstand. Men hvor kommer selve boson-navnet fra?

Indiske Bose reddet av Einstein

Jo, termen boson er oppkalt etter den indiske fysikeren Satyendra Nath Bose (1894–1974) fra Calcutta.

Grunnlaget for dagens moderne kvantestatistikk ble faktisk lagt gjennom en legendarisk artikkel i 1924 av nevnte Bose. Men da Bose fra Dhaka-universitetet først sendte artikkelen til det naturvitenskapelige tidsskriftet i Philosophical Magazine i Storbritannia – et land som styrte kolonien India – refuserte redaktøren teksten, uten begrunnelse eller fagfellevurdering.Bose sendte dermed artikkelen til Albert Einstein. Denne oppdaget sporenstreks det geniale i Boses arbeid, og han startet arbeidet med å gå videre på Boses derivasjon av Plancks lov.Einstein oversatte så teksten selv fra engelsk til tysk og sendte den i Boses navn til Zeitschrift für Physik. Resten er historie.

Bose bosatte seg et par år i Europa og arbeidet med Einstein og Marie Curie. Men selv om flere nobelpriser er blitt delt ut basert på Boses arbeid, og selv om han ble nominert flere ganger, avslo svenskene å gi ham noen pris.

Fjernet Bose fra historien

I dagens Norge virker Bose nærmest fjernet fra historien. Store norske leksikon har en kort omtale av Bose, som har vært med til å gi navn til både Bose-Einstein-statistikk og Bose-Einsteinkondensat.

På Universitetet i Oslo omtaler de ansatte Boses teorier og bosoner over 50 ganger i et kompendium i emnet Statistisk mekanikk (FYS4130). Men selve navnet hans nevnes kun én gang, i et kondensert avsnitt (s. 107). Og på tre setninger klarer man da å gjøre hele fem feil om faghistorikken.

Det påstås feilaktig at Boses artikkel ble avvist etter en fagfellevurdering i det tyske tidsskriftet, samt at Einstein så «had it published under the names Bose and Einstein». Her ser vi et klassisk eksempel på kolonialistisk fremstilling: Den ikke-europeiske forskers arbeid blir systematisk neglisjert eller nedvurdert.

Også i astronomi og matematikk

Noe lignende ser vi innen astronomien: I sitt hovedverk fra 1543 siterer Copernicus en rekke arabiske astronomer – som al-Zarqālī og Thābit ibn Qurra – som han kunne studere i sitt bibliotek i Krakow. Copernicus viser også til de «nye» indiske tall. Og han skriver at han baserer seg på egyptiske årsutregninger. Men i et kolonisert utdanningssystem vil ikke slike fakta passe inn, da det er om å gjøre Copernicus til et symbol på «europeisk vitenskap».

Koloniseringsideologien i akademia viser seg når det går identitetspolitisk prestisje i å utelukke at europeiske genier aldri står på skuldrene av andre. Innenfor matematikk var den legendariske professoren Karl Egil Aubert (1924–1990) opptatt av å formidle fagets grunnleggere: Han skrev artikler om indisk matematikk og matematikerne Aryabhata (f. 476) og Brahmagupta (f. 598). Disse to utviklet det tallsystemet som persiske Al-Khwârizmî (f. ca. 780) oversatte, før så araberne eksporterte den arabisk-indiske tenkemåten til Europa. Brahmagupta var den første i verden som utarbeidet regler for å regne med tallet null.

Frem til 2013 underviste UiO i Innføring i klassisk tallteori (MAT4000) basert på avdøde Auberts forelesningsnotater, der Aryabhata og Brahmagupta ble omtalt. Nå er emnet nedlagt. Riktignok nevner Tom L. Lindstrøm, i emnet Reell analyse (Math2400), at det man ofte kaller «Leibniz' formel for π» først ble utarbeidet av den indiske matematikeren Madhava (1340–1425) fra Kerala.

Men vi har ennå et uforløst potensial for å opplyse studentene mer om hvor algebra (fra arabisk «al-jbr», forening), algoritme (latinisering av Al-Khwârizmîs navn) og store deler av dagens matematikk stammer fra.

al-Haithams vitenskapelige metode

Hvis man avkoloniserer naturvitenskapenes faghistorikk, så vil for eksempel legestudentene få vite at Europas viktigste lærebok i medisin gjennom fem århundrer, frem til ca. 1700, var Medisinens kanon av persiske Ibn Sina (Avicenna, f. 980). Og flere enn biologer kan få vite at arabiske Ibn Khaldūn (f. 1332), 500 år før Darwin, fremsatte en utviklingsteori hvor mennesket stammer fra apene.

For det er ikke slik, som flere norske akademikere har påstått de siste ukene, at det utenom-europeiske truer vitenskapene. Tvert imot: Dagens moderne vitenskapelige metode ble først formulert av den arabiske optikeren Hasan al-Haitham (Alhazen, f. 965), slik UNESCO og ledende naturvitere fastslår. Haithams innflytelsesrike verk var nemlig basert på systematiske eksperimenter og kritisk utprøving fra alle kjente sider. Inkludert konsekvent selvkritikk.

I dag sliter en del i akademia spesielt med det sistnevnte.

Trusselen mot norske universiteter kommer nemlig ikke fra de som ønsker mer dybde, bredde og kvalitet. En eurosentrisk identitetsideologi synes å være et større problem.

Fra Pythagoras til rekonstruksjon

Dagens krav om avideologisering står i tradisjonen fra det beste også fra det antikke Hellas. I Platons dialog Faidros forteller Sokrates at både «tall og regnekunst, geometri og astronomi» ble oppfunnet i Egypt, som la et grunnlag for gresk kultur. Mens Pythagoras, ifølge antikke kilder, oppholdt seg over tretti år i Egypt og Babylon. Der lærte han seg den geometri og aritmetikk han tok med tilbake til det vi i dag kaller Europa, skriver Jamblikos.

Avkolonisering innebærer å lese «våre» kilder på nytt, uten et kolonialt blikk. Dette handler også om intellektuell rekonstruksjon.

Flere av eksemplene i denne teksten er hentet fra Dag Herbjørnsruds bok Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (Scandinavian Academic Press 2016. 2. utgave utgis høsten 2018).

Endret 23.08. 2018 kl. 18:12: I en tidligere utgave av teksten sto det at Store Norske Leksikon ikke hadde en egen artikkel om Satyendra Nath Bose, og ikke nevnte fornavnet hans i artiklene hvor han ble nevnt. Dette var feil og er blitt endret.